Konsilet om den moderne verden

Et av Det annet vatikankonsils hovedmål, og en del av pave Johannes XXIIIs såkalte aggiornamento, «oppdatering», var å gå den moderne verden i møte. Kirken skulle ikke bare bivåne verden og dens begivenheter på avstand, men ta aktiv del i verdens liv, for å ta aktiv del i menneskenes liv, og dermed kunne lede alle til frelse.

I tråd med dette mål offentliggjorde konsilet to dokumenter som tydelig satte søkelys på den moderne verden: dekretet Om samfunnets kommunikasjonsmidler (Inter mirifica) fra desember 1963, og den pastorale konstitusjon Om Kirken i verden av idag (Gaudium et spes) fra desember 1965 .

Dokumentet om samfunnets kommunikasjonmidler (konsilets noe vanskelig begrep for media, kommunikasjon og informasjonsteknologi), med sine to korte kapitler (totalt 24 artikler), begynner med å understreke det positive i de sosiale kommunikasjonsmidler: «slike tekniske hjelpemidler kan være til virkelig gavn for menneskeheten, hvis de brukes riktig ...» Samtidig advarer konsilet mot baksiden av medaljen: «Men Kirken vet også at menneskene kan bruke dem imot Skaperens hensikt og omdanne dem til midler til sin egen undergang» (IM 2). Dette representerer konsilets tekning om den moderne verden i et nøtteskall: å fremheve det gode, det som kan gavne menneskets sanne vei og mål og varsle og hjelpe der hvor verden beveger seg i gal retning. Videre behandles kommunikasjonsmidlene i lys av misjonsbefalingen og behovet for å fremme kunnskap og lærdom for alle, og konsilet konkluderer med at Kirken derfor kan og skal ta i bruk kommunikasjonsmidlene i sin mangfoldige oppgave i verden.

Deretter settes søkelyset på enkelte problematiske elementer: behovet for klare retningslinjer for en moralsk bruk av kommunikasjonsmidlene, at retten til informasjon og kjennskap til hva som skjer i verden ikke skal svekkes av fordreid eller feilaktiv presentasjon, samt forholdet mellom media og kunst og hvordan kommunikasjonsmidlene fremstiller det onde. Disse prinsipielle forhold vil også enkelt kunne overføres til dagens situasjon. Dokumentet behandler så noen konkrete kommunikasjonsmidler: film, teater, radio og TV og pressen. Disse korte avsnittene oppfordrer til en tydelig avklaring av disses rolle, og at de arbeides i tråd med prinsippene dokumentet behandlet innledningsvis, og retter søkelys på både de som er ansvarlige for og driver mediene, samt mottakerne. Til slutt etableres det som tydelig er dokumentets vedvarende arv: Det pavelige råd for sosial kommunikasjon (et av «departementene» i Roma som spesielt arbeid med disse spørsmål), og en årlig dag for kommunikasjonsmidlene (vanligvis søndag før pinse).

Konsilets aller siste dokument, også dets lengste med ni kapitler fordelt på to deler, med til sammen 93 artikler, innledes med de meget kraftfulle ord: «De gleder og håp, den sorg og angst som våre dagers mennesker føler, og da især de trengende og alle de som har tungt å bære, er også Kristi disiplers gleder og håp, sorg og angst, og intet av det som angår mennesket, er uten gjenklang i de kristnes hjerter» (GS 1). Dokumentet representerte noe helt nytt, og det av to grunner: For det første fikk det en betegnelse som ikke før var i bruk: «pastoral konstitusjon», et kompromiss da konsilet ønsket at dette dokumentet skulle ha den høyeste rang et konsildokument kunne få (en konstitusjon), samtidig som man innså at det så tydelig skilte seg ut fra tidligere konstitusjoner, som preges av en mer teologisk art; og for det andre, fordi dokumentet ble utarbeidet helt og holdent av konsilet, det var ikke forberedt av noen kommisjon før 1962, ei heller foreslått som noe dokument. Av den grunn er det av mange ansett som det tydeligste uttrykk for konsilets egen stemme.

