Kirken har bygget en moralteologi på budet om nestekjærlighet. Moralsk godt er det som er godt for mennesket og verden, i det lange løp. Oppfatningen av hva som er moralsk godt, forandrer seg når samfunnet forandrer seg, og når innsikten i hva som er godt for mennesket, endres. I middelalderen var det for eksempel forbudt å ta renter av lån. Dengang var det «åger» å ta mer igjen enn det man hadde lånt ut. Låntageren endte ofte med å bli ruinert. I vårt kapitalistiske samfunn, hvor alle venter at eiendom skal kaste av seg, ville ingen låne ut hvis de ikke fikk renter. Samfunnet har forandret seg, og katolsk oppfatning av hva som er etisk, har forandret seg med det.
Når innsikten i mennesket forandrer seg, forandres også oppfatningen av hva som er godt for mennesket. Oppdagelsen av det skadelige i å fortrenge naturlige impulser – (fortrenge, ikke beherske) – har for eksempel ført til at oppfatningen av hvordan man best skal oppdra barn, har forandret seg. «Urene tanker» kan ha sin funksjon i personlighetsutviklingen, og betraktes ikke alltid som negative.
Ut fra erkjennelsen av at moralen forandrer seg, har noen ment at ingen påbud er absolutt tvingende, og at alt avhenger av omstendighetene. Slik «situasjonsetikk» er ikke katolsk. Det finnes handlinger som alltid vil skade mennesket. Å ta liv er alltid et onde, uansett omstendighetene. Det vil alltid være ondt å bruke mennesket som om det var en ting, uten hensyn til dets verdighet som Guds barn. Å berøve mennesket mat, luft, omsorg og utviklingsmuligheter vil alltid være ondt. FNs menneskerettighetserklæring bygger på en lignende oppfatning: Det finnes rettigheter som svarer til menneskets natur, uansett omstendighetene.
Katolsk moral tenker som middelalderteologien. Denne ligner menneskelivet med en sirkel: Vi er utgått fra Gud, og livet består i å gå tilbake til Gud. Onde handlinger, eller synd, er skritt som tar feil av målet, som ikke fører tilbake til Gud.