I middelalderen kunne ikke alle munker latin. Mens «kor-brødrene» sang officiet på latin i kirken, ba «legbrødrene» et visst antall «Fader Vår» i løpet av dagen, som de tellet på et «Pater-noster-bånd». I riddertiden var mange gode følelser rettet mot slotts fruen, den idealiserte kvinnen. For munkene var «fruen» først og fremst «Vår frue», «Notre Dame», det vil si jomfru Maria. Pater-noster-båndet ble til rosenkransen, en perlekrans. Rosenkransbønnen er en Kristus-meditasjon som foretas i fellesskap med Maria.
Her må sies litt om Maria i katolsk fromhetsliv og dogmatikk. Det evinnelige spørsmålet «Hvorfor ber dere til Maria og ikke til Gud?» får katolikker til å himle oppgitt med øynene. I messen, Kirkens sentrale gudstjeneste, er alle bønner rettet til Gud Fader og til Jesus Kristus. Maria nevnes to ganger i tredje person, som en av dem som ber for oss. Tidebønnene er også rettet til Gud. I sin personlige bønn snakker katolikkene med Gud, og føyer til når de må avslutte: «Hellige Maria, be for meg.»
Maria er ikke så sentral i katolikkers trosliv som utenforstående gjerne vil tro: Katolske kristne er Kristus-sentrerte.
– Maria er en skapning, mens Kristus er Gud og menneske.
– Maria er frelst, mens Kristus er frelser.
– Katolikkene ærer Maria, men tilber Gud.
– De ber om Marias forbønn, slik vi ber om medkristnes forbønn, men de ber til Gud selv.
Hengivenheten til Maria kan, som det meste som er menneskelig, kjøre i grøften. I katolsk teologi finner man to tendenser.
A: Man tenker seg Maria og hennes funksjon så lik Kristus og Kristi frelsesgjerning som mulig. Denne tendensen fører til overdrivelser.
B: Man gjør Maria til symbol på menneskeheten som mottar frelsen fra Kristus. Hun representerer Kirken. Denne tendensen gir henne den rette plass i helheten (Raulin, Albert: «Maria i katolsk teologi». I: Kirke og Kultur, 1986, ss. 130–41).
Marias stilling i katolsk teologi er en følge av teologien om frelsen. Nåden helbreder Guds billede i mennesket. Maria er eksemplet på mennesket som det har lykkes Gud å bringe dit han vil. «Hill deg, Maria, full av nåde», sier engelen. Når man er full av nåde, er det ikke plass til motstand mot Gud.
I Johannes-evangeliet fremstilles Maria på diskret måte som mor til den forløste menneskeheten som Den Hellige Ånd bor i. Den første Adam og den første Eva står for menneskene som vendte seg bort fra Gud. Ifølge beretningen i 1. Mosebok hadde kvinnen en rolle som den som fikk Adam til å handle. I Johannes-evangeliet forekommer Maria bare to ganger, ved bryllupet i Kana, og ved Kristi kors. Ved bryllupet i Kana kommer vertskapet til å slippe opp for vin. Maria snur opp ned på Evas rolle. Hun sier til Jesus, den nye Adam: «De har ikke mere vin.» Likesom den første Eva oppfordrer hun Adam til handling. Jesus, den nye Adam, svarer: «Kvinne, hva ber du meg om?» (Joh 2,3–4). Men Jesus gjør det hun ber om, han forvandler vann til vin, som tegn på den forvandlingen av pakten mellom Gud og mennesker som han skal gjennomføre.
Når Jesus, den nye Adam, fullfører sin oppgave ved å dø på korset, står Maria, den nye Eva, ved korsets fot. Jesus sier til henne: «Kvinne, der står din sønn», og til disippelen som han holdt så meget av: «Der står din mor» (Joh 19,26–27). Det var bokstavelig ment: «Og fra den stund av tok disippelen henne til seg» (Joh 19,27). Men Johannes mener mer: Ordene «Der står din mor», var henvendt til alle som er barn av den slekten som Maria ble stammor for. Jesus og Maria er stamforeldre for den nye pakts folk.
De dogmatiske uttalelsene om Maria handler dypest sett om hvem Jesus Kristus er. Kristus er «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria» (Den apostoliske trosbekjennelse). Lukas presiserer at Maria bare var trolovet med Josef, de var ikke kommet sammen. Engelen forklarer at hun skal unnfange ved Den Hellige Ånd, og «derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn» (Luk 1,36). Lukas sier altså tydelig at Josef er ikke Jesu far. Hensikten er å understreke at Jesus er Gud.
Vi vet mer om genetikk. For oss er Marias jomfruelighet og Kristi Guddom tydelig to forskjellige ting. For å bli sant menneske, måtte Jesus få et sett kromosomer som ikke kommer fra moren. Så da Kristus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, skapte Gud også det sett kromosomer som andre gutter får fra faren. I tillegg fikk Jesus den guddommelige natur. For oss er det altså ingen direkte sammenheng mellom at Ordet ble menneske av kjøtt og blod, og at Jesus ikke har noen jordisk far. Men for Lukas og Matteus er jomfrufødselen tegnet på at Jesus er Guds sønn. Maria selv kommer i annen rekke i deres interesse.
