Innledning

Historien om Det annet vatikankonsil (ofte bare omtalt som Vatikan II) begynner med valget av Johannes XXIII som pave 28. oktober 1958. Han var da 76 år, og ble betraktet som en «overgangspave», en som skulle lede Kirken trygt i noen år, mellom den mer formidable pave Pius XII (som i likhet med pave Pius XI hadde vurdert å sammenkalle et konsil) og en yngre etterfølger. Dette ble ikke tilfelle. Bare tre måneder etter at han ble valgt til pave, den 25. januar 1959, i et møte for kardinaler i St. Paul-basilikaen i Roma, annonserte pave Johannes XXIII tre planer: en synode for bispedømmet Roma (avholdt i 1960), en revisjon av kirkeretten (avsluttet først i 1983), og et nytt konsil. Reaksjonen var heller minimal, og Johannes XXIII fortalte senere at kardinalene reagerte med en «imponerende, men andaktsfull stillhet». Paven satte tre konkrete mål for konsilet: å fremme en bedre ordning av Kirken, enhet blant de kristne og fred i verden. Han gjorde det også klart at dette skulle være et konsil hvor sjelenes frelse, ikke fordømmelser, skulle være det sentrale.

 

Konsilene i Kirkens historie

Før Vatikan II hadde Kirken avholdt 20 konsiler. Ordet konsil (latin: forsamling) brukes idag vanligvis om de store kirkemøtene som gjelder for hele Kirken, mens ordet synode (gresk: forsamling) brukes om mindre kirkemøter, hvor biskopene fra en region, verdensdel eller som representanter for en gruppe biskoper deltar. I en særskilt stilling blant konsilene står de fire første: Nikea (år 325), Konstantinopel I (381), Efesus (431) og Kalkedon (451) som i sine dokumenter formulerte de viktigste momentene i den kristne tro. Trosbekjennelsen vi bruker i søndagsmessen ble skrevet for de to første konsilene. Andre viktige konsil i nyere tid er konsilet i Trent (1545–1563), som var Kirkens svar på reformasjonen, og Vatikan I (1869–1870), hvor læren om pavens primat og ufeilbarlighet ble definert.

Men Kirken går helt tilbake til Apostlenes gjerninger (kapittel 15) for å finne konsilenes fødsel. I Kirkens raskt voksende misjonsarbeid dukket et noe komplisert spørsmål opp: Skal ikke-jøder som blir kristne måtte overholde alle de jødiske lovene? For å komme frem til en løsning for hele Kirken ble det såkalte Apostelmøtet avholdt i ca. 49 e.Kr. Dette konsilet, hvor både St. Peter, St. Paul og de andre apostlene og sentrale disiplene deltok, kom frem til at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og overholde de lovene som gjaldt særlig for jøder. Dette ble offentliggjort med ordene «Den Hellige Ånd og vi har besluttet» (Apg 15,28), som også senere er blitt brukt av konsilene for å tydeliggjøre at de ikke bare er samlinger av biskoper, men et uttrykk for Guds veiledning av Kirken ved biskopenes fellesskap.

 

Konsilet begynner sitt arbeid

Pave Johannes XXIII innledet forberedelsene til Vatikan II kort tid etter offentliggjøringen, og etter nesten fire år med forberedelser, hvor 10 kommisjoner hadde arbeidet seg gjennom hundrevis av forslag og forberedt 70 utkast til tekster, åpnet konsilet den 11. oktober 1962. I tillegg til omlag 2400 biskoper fra hele verden hadde også lederne for de mannlige klosterordenene rett til å delta. I løpet av hele konsilet regner man med at nærmere 2800 konsilfedre (betegnelsen på en som deltar på et konsil) var til stede.

Konsilets arbeid fant sted i fire såkalte «sesjoner», arbeidsperioder hvor alle biskopene var samlet i Roma: 1) oktober–desember 1962; 2) september–desember 1963; 3) september–november 1964; 4) september–desember 1965. Konsilet fant sted i Peterskirken, som var utrustet med store tribuner langs sidene av hovedskipet hvor biskopene satt. I tråd med Kirkens tradisjon og lov brukte konsilet det latinske språk i alt sitt arbeid.

 

Fra Johannes XXIII til Paul VI

I Kirken er det kun paven selv som har rett til å sammenkalle og lede et konsil, noe som gjorde pave Johannes XXIIIs død 3. juni 1963, ett år inn i konsilets arbeid, til et skjebnesvangert punkt. Det ville være helt opp til etterfølgerens arbeid om det skulle fortsette eller ikke. 21. juni 1963 valgte kardinalene Giovanni Battista Montini, erkebiskop av Milano, til ny pave, og han tok navnet Paul VI. Noe av det første han gjorde var å erklære at konsilet skulle fortsette. Dette var ikke spesielt overraskende, da kardinal Montini hadde vært en sentral støttespiller for pave Johannes XXIII og en ivrig pådriver i konsilet. Som pave Paul VI var det han som ikke bare skulle offentliggjøre alle konsilets dokumenter, men også sette dem ut i livet etter konsilets avslutning.

Faktisk deltok hele fem paver i konsilets arbeid: Johannes XXIII og Paul VI som paver, Johannes Paul I og Johannes Paul II som biskoper, og nåværende pave Benedikt XVI som teologisk rådgiver for de tyske biskopene. Norge var representert med fire konsilfedre: biskop Jacob Mangers S.M. (Oslo), biskop John Willem Gran O.C.S.O (Oslo), biskop Johannes Rüth SS.CC. (Trondheim) og biskop Johannes Wember M.S.F. (Tromsø). Spesielt biskop Gran av Oslo ble en viktig ambassadør for konsilets arbeid og dokumenter her i Norge.

Konsilet ble høytidelig avsluttet i 7. desember 1965, etter å ha utarbeidet 16 dokumenter (se nedenfor). Som vanlig i Kirken, har dokumentene en offisiell tittel, samt en mer kjent tittel som er de første ordene i teksten. F.eks. Den dogmatiske konstitusjon om Kirken (dokumentets egentlige tittel) er bedre kjent som Lumen gentium, fra dokumentets første setning: Lumen gentium cum sit Christus (norsk oversettelse «Kristus er lyset for alle folk»).

 

Vatikan II i dag

Et gjennomgående slagord i løpet av konsilets arbeid var «ad fontes» – tilbake til kildene. I tråd med pave Johannes XXIIIs ønske og plan søkte konsilets å se tilbake til Kirkens opphav og arv (Bibelen, kirkefedrene og konsilene), og der finne de impulser, visjoner og ledetråder for å utruste Kirken for dens videre ferd, og gi den en ny giv i møte med en stadig forandrende verden. Det vil ennå ta tid før Kirken har virkeliggjort konsilets lære og budskap i hele sin fylde, men dette er hverken en byrde eller et valg. Pave Benedikt XVI, i messen med kardinalene rett etter hans pavevalg, sa: «Jeg bekrefter mitt bestemte ønske om å fortsette å sette Det annet vatikankonsil ut i live». Denne oppgaven påfaller hele Kirken, og første sted i retning av dette er en virkelig forståelse av konsilets dokumenter. Denne serien i Broen søker å støtte dette, ved å presentere samtlige dokumenter på en klar og lettfattelig måte, samt peke på konsilets vedvarende rolle for Den katolske kirke.

 

Konsildokumentene