Katolsk moral bygger på et optimistisk syn på mennesket og dets muligheter. Mennesket kan erkjenne det gode, og har frihet til å velge det. Katolsk teologi har ikke noen «to-regiments-lære» som deler tilværelsen i én sektor som angår frelsen (og hvor mennesket skulle være maktesløst), og en annen som ikke angår frelsen, hvor mennesket er voksent og myndig. Katolikker ser på menneskelivet som en helhet. Alle ens evner kan settes i kristenlivets tjeneste. Den katolske kirke i Norge teller mange kunstnere. Kanskje er det fordi katolsk tro hjelper dem til å se sammenhengen mellom menneskelig utfoldelse og livet i Gud. Alle evner kan settes i det godes tjeneste, eller det motsatte.
Kristi bergpreken gir en mer krevende lov enn de etiske reglene som er nevnt i dette kapitlet. «Om noen slår deg på ditt høyre kinn, vend også det andre til, om noen stevner deg for retten for å få din kjortel, så la ham få kappen med, om noen tvinger deg til å gjøre tjeneste én mils vei, så følg to mil med ham» (Matt 5,39–41). Vi kan aldri si at nå har vi oppfylt Kristi lov. Bergprekenen og saligprisningene vil alltid være en oppfordring til å strekke seg lenger, til å fortsette å vokse i kjærlighet.
Den katolske tradisjon har midler til å fremme slik vekst. I neste kapitel om bønnen kan du se nærmere på dem.