I 1928, i lys av den voksende økumeniske bevegelse blant protestantiske kirkesamfunn, skrev pave Pius XI et brev til Kirkens biskoper om hva økumenikk innebar for katolikker. Han understreket at Kirken ønsket de kristnes enhet, at økumenikk først og fremst handlet om at ikke-katolikker skulle vende tilbake, og at Kirken ikke ønsket annet enn å «kalle sine frafalne sønner tilbake til sin favn». Vatikan II kom til å se andre kristne i et langt mer positivt lys i erklæringen Om Den katolske kirke og de kristnes enhet, Unitatis redintegratio offentliggjort 21. november 1964.
Her fokuseres det på hva andre kristne har heller enn ensidig på hva de mangler. Dokumentet bygget videre på ekklesiologien i Lumen gentium, spesielt tanken om den enhet som alle døpte har i kraft av dette sakramentet, og de frelsesbringende elementer som finnes også utenfor Den katolske kirke.
Arbeidet med dokumentet pågikk over 2. og 3. sesjon, drevet frem av den tyske jesuitt og kuriekardinal Augustin Bea, «den katolske økumenikkens far». Spesielt biskopene fra land med store ikke-katolske kirker engasjerte seg i arbeidet, heriblant de skandinaviske, og biskop Gran var med i kommisjonen som arbeidet med dokumentet i løpet av konsilet. Dokumentet består av tre kapitler: ett om katolske prinsipper for det økumeniske arbeid, ett om økumenikk i praksis og ett om de ulike kristne kirker og kirkelige fellesskap som er adskilt fra Roma.
Dokumentets innhold
I innledningen fremsetter konsilet økumenikkens virkelige drivkraft: «Det er ikke tvil om at denne splittelse er i åpenbar strid med Kristi vilje, at den er verden til forargelse og at den skader en så hellig sak som Evangeliets forkynnelse for all skapningen» (UR 1). Da Kristus i den yppersteprestelige bønn i Johannesevangeliet ber «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21), og de kristne ikke er ett, innebærer det både at Kirken mangler noe av den helhet som Kristus ønsket at den skulle ha, og, ikke minst, at det ene kraftfulle vitnesbyrd om troen på Kristus som kristne skal gi i verden, står svekket. Derfor kan ikke lenger økumenikk være noe som bare opptar ikke-katolikker – det måtte også være Kirkens sak: «Omsorgen for enhetens gjenopprettelse deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder» (UR 5). Konsilfedrene understreket at økumenikken må begynne i omvendelse og bønn – vi må påta oss vårt eget ansvar for splittelsene før vi kan gå andre i møte. Konsilet påpekte også at ikke-katolikker født utenfor Kirken ikke kan holdes ansvarlig for splittelsene som skjedde for flere hundre år siden.
«Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som Den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerte, også kan bidra til vår oppbyggelse. Alt det som virkelig er kristent, strider jo aldri mot troens ekthet, men kan tvert om alltid føre til en mer fullkommen tilegnelse av Kristi og Kirkens mysterium» (UR 4). Med andre ord: det finnes i de ikke-katolske kirker og kirkesamfunn elementer som kjennertegner den kirke Kristus selv grunnla: Den hellige skrift, dåpen, bønnelivet, søndagsgudstjenesten osv. Enhet handler ikke om å gjøre alle like, men om at det som i utgangspunktet var ment å stå sammen, og det som kun i sin fulle enhet kan vitne om helheten av det frelsesverk Jesus Kristus gjorde tilgjengelig, igjen må forenes – for verdens frelse.
