I sin siste sesjon (høsten 1965) fullførte Det annet vatikankonsil to dokumenter som begge bygges på Misjonsbefalingen i Matteusevangeliets siste kapittel (28, 16-20): erklæringen Gravissimum educationis – Om den kristne oppdragelse (28. oktober 1965) og erklæringen Ad gentes – Om misjonsvirksomheten (7. desember 1965).
Begge dokumentene, vel forberedt allerede før konsilet, representerer biskopenes ønske om å stille to meget sentrale deler av Kirkens liv beredt til å møte den moderne verdens utfordringer.
Oppdragelse og utdanning
Dokumentet, som med sine 12 korte artikler ofte omtales som «utdanningsdokumentet», behandler et meget omfattende område, som inneholder alt fra en rent menneskelig oppdragelse (av barn), til skolevirksomhet, katekese, høyere utdanning og videre utdanning og opplæring av de eldre. I dagens Kirke brukes ordet «formasjon»: den helhetlige opplæring av at menneske, som i lys av troen er all den hjelp et menneske kan få i sin søken etter hellighet.
Konsilets begynner med å erkjenne at verden har utviklet seg, og denne utviklingen har tatt utdanningen med seg: «[Utdanningens] overordentlige betydning i menneskets liv og dens stadig voksende innflytelse på det moderne samfunns utvikling har vært nøye overveid av det hellige økumeniske konsil. Det forholder seg nemlig således, at de unges utdannelse, såvel som en viss etterutdannelse av de voksne, på grunn av vår tids fremskritt blir på én gang lettere og mere påkrevet» (Innledning).
I artiklene 1 og 2 presenterer konsilfedrene grunnlag: Alle har rett til utdanning – en utdanning som må være noe mer enn bare innlæring av fakta: «Den sanne oppdragelse ser det imidlertid som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet med dens endelige mål for øye, samtidig med at den tar sikte på det allmenne vel i det samfund der mennesket er medlem, og hvis forpliktelser det som voksen skal vedkjenne seg» (1). I tillegg har alle kristne en rett på den særskilte utdanning og katekese som kaller til og støtter enkeltmenneske til tjeneste for troen og medmenneskene.
Artikkel 3 og utover diskuterer de sentrale aktører i oppdragelsen/utdannelsen. Ikke uten grunn begynner dokumentet med foreldrene, «barnas første og viktigste oppdragere» (3), og understreker at det er i familien den første og viktigste oppdragelse, spesielt i forhold til troen, finner sted. Deres oppdrag understrekes også i foreldrenes grunnleggende frihet til å legge til rette for sine barn utdannelse: «Foreldrene har førsteretten til å oppdrage sine barn, og denne førsterett kan de ikke tvinges til å overdrage andre; de hør altså ha virkelig frihet i valget av skole» (6). Skolen, som er «et sentrum, hvis aktivitet og fremskritt blir til gavn for familiene, for lærerne, for alle slags institusjoner som fremmer det kulturelle, borgerlige og religiøse liv, for det borgerlige samfunn og for hele menneskehetens fellesskap» (5) har både sin egen verdi og fungerer som en av Kirkens mest sentrale midler i utdanningsoppdraget, især da skolen formes av Kirkens misjon, og blir en katolsk skole, hvis «særkjenne er skapelsen av et skolemiljø som i frihet og nestekjærlighet levendegjøres av evangeliets ånd, så den kan hjelpe de unge til å utfolde sin personlighet, samtidig med at de vokser opp som de nyskapte mennesker dåpen har gjort dem til» (8).
Dokumentets siste del vies universitetene og høyskolene (10–12). Konsilet ønsket ikke bare katolske universiteter og høyskoler, men også at disse skulle arbeide for et høyt akademisk nivå, i tråd med Kirkens beste tradisjoner, en helhetlig utdannelse av mennesket for samfunnets beste, og et utdannelse som var omsluttet av troen – slik at samfunnet, Kirken og alle mennesker skulle hjelpes.
Misjon
Med sine 42 artikler, fordelt på seks kapitler, er misjonsdokumentet et av de mer omfattende dokumentene fra konsilet. De første to kapitlene (Teologisk grunnlag og Det egentlige misjonsarbeidet) presenterer et fundament som de mer praktiske kapitlene 3 til 6 bygger videre på.
