I likhet med konsilet i Trent (1545–1563), som søkte å møte reformasjonstidens utfordringer, behandlet Vatikan II nærmest alle spekter av Kirkens liv. Skulle Kirken både møte og preke tid den moderne verden, måtte hele Kirken med alle dens medlemmer og alle livsformer i Kirken kunne stå beredt til å ta del i misjonen.
Av disse grunner offentliggjorde konsilet også dokumenter om legfolk, Om legfolkets apostolat, Apostolicam actuositatem (18. november 1965), og ordenslivet, Om ordenslivets fornyelse, Perfectæ caritatis (28. oktober 1965).
Om ordenslivets fornyelse
Ordenslivet har en rik historie i Kirken, og i historiens løp har et mangfold av klostre, ordener og kongregasjoner sett livets lys. Men denne rike historien og dette mangfoldet medfører også at det er vanskelig å si noe generelt om denne livsformen i Kirken. Derfor blir dokumentet fra konsilet generelt og oppmuntrende mer enn spesifikt og bestemmende, da det kaller alle typer ordensliv til fornyelse, for bedre å stå rustet til å møte den moderne tid. En mer teologisk gjennomgang av ordenslivet foretok konsilet i kapittel 6 av Lumen gentium.
Dokumentet kan deles i fire deler: en første del som omhandler fornyelsen av ordenslivet; en annen del om de ulike typene av ordenslivet; en tredje del om løftene og fellesskapet – ordenslivets fundament; en fjerde del om ulike særskilte elementer knyttet til fornyelsen.
En fornyelse av ordenslivet (som også kalles «det gudviede liv») må, i henhold til konsilets ønsker, bygges på to søyler: «en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår» (art. 2). Det er den første søylen, tilbakeføringen til instituttenes (klostrenes og ordenenes) opphav og grunnleggelse har blitt stående som dokumentets sentrale punkt, noe lignende konsilets slagord Ad fontes («tilbake til kildene»). I den videre forklaringen peker konsilet på fem punkter: a) ordenslivet må alltid stå grunnfestet på Kristi etterfølgelse; b) ordenssamfunnenes arvegods er grunnleggernes ånd og målsetning, som stadig må virkeliggjøres; c) ordenslivet har del i Kirkens misjon, og må ta del i hele Kirkens arbeid; d) ordensfolket må forstå og kjenne til den moderne menneske og menneskenes situasjon for bedre å kunne hjelpe dem og e) all fornyelse av ordenslivet må begynne og slutte med åndelig fornyelse.
Presentasjonen av de ulike former for ordenslivet deler det gudviede liv i fem deler, de kontemplative klostre («hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot», art. 7), instituttene med en apostolisk målsetning («arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede», art. 8), det monastiske liv («å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer. Dette prinsipp gjelder såvel dem som i et tilbaketrukket liv vier seg den hellige liturgi, som dem som utøver et apostolat eller en karitativ oppgave», art. 9), ordenene med kun lege medlemmer («ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere», art. 10) og sekularinstituttene («utøver apostolatet i verden og ut fra verden», art. 11).
Ordenslivet kjennetegnes av de tre evangeliske løfter og livet i fellesskap. Det første løfte som behandles, er kyskheten, som «frigjør hjertet til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og [derfor står] som et særlig tegn på de himmelske nådegaver» (12). Så fattigdommen, som er «delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike» (13). Til slutt lydigheten, hvor ordensfolket ved å overgi seg blir som en «offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje» (14). Livet i fellesskap, som også er sentralt for hvordan løftene kommer til uttrykk i det daglige, skal «føres med urkirken som forbilde, hvor de mange troende var ett hjerte og én sjel, det skal være grunnet på Evangeliets lære, den hellige liturgi, og spesielt på Eukaristien, og holde fast ved bønnen og det åndelige fellesskap» (15).
Den avsluttende del omfatter det pavelige klausur for de kvinnelige klostre, ordensdrakten, utdannelse av nye klosterfolk, grunnleggelse av nye klostre, klostre som opplever vanskeligheter, samarbeid mellom ordener og klostre og søkningen til klostrene i dagens verden.
Legfolkets apostolat
Det meget omfattende dokumentet om legfolket består av seks kapitler og grunnes på følgende setning i innledningen: «I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har frem hevet i andre dokumenter» (1). Konsilet understreker, med andre ord at legfolket ikke bare har en uunnværlig del i Kirkens misjon i verden, det er også sentralt i konsilets generelle plan om å øke Kirkens arbeid i og for verden av idag. Dette bygger konkret på Lumen gentiums tanker om den grunnleggende likhet mellom alle de døpte, dåpen som inngangsporten til det kristne liv og den kristne misjon. Dette stod i kontrast til den førkonsiliære tanke om at alt pastoralt arbeid kom fra hierarkiet, og legfolket i enkelte tilfeller fikk tildelt en oppgave i det.
Kapittel 1, Legfolket er kalt til apostolatet, bygger videre på denne tanke. Er Kirken kalt til å forkynne den oppstandne Kristus for verden, må alle deler av Kirken, hver i tråd med sin livsform, ta del i dette oppdrag: «I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken: hele legemet vil virke etter den virksomhet som hvert lem har evne til, til legemets vekst» (2). Å ta del i dette arbeidet påligger alle: «På alle kristne legges altså den ærefulle byrde å arbeide for at Guds frelsesbudskap skal bli kjent og mottatt av alle mennesker over hele jorden (3). Fundamentet for dette virke er den enkeltes åndelige liv.
Kapittel 2 fortsetter tanken ved å se nærmere på målet for apostolatet: «Kirkens misjon består følgelig ikke bare i å bringe Kristi budskap og hans nåde til menneskene, men også i å gjennomsyre denne jordiske verden med Evangeliets ånd og dermed føre verden til dens fullendelse. Legfolket som utfører denne Kirkens misjon, utøver sitt apostolat både i Kirken og i verden, både på det åndelige og det verdslige plan» (5). Konsilet peker på to særskilt viktige arbeidsfelt som påligger legfolket. Det er samfunnslivet: «Som borger skal enhver legmann samarbeide med sine medborgere ut fra sin spesielle kompetanse og under eget ansvar og søke Guds rikes rettferdighet overalt og i alle ting» (7), og det karitative arbeide: «Lovens største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv» (8).
Kapittel 3 peker på de mest sentrale felt hvor legfolkets apostolat finner sted: det kirkelige fellesskap, familien, for og ved de unge, nærmiljøet og det nasjonale og internasjonale samfunn. Kapittel 4, Apostolatets former, ser nærmere på de ulike måtene apostolatet utøves på, både den enkeltes arbeid og det felles apostolat, som Kirken setter spesielt høyt: «Som enkeltindivider er de kristne kalt til å utøve sitt apostolat under de livsforhold hver især har; men det må huskes at mennesket er et sosialt vesen og at det er Guds vilje å samle alle som tror på Kristus til ett Guds folk» (18). Det felles apostolat kommer som oftest til uttrykk i foreninger og organisasjoner, eller ved et felles arbeid under Kirkens ledelse. Kapittel 5 ser derfor på samarbeidet mellom hierarkiet (biskopene) og legfolket i apostolatet, samt geistlighetens rolle i dette: De «skal derfor samarbeide broderlig med legfolket i og til gode for Kirken og særlig dra omsorg for legfolket i dets apostoliske bestrebelse» (25). Det siste kapittel i dokumentet slår fast at legfolket både har rett og plikt til å søke egen formasjon og utdannelse for dette arbeidet.
Veien videre
Disse to meget sentrale elementene i Kirkens liv ble etter konsilet behandlet av bispesynoden (den regelmessige samlingen av biskoper fra hele verden som rådgir og assisterer paven i hans hyrdegjerning). Bispesynoden i 1987 omhandlet legfolket og førte til den apostoliske formaning Christifideles laici av Den ærverdige pave Johannes Paul II. Bispesynoden i 1994 omhandlet ordenslivet, og i etterkant av synoden offentliggjorde paven den apostoliske formaning Vita consecrata.