Her kommer også noe av det som etter konsilet har vært mest problematisk for ikke-katolikker, frem. Enhet, det økumeniske arbeid, handler om noe langt mer grunnleggende enn det rent ytre. Det er umulig for Kirken å se for seg en enhet som ikke virkelig strever etter en enhet i troen og som basert på en felles tro kan uttrykke seg i det kristne liv. Derfor understreker dokumentet at communicatio in sacris (fellesskap i de hellige ting – sakramentene osv.) ikke kan være et middel, det er målet for økumenikkens arbeidet. Å forsøke å gå realitetene i forkjøpet, og etablere en form for skinn-enhet vil bare skade. Litt enkelt: «ærlighet varer lengst»: Dersom de kristne ikke kan være ærlige, og virkelig legge frem sin egen forståelse og trosarv, og møtes i realitetene, men fremsetter et utvannet minste felles multiplum, er vi ikke like langt, men lenger unna noen sann enhet.
I det tredje kapittel begynner konsilet med en utvetydig anerkjennelse av de ortodokse kirker: «Det skal heller ikke glemmes at Østens kirker fra begynnelsen av har eiet en skatt som Vestens kirke i stor utstrekning har øst av på det liturgiske, det åndelige og det juridiske område. Og det er ikke av ringe betydning at den kristne tros grunnleggende dogmer om Treenigheten og Guds Ord blitt kjød av jomfru Maria, er blitt slått fast på økumeniske kirkemøter som fant sted i Orienten. For å bevare denne tro har disse kirker gjennomgått mange prøvelser, og de gjør det fremdeles» (UR 14). Og etter å ha sett nærmere på de ærverdige uttrykk for de østlige kirkers arv og apostoliske tro, konkluderer konsilfedrene: «Dette kirkemøte erklærer at hele denne åndelige og liturgiske, kanoniske og teologiske arv i sine forskjellige overleverte former tilhører Kirkens fulle katolisitet og apostolisitet» (UR 17).
Så vender konsilet seg til de vestlige kristne, adskilt fra Roma ved reformasjonen. På tross av lengre enhet med Roma, har konsilet vanskelig for å betrakte alle protestantene samlet: «Disse kirkesamfunn avviker imidlertid betraktelig ikke bare fra oss men også seg imellom på grunn av ulikheten i opprinnelse, lære og fromhetsliv, og derfor er en rettferdig omtale av dem meget vanskelig» (UR 19). Men dette utelukker ikke den anerkjennelse konsilet viser protestantene, og de betydelige elementer som der finnes av den samme apostoliske kristendom Kirken selv lever av. «Til tross for de mangler vi tror de lider av, savner de adskilte kirker eller kirkesamfunn på ingen måte vekt eller betydning i frelsens mysterium. Kristi Ånd har nemlig ikke vegret seg for å bruke dem som midler til frelse, midler som henter sin kraft fra den nådens og sannhetens fylde som er blitt betrodd den katolske Kirke» (UR 3).
Konsilet avslutter dokumentet med: «Kirkemøtet uttrykker dertil sin overbevisning om at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner. Derfor setter det helt og fullt sitt håp til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft» (UR 24).
Veien videre
Økumenikken har utviklet seg langt i løpet av de siste 60 år, og Den katolske kirke er nå engasjert i økumenisk arbeid på alle plan, fra Det pavelige råd for kristen enhet til praktisk samarbeid på menighetsplan. Imidlertid er det ikke tvil om at økumenikken i dag har flere svakheter og problemer. For mens de økumeniske samtaler med de ortodokse går sakte men sikkert videre, er det økumeniske arbeid med de fleste protestantiske kirkesamfunn blitt begrenset til rent praktiske områder, siden den betydelige utviklingen i en retning annen enn nærmere Den katolske kirke hos mange av dem gjør noe reelle dogmatiske samtaler vanskelig. Det er også slik at det protestantiske ønske om felles nattverd i bunn og grunn strider med konsilets grunntanke om hvordan arbeidet med kristen enhet skal gripes an. Trøsten ligger i det konsilet avsluttet dokumentet med: Kristen enhet er mer enn hva mennesker kan oppnå: «Derfor setter det helt og fullt sitt håp til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft» (UR 24).