Med dokumentets første del, Kirkens og menneskets kall, ønsket konsilet «først og fremst å bedømme de verdier som i dag vurderes høyest, og å føre dem tilbake til deres guddommelige kilde. For så vidt som de skriver seg fra de evner som Gud har utstyrt mennesket med, er disse verdier i høy grad gode, men de trenger å bli renset fordi menneskehjertets fordervelse ofte har misbrukt dem» (GS 11). Med andre ord ville konsilfedrene her foreta en grundig vurdering av verdens, og derfor menneskenes, tilstand, for slik å hjelpe Kirken til å ta sitt frelsesbringende budskap inn i menneskenes situasjon. Kapittel 1 behandler menneskeverdet, og behandler hvordan mennesket både svekkes og befestes i verden idag. Her kommer også konsilets med sin betraktning om samvittigheten. Den er «en lov som Gud har risset inn i dets hjerte. Å adlyde den er menneskets ære, og ifølge den skal det dømmes» (GS 16). Dessverre blir denne betraktning ofte misforstått da man utelater at konsilet samtidig understreker at samvittigheten skal og må rettledes, og aldri kan føre et menneske mot Gud eller mot hans vilje. Konsilets behandling av ateisme inneholder konsilets klareste fordømmelse: mot den systematiske ateismen som skader mennesket og oppkaster menneske selv til gud og sitt eget mål.

Kapittel 3 behandler det menneskelige fellesskap, og understreket menneskenes felles vel og avhengighet av hverandre. «Det felles gode», definert som «summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg fullt ut både individuelt og kollektivt» (GS 26), skulle bæres frem av omsorg for hverandre og kristen nestekjærlighet. I sin behandling av Kirkens rolle i verden av idag, befester konsilets Kirkens rettmessige plass i verden, dens misjon i lys av Herrens befaling, og den oppgave som påligger alle de troende i å arbeide for å gjøre verden til et bedre sted: «Konsilet oppfordrer de kristne, som har borgerrett både i det ene og det annet samfunn, til ivrig og trofast å oppfylle sine jordiske forpliktelser, og gjøre det under Evangeliets inspirasjon» (GS 43). Alle kapitlene i del én avsluttes med en mer meditativ artikkel om Kristus, «det nye menneske», og hans eksempel og forbilde for Kirken og menneskenes virke og forhold til den moderne verden.

Verden av i dag – problemområder

I dokumentets andre del, Om enkelte mer presserende problemer, behandler konsilfedrene fem emner ansett å være særskilt viktige: ekteskap og familie, kulturen, det sosiale og økonomiske liv, det politiske samfunn og freden. Det er tydelig at konsilets her leste tiden og verdens utvikling rett; akkurat disse områdene fremstår også idag som de aller mest problematiske elementene i Kirken og kristendommens møte med den moderne verden, da også de etiske spørsmål rundt liv og død er et gjennomgående tema i dokumentet. Særskilt verd oppmerksomhet er dokumentet artikler 47 til 52, utvilsomt noe av mest sjelesettende Kirken noen gang har nedtegnet om ekteskapet og familien og familiens liv. I sitt kapittel om fred (som ble utarbeidet kort tid etter Cuba-krisen i 1962) advarte konsilet mot rustningskappløpet og krig som løsningen på politiske problemer. Det definerte også fred i lys av menneskes forhold til Gud, og som et pågående arbeid som ikke kun handler om mangelen på væpnet konflikt: «Fred er ikke bare krigens fravær ... Den er egentlig og fullt ut rettferdighetens verk ... Freden er aldri vunnet en gang for alle, den skal uopphørlig bygges opp» (GS 78).

Dokumentene har etter konsilets avslutning i 1965, og spesielt ettersom tiden har gått, blitt møtt med følgende spørsmål: Har Inter mirifica og Gaudium et spes, som begge veldig konkret forholder seg til sin tid, noen varig rolle å spille i Kirken? Svaret er nok alt annet enn enkelt. Det ligger mye i det at elementer i begge dokumentene er barn av sin tid, og i liten grad kan tale til dagens eller fremtidens situasjon. Det er en meget utbredt oppfatning at Inter mirifica er det konsildokumentet som først vil gå/gikk i glemmeboken. Samtidig må det sies at begge dokumentene i sine prinsipielle deler etablerer veldig konkrete og universelle retningslinjer som uansett vil være til nytte for Kirkens forhold både til media og kommunikasjonsteknologi og den moderne verden som helhet.

Det er også slik at de tidsbegrensede elementene sier noe om Kirkens årvåkenhet og uro i møte med datidens (som muligens vil forbli nåtidens og fremtidens) utfordringer. Avslutningsvis må det dessuten understrekes at Gaudium et spes ennå legger føringer for Kirkens pågående arbeid innen sosial rettferdighet, fred, nødhjelp og virke for menneskets verdighet og livets ukrenkelige verdi.