Misjon er nødvendig da det ligger i Kirkens natur: «Kirken, som Gudsfolket på pilegrimsferd, er ifølge sitt vesen «misjonerende», da den selv kan føre sin opprinnelse tilbake til Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan» (2). Denne grunnleggende tanke behandles videre, og knyttes både opp imot frelseshistorien som helhet, og det faktum at Jesus selv sendte Kirken for å forkynne – å la alle mennesker, i alle land og nasjoner få høre det glade budskap. Kapittelet avsluttes med presiseringen om at misjon skal skje nå: «Den tid hvor der skal drives misjon, ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst, hvor Kirken som det modne korn skal samles sammen i Guds rike fra de fire verdenshjørner. Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag» (9).
Det påligger alle kristne å misjonere, et oppdag vi mottar i dåpen og styrkes til i fermingen (10). Denne misjonen er sterkt knyttet til den nestekjærlighet som alle kristne kalles til, da omsorgen for vår neste krever omsorg for vår nestes evige frelse: «De kristne som lever i de menneskelige samfunn, skal være besjelede av den kjærlighet som Gud har elsket oss med, han som vil at vi skal elske hverandre med den samme kjærlighet» (12). Ut av denne omsorg bygges Kirken, som er Guds folk: «Ved ordets sæd og ved evangeliets forkynnelse kaller Den Hellige Ånd alle mennesker til Kristus og vekker troen i deres hjerter. Når han i dåpsbrønnens skjød gjenføder dem som tror på Kristus til et nytt liv, samler han dem til det ene Gudsfolk ...» (15).
Den meget utbredte tanken om at misjon er noe som bare finner sted i fjerne land og for andre folkeslag understreket konsilfedrene at var feil. Forkynnelsen av det glade budskap kan ikke stoppe bare fordi et land eller en region har vært kristent i lang tid. Det kristne kall er kallet til daglig å «ta opp sitt kors og følge meg» (Matt 16,24) som Jesus selv sa. Derfor må budskapet forkynnes dag ut og dag inn, kanskje spesielt der hvor troen i altfor stor grad hviler på kultur og/eller historie.
Kirken anser misjonskallet som et særskilt kall: «Der er altså noen som er merket med et særlig kall, og som – hvis de besitter de naturlige anlegg og de nødvendige egenskaper og åndelige gaver - er parate til å påta seg misjonsarbeidet, enten de nå er innfødte eller utlendinger; prester, ordensfolk og legfolk» (23). Disse skal støttes av hele Kirken, fordi de utøver helt konkret den oppgave som er alle kristnes: «Da hele Kirken er misjonerende, og da arbeidet med evangeliets utbredelse er en av Gudsfolkets hovedoppgaver, innbyder kirkemøtet alle til en dyptgående indre fornyelse, for at de i levende bevissthet om deres eget ansvar for evangeliets utbredelse påtar seg sin del av misjonsarbeidet blant alle folkeslag» (35). Avslutningsvis oppfordrer kirkemøtet til en stadig bedre organisering av misjonsarbeidet, en større erkjennelse av misjonen som Kirkens og det kristne livs kjerne, og stiller seg sammen med dem «som for Kristi navns skyld lider forfølgelse, og gjør seg til ett med dem i deres lidelse» (42) – i vissheten om at Evangeliet har møtt motstand gjennom hele Kirkens historie og i håpet om at budskapet uansett vinner frem.
Veien videre
Begge «saksfeltene» som ble behandlet i disse konsildokumentene, har siden konsilet gjennomgått store forandringer: Det katolske skolevesenet, som rundt konsilet ble dominert av ordensfolk, er idag i stor grad ledet av legfolk; mens misjonen (evangeliseringen) har blitt styrket i Kirkens kjerneområder (Europa og Amerika), hvor troen ikke lenger spiller den rolle den gjorde, og misjonærer fra Afrika og Asia sendes hit for å hjelpe bispedømmer med prestemangel – bispedømmer som for 50 år siden sendte tusenvis av misjonærer til Afrika og Asia. Pavene Paul VI og Johannes Paul II søkte å svare på denne utvikling med sine dokumenter om misjon og utdannelse, hvor Evangelii nuntiandi (1975), Catechesi tradendae (1979) og Redemptoris missio (1990) om misjonen står sentralt.