Przejdź do treści

Etter at Det annet vatikankonsil i 1964 hadde presentert sin kirkeforståelse i konstitusjonen Lumen gentium, ble det neste og siste året av konsilets brukt til å konkretisere dette ved å utarbeide mer praktiske dokumenter omkring biskopene og prestene, og deres misjon og plass i Kirken.

Fra de forberedende kommisjoner fikk konsilfedrene fremlagt to dokumenter om biskopene: om biskopene i bispedømmene og om biskopene og sjelesorgen, samt hele fem dokumenter om prestene: om prestekall, om presteutdannelsen, om prestenes hellighet, om prestene og den kirkelige administrasjon, og om fordelingen av prester i Kirken. Disse ble til slutt til de tre dokumentene som presenteres i denne artikkelen.

 

Christus Dominus – biskopene

28. oktober 1965 offentliggjorde konsilet dekretet Om biskopenes pastorale tjeneste, kjent som Christus Dominus (CD), og bestående av 44 artikler i tre kapitler. I kapittel 1 gjentas Lumen gentiums teologiske tenking rundt biskopen som apostlenes etterfølgere og bispekollegiets (paven og alle biskopene) ansvar for hele Kirken, og så presenteres de praktiske konsekvenser av dette. For det første forplikter dette alle biskopene, enkeltvis og i fellesskap, til å ta ansvar ikke kun for eget bispedømme, men for hele Kirken, og til å støtte opp om sine medbrødre i bispekollegiet som trenger det. I avsnittet om biskopene og den apostoliske stol (pