Tro er en nådegave, en «overnaturlig dyd» kaller middelalderteologien den. «Dyd» har der ikke den passive klang som ordet har på norsk, på latin heter det «virtus», og betyr «kraft». Mennesket er selv subjekt for handlinger det utfører i kraft av Den Hellige Ånds gave. Men uten denne gaven kan mennesket ikke tro.
Kristus bebreidet fariseerne deres mangel på tro (Joh 8). Det innebærer at mennesker som har fått troens gave, kan bruke sin frie vilje til å vende seg bort fra troen og Gud. På den annen side er det meningsløst av oss å bebreide folk at de ikke tror. Kanskje har de ikke mottatt denne gaven fra Gud.
For å tro, må mennesket velge å holde et vitnesbyrd for sant. Den første åpenbaring av Gud kan vi lese ut av naturens harmoni. «Det som kan erkjennes om Gud, ligger jo åpent for dem, Gud selv har gjort det tilgjengelig for dem. Siden verden ble skapt, har hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddom, vært synlig for tanken gjennom hans verk» (Rom 1,19–20). Det skaperverket forteller om Gud, kalles «naturlig åpenbaring». Denne leder tanken til Gud, som «første årsak», «første beveger» osv. Katolsk menneskesyn betrakter menneskets fornuft som så uskadet at vi kan stole på en slik tankerekke. Thomas Aquinas kaller imidlertid ikke disse resonnementene «gudsbevis», men «mennesketankens vei til Gud».
Naturlig åpenbaring kan føre til gudstro. Kristentroen bygger på apostlenes vitnesbyrd om at Kristus er oppstanden. «Og er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse uten innhold, og deres tro uten mening. Og er Kristus ikke oppstanden, er deres tro en illusjon, og dere er fremdeles bundet av synden.» (1 Kor 15,14.17). Oppstandelsen er Guds bekreftelse av at Jesus Kristus virkelig er den han sa han er: Guds Sønn. Den bekrefter at alt Kristus sa og gjorde på jorden, virkelig er åpenbaring fra Gud. Den bekrefter at Kristi hengivenhet til Faderen er akseptert som gyldig soning for menneskeheten, én gang for alle.
Troen er en frivillig tilslutning til menneskers vitnesbyrd om Kristus, slik det når oss ved Skriften i Kirken. Mennesket må ha Den Hellige Ånds hjelp for å gi slik tilslutning.
Ut fra den greske filosofi kan man lage seg en forestilling om Gud. Han må være allmektig, ubevegelig, uendelig, ubegrenset. Så kommer Kristus. Han ligner ikke denne forestillingen, og man forkaster kristendommen, Men utgangspunktet var galt. Det er Kristus som viser oss hvordan Gud er. Han er høyere enn menneskenes tanker, og uberegnelig for oss: «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, ikke filosofenes Gud.» (Blaise Pascal).
Fornuften er likevel ikke troens fiende. Tro og fornuft har samme gjenstand, Gud, og de samarbeider for å lære Gud å kjenne. Paulus’ skepsis til menneskelig visdom (1 Kor 1,17–2,16) gjelder først og fremst gnosis og ikke-kristne åndsretninger i hans samtid. Han forkaster menneskets strev for å nå Gud med fornuften alene. Når Kristus utbryter: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult disse ting for de kloke og forstandige, mens du åpenbarte dem for de små», er «de kloke og forstandige» folk som mener seg for forstandige til å høre på ham. Fornuften er gitt av Gud, og Gud er ikke fiende av sine egne gaver. «Nåden ødelegger ikke naturen, men gjør den fullkommen.»
Troen har to aspekter: «Tillit» og «å holde for sant». Det første aspektet understreker at Gud er person, trofast og verd å stole på. Hans løfter trekkes ikke tilbake. Å tro er å sette sin lit til Gud, og la sine vurderinger og sine handlinger preges av denne tilliten. Hvis Luther med «troen alene frelser» mener denne tillitsfulle hengivenhet som omfatter håp og virksom kjærlighet, da kan katolikkene si seg enige med ham.
Aspektet «å holde for sant» er også viktig. Kristus er veien, sannheten og livet. Den som vandrer i lyset, går ikke vill. Men «rett-troenhet» alene, det vil si å holde de riktige setninger for sanne, har aldri frelst noen.
Heller ikke er det et ideal å tro flest mulig ting, for eksempel så mange mirakler og privat-åpenbaringer som mulig. «Lett-troenhet» er ikke tegnet på en god katolikk.
«Å tro – det er å ha sikkerhet for det en håper på, full visshet om den virkelighet vi ikke ser» (Hebr 11,1). Det hindrer ikke at tvil er en naturlig del av troen. Tvilen følger troen som en skygge, for trosvissheten er ikke av samme art som kunnskap om matematikk. Det dreier seg stadig om å velge å stole på et vitnesbyrd fra mennesker som kunne tatt feil. Det later til at tvilen er et middel til å vokse i tro. Helgenene forteller at de i perioder har vært plaget av tvil og av følelsen av Guds fravær.
Tvil tvinger en til å undersøke hva troen er bygget på. Tvil kan anspore til å finne sine motiver for å tro eller la være. Tvil kan få oss til å sette oss bedre inn i Kristi Evangelium og hva det burde ha for følger i livet. «Å bevare sin barnetro» er ikke noe å rose seg av, hvis det betyr at man ikke har sett på troen med voksne øyne.
Blir en troende grepet av tvil, er den beste måten å møte den på å fortsette å leve som troende. Ikke minst er det klokt å fortsette å be. Bønnen ville vi ikke begynt med hvis vi ikke hadde tro. Simone de Beauvoir forteller i sine «Mémoires d’une jeune fille rangée», at hun gikk på katolsk skole, og lærte alle de riktige ordene om Gud. Men hennes far hadde ikke tro. En dag innså hun at hun levde akkurat som sin ateistiske far. Og hun tenkte: «Min far har ikke tro. Jeg lever akkurat som min far. Følgelig har jeg heller ikke tro.» Hun forlot Kirken. Å leve etter Kristi ord, derimot, gir et indre vitnesbyrd om troens sannhet: «Og den som vil gjøre hans vilje, skal få erfare om læren kommer fra Gud, eller om jeg taler på egne vegne» (Joh 7,17). Den Hellige Ånd bevarer oss i troen.
Håpet er i slekt med tillit-aspektet: «Å tro er å ha sikkerhet for det en håper på» (Hebr 11,1). Det en håper på, er først og fremst å få se Gud ansikt til ansikt en gang i fremtiden. Vi håper at Gud skal ta menneskene hjem til seg, og at Gud skal være alt i alle. Katolsk livsfølelse er ikke preget av angst for å være fortapt og av leting etter visshet om sin individuelle frelse. Den er snarere bygget på vissheten om at Gud, som skapte menneskene, skal klare å redde dem hjem til seg. «Vi lever i det salige håp, og forventningen om Vår Herres Jesu Kristi komme» (fra Messen). Denne forventningen om at det gode skal seire tross alt det onde vi kjenner til, er en gave fra Den Hellige Ånd. Kristent håp er å se mot fremtiden og regne med Gud.
Mens vi ennå lever på jorden, kan vi regne med at Gud kjemper mot det onde her og nå. Det gir håp for mennesker. Vi kan regne med Gud når vi ser på medmennesket. Vi kan håpe at selv «håpløse tilfelle» kan forandre seg til det bedre. Håpet hjelper oss å holde ut forhold til mennesker som er blitt slitsomme. Det kan være fristende å gå sin vei, og somme tider er det det riktige. Men ofte er gleden større når man har levd gjennom en konflikt og kommet renset ut av den. Når man regner med Gud, er det lettere å arbeide for menneskerettighetene, til tross for at vi vet at de stadig blir krenket verden over. Håpet er en hjelp i strevet for å opprettholde den økologiske balansen, så jorden som Gud har betrodd i vår varetekt, ikke skal fortæres eller forgiftes. Håpet hjelper til å ønske at alle kristne skal bli ett, selv om vi vet at tilnærmingen går langsomt. Gaven fra Den Hellige Ånd hjelper oss ikke å gi opp. «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp, har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet. Og så kommer også Ånden vår avmakt til unnsetning.» (Rom 8,24–26).