I forkant av Det andre Vatikankonsil var det en utbredt (og noe spissformulert) tanke at Bibelen var noe protestantene holdt på med, mens katolikkene hadde tradisjonen. Mens Lumen gentium nok blir stående som det viktigste dokumentet fra Vatikan II, er Den dogmatiske konstitusjonen om Guds åpenbaring, Dei Verbum, av enorm betydning, siden det tydelig presenterte Kirkens lære om åpenbaringen og Bibelens rolle i Kirkens liv.
Konstitusjonen, som ble høytidelig offentliggjort 18. november 1965, består av seks kapitler, som viser hva dokumentet handler om: Åpenbaringen, Den guddommelige åpenbarings overlevering, Skriftens guddommelige inspirasjon og dens tolkning, Det gamle testamentet, Det nye testamentet, Den hellige skrift i Kirkens liv.
Åpenbaringen
«Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje, som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur» (DV 2). Åpenbaringens mål er at vi mennesker skal kunne lære Gud å kjenne, bli kjent med hans vilje for verden og oss, og få del i det liv ikke bare kaller oss til, men har skapt oss til å leve.
Den guddommelige åpenbaring har sin begynnelse med stamfedrene og Israels patriarker, Moses og profetene, og kommer til sin fullendelse i Jesus Kristus, «han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den» (DV 4). Konsilfedrene gikk så lagt som å si at åpenbaringen = Jesus Kristus. Alt Gud har ville si til oss mennesker, har han sagt i Ordet som ble kjød. Til dette svarer mennesket med «’troens lydighet’ det vil si at mennesket frivillig helliger seg helt til Gud, skjenker Gud som åpenbarer seg, ’full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje’ og gir sin personlige tilslutning til Hans åpenbaring» (DV 5).
For at åpenbaringen skulle videreføres til alle nasjoner og alle generasjoner, ga Jesus budskapet, «kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning» (DV 7), videre til apostlene. Apostlene ga denne oppgave videre til biskopene, og derfor «overga [de] dem den plass de selv hadde som lærere» (DV 7).
Tradisjonen
Konstitusjonen forklarer tradisjonen som «det som er blitt overlevert av apostlene», og påpeker at den «innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd» (DV 8). Det er viktig å understreke at tradisjonen ikke er en samling av menneskelige overleveringer, skikker og ideer, men den skatt som apostlene selv ga videre, og som dag for dag hjelper og støtter Kirken ved å berike dens innsikt i Den hellige skrift, trygge dens tro, og befester den levende forkynnelse hvorved Kirkens hyrder, biskopene, lærer Guds folk. «Således fører Gud, som også tidligere har talt, en uavbrutt samtale med sin elskede Sønns brud, og Den Hellige Ånd, som i og ved Kirken lar Evangeliets levende røst klinge i verden, fører de troende til hele sannheten og lar Kristi ord få rikelig plass i dem» (DV 8).
«Den hellige Tradisjon og den hellige Skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål. Den hellige Skrift er nemlig Guds tale, for så vidt som den er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon; og, betrodd til apostlene av Kristus og Den Hellige Ånd, fører den hellige Tradisjon Guds ord i dets helhet videre til apostlenes etterfølgere med det oppdrag at de i lyset av Sannhetens Ånd trofast skal ta vare på det i sin forkynnelse, fremlegge det og utbre det, noe som innebærer at Kirkens skjønn om det åpenbarte ikke henter sin sikkerhet fra den hellige Skrift alene» (DV 9).
Den hellige skrift og den hellige tradisjon står ikke i motsetning til hverandre. Det er ikke slik at vi lærer noe i Bibelen, og så det motsatte i tradisjonen. De beriker og utfyller hverandre. Her utviklet (gjorde mer fullstendig) Vatikan II hva konsilet i Trent hadde lært. For mens Trent, i møte med protestantenes lære, brukte mye plass på tradisjonen (som protestantene fornektet) betraktet for seg selv, og Bibelen kom noe i bakleksa i forhold, understreket Vatikan II at formidlingen av åpenbaringen skjer gjennom skrift og tradisjon sammen.
Fortolkningen av åpenbaringen er i vår Kirke overgitt læreembetet (biskopene i enhet med Paven): «Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds ord både i Skriften og i Tradisjonen er blitt betrodd» (DV 10). Konsilfedrene understreket at læreembetet ikke står over åpenbaringen, men er dens ydmyke tjener, og ikke skal gjøre annet enn lydig og tro overgi videre, det apostlene mottok av Herren selv.
Bibelen og Kirken
Vatikan II begynte sin utlegning om Den hellige skrift ved å fastsette Bibelens sannhet: «Det som Gud har åpenbart og som den hellige Skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds impuls» (DV 11). Men selv om Gud er opphavet til Skriftens ord, ble bøkene i Det gamle og Det nye testamentet skrevet ned av mennesker, utvalgt av Gud og «som i Hans tjeneste skulle bruke sine evner og gaver slik at Gud virket i dem og gjennom dem, og de selv derfor skrev ned alt det, og bare det, som Han selv ville» (DV 11). Gjennom disse inspirerte forfatterne ble Skriftens ord derfor «urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse» (DV 11).
Av dette kommer Kirkens prinsipper omkring bibeltolkning; en ekseget «bør altså søke den mening som [bokens inspirerte forfatter] under egne spesielle omstendigheter og i pakt med sin samtid og sin kultur har villet uttrykke og har gitt uttrykk for ved hjelp av litterære genrer som man brukte på hans tid. For rett å forstå hva [bokens inspirerte forfatter] har villet fastslå i sitt verk, skal der legges den tilbørlige vekt på de vanlige, naturlige følelser, uttrykksformer, fremstillingsmåter som hørte hjemme i [bokens inspirerte forfatters] egen tid og på dem som den gang var vanlige i omgangen mellom menneskene. Men fordi den hellige Skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi. Det er eksegetenes oppgave å arbeide ut fra disse retningslinjer for til bunns å forstå og utlegge meningen i den hellige Skrift, slik at Kirkens innsikt modnes takket være dette tilretteleggende arbeide» (DV 12).
Om de to testamenter sier konsilfedrene at de er knyttet sammen, og ikke kan forstås adskilt fra hverandre: «Det nye er skjult i Det gamle, og Det gamle åpnes i Det nye» (DV 16). Videre påpekes det om evangeliene at «Den hellige Moder, Kirken, har fastholdt og fastholder bestemt og uforandret at de fire nevnte evangelier, hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet» (DV 19).
Bibelen er av den ytterste betydning for Kirken, både som kilde til tro og som det skattkammer som rommer Jesu guddommelige eksempel for våre liv. Derfor må Bibelen alltid være tilgjengelig for de troende, og Kirken påser at de oversettelser som anbefales, er blitt til ved akademisk kvalitet og språklig korrekthet. Derfor oppfordrer konsilet «inntrengende hver enkelt kristen ... til å lære ’den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt’ (Fil. 3, 8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. ’For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus’ [sitat: den hl. Hieronymus]. ... måtte de også huske at bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket: For ’vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord’» (DV 25).
Veien videre
Etter Dei Verbum er det umulig å hevde at Den katolske kirke ikke tar Bibelen på alvor, eller at den anser tradisjonen som mer givende enn Skriften. Det enorme arbeidet som er blitt nedlagt i Kirken i forhold til bibellesning og bibeloversettelser etter konsilet, bare understreker dokumentets innhold og påvirkning i Kirkens liv.