Det er vanlig tankegang i Den katolske kirke at Maria heller ikke senere levde ekteskapelig med Josef og at hun ikke hadde andre barn. Hun er «semper virgo», alltid jomfru. «Herrens bror» og andre brødre som nevnes i Det nye testamente, må så være andre slektninger.
Ved konsilet i Efesus i 431 ble det høytidelig vedtatt at det er riktig å kalle Maria «Guds mor». Denne definisjonen av Kirkens tro, gjelder også egentlig Jesus Kristus. Han er altså ikke to personer, et menneske, sønn av Maria, og en Gud som Maria ikke skulle være mor til. Jesus Kristus er én person, sann Gud og sant menneske, og da kan Maria kalles mor, også til hans guddommelige natur, selv om Ordet var i opphavet, som Joh 1,1 understreker.
I 1854 ble det definert som Kirkens nedarvede tro at Maria ikke har del i menneskehetens synd (se kap. II. Sakramentene, 1) Dåpen).
I 1950 ble det proklamert at Maria med legeme og sjel er opptatt i den himmelske herlighet, der hennes oppstandne sønn er. Læren om «Assumptio Mariae» er konklusjonen på en teologisk tankerekke: Maria er født uten å være smittet av arvesynden. Uten tendens til synd, begikk hun heller ingen personlig synd, hun var bare ja til Gud: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt» (Luk 2,28). Syndens lønn er døden. Maria har ikke fortjent døden. Likevel døde hun, men som den første blant de frelste oppsto hun med det samme, og er hos Gud. Det som vi andre skal oppleve på den ytterste dag, er allerede skjedd med henne. Hun har mottatt fylden av frelsen.
Disse forskjellige trossetningene er ikke alle like viktige. Vatikan II erklærte at det innen katolsk arv er «et hierarki av sannheter» (Dekretet Unitatis redintegratio om økumenikk, 11). Setninger om Maria er viktige når de sier noe om hvem Kristus er. Det viktigste utsagnet er at Maria er Guds mor, det er del av dogmet om at Gud ble menneske. Marias jomfruelighet er tegn på at Jesus Kristus er mer enn et menneske. Dogmene om «den ubesmittede unnfangelse», og «Marias opptagelse i den himmelske herlighet» befinner seg ute i periferien av vår bekjennelse til Kristus (Neues Glaubensbuch, red. Johannes Feiner og Lukas Visher, s. 613. Freiburg 1973).
Marias opptagelse i den himmelske herlighet vil likevel ha sin plass i de troendes meditasjon, fordi «assumptio» er gjenstand for betraktning i rosenkransbønnen.
Rosenkransen har fem ledd på ti små perler pluss en stor. På den store perlen ber man «Fader Vår», og på de ti ber man «Engelens hilsen», og Elisabeths ord fra Lukas-evangeliet: «Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus», og man føyer til: «Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.»
Mens man sier disse ordene, mediterer man over emner, «mysterier», fra Kristi liv: Maria bebudelse, Marias besøk hos Elisabeth, Jesu fødsel i Betlehem, osv. Disse kalles de gledefulle mysterier. Tirsdag og fredag mediterer man «de smertefulle», det vil si mysterier fra Kristi lidelseshistorie. Onsdag, lørdag og søndag ber man «den herlighetsfulle rosenkrans», med Kristi oppstandelse, himmelfart, pinse, og så til sist: Marias opptagelse i himmelen, og Marias kroning i himmelen. (Se En liten katolsk bønnebok, fra s. 31. St. Olav forlag 2023.)
Rosenkransmeditasjonen har vært et redskap til undervisning av de troende, ikke minst før lesekyndigheten var utbredt. Mange ordensstiftere, blant dem Sankt Dominikus, har ifølge legenden mottatt rosenkransen av Maria personlig som hjelp til å forkynne Evangeliet. Den liturgiske fornyelsen har, uten egentlig å ville det, trengt rosenkransbønnen i bakgrunnen. Messen har tatt plassen. Men de som har tilegnet seg denne meditasjonsteknikken, får hjelp av den til å be på bussen og ellers når det er vanskelig å samle seg til bønn.
Angelus-bønnen (En liten katolsk bønnebok, s. 14) stanset arbeidet noen øyeblikk tre ganger daglig, til fordel for meditasjon over inkarnasjonens mysterium, og tre «Hill deg Maria», mens kirkeklokkene ringte. I våre dager er det mest i klostre at «Klokkene ringer til Ave».
Den ortodokse tradisjonen har brakt «Jesusbønnen» til Vesten. I anstrengelsen for å «be alltid» (1 Tess 5,17) sier den russiske fromme: «Herre miskunn deg» i takt med hjerteslaget eller åndedrettet. Siden hjertet fortsetter å slå mens tankene er opptatt med annet, ber hjertet hele tiden, og bevisstheten vender lett tilbake til bønnen.