Gud er menneskets skaper. Han har i sitt forsyn en plan for hver av oss. Guds kjærlighet til hvert menneske gjør det uendelig verdifullt. Alle mennesker er like verdifulle. De unge, de vakre, de produktive, de begavede, de hvite, er ikke mer verdifulle enn de som beskrives med andre adjektiver. Likeverd betyr ikke at vi skal uniformeres. Vi skal ikke bli like på alle punkter. Mangfoldet i kulturene er en rikdom. Det finnes laverestående og høyerestående kulturer. Men menneskene som bærer disse kulturene, har samme verdi. Rasisme og fremmedhat harmonerer ikke med katolsk menneskesyn.
Gud bestemmer hvem som skal leve. Følgene av dette for synet på prevensjon, abort og genetiske inngrep er skissert i kapitlet om ekteskapets sakrament.
Gud er herre over livet. Land som vil oppheve dødsstraffen, kan regne med støtte fra katolske kristne.
Gud bestemmer hvor lenge vi skal leve. Derfor er Kirken motstander av aktiv dødshjelp. Etter katolsk tankegang har man lov til å bruke alle tekniske og medisinske midler man råder over for å forlenge den døendes liv, men man har ikke plikt til å bruke dem når pasientens liv ikke kan reddes.
Holdningen til selvmord bygger på samme tanke: Skal vi dø, vil Gud finne et passende tidspunkt. Om det ser mørkt ut nå, kan Gud vende alt til det beste. Tradisjonelt blir selvmord tolket som mangel på tro og håp, og synd mot Guds bud om ikke å drepe. Selvmordere kom ikke i viet jord. Erkjennelsen av at selvmordere neppe er helt i balanse i gjerningsøyeblikket, gjør at Kirken nå begraver dem som har tatt sitt liv, på samme måte som den begraver alle andre. Kirken vil ikke felle dom.
Gud er herre over livet. Det finnes situasjoner hvor det er etisk å gi sitt eget liv. Å risikere livet for å redde andre, for eksempel ved brann, er ikke forbudt. Det innebærer å hindre et større onde. Martyrene ga sitt liv for å vitne om at livet likevel fortsetter hos Gud. Maximilian Kolbe, en helgen fra annen verdenskrig, tilbød seg å bli henrettet i en annens sted.
Setningene «Gud er herre over livet» og «for Gud er alle mennesker like verdifulle», har som følge at alle må få del i denne verdens goder. Kirkens tanke om trofastheten i ekteskapet forutsetter at samfunnet er slik at ingen må bli prostituert for å forsørge seg. Kirkens avvisende holdning til abort (se avsnitt f) Abort og kunstig befruktning i kap. II. Sakramentene) tvinger til å sørge for at barnerike familier og ugifte mødre får materiell og menneskelig støtte, så barnet kan være velkomment. Den private eiendomsrett gjelder ikke absolutt når den fører til nød. Den som stjeler av nød, er ikke tyv, han tar det som rettmessig tilhører ham, sier Kirken tradisjonelt.
I vårt århundre har Vatikanet sendt ut adskillige encyklikaer om sosiale spørsmål. Debatten om «frigjøringsteologien» i 80-årene fortsatte samtalen om hvordan man best kan oppnå rettferdighet og fred. En mer rettferdig fordeling av verdens goder, er nødvendig for å forhindre krig. «Utviklingsfolkenes stilling bør bli gjenstand for vår betraktning, eller la oss heller si: vår kjærlighet til de fattige i verden – og de er talløse – bør bli mer oppmerksom, mer aktiv og mer generøs. Å ta opp kampen mot nød og urett betyr å fremme, samtidig med en bedring i kårene, alles menneskelige og åndelige vekst, og dermed menneskehetens felles beste. Freden kan ikke reduseres alene til et fravær av krig, til resultat av en stadig prekær maktbalanse. Den bygges dag for dag, i arbeidet for å skape en orden villet av Gud, der det råder fullkommen rettferd menneskene imellom» (Paul VI: Populorum progressio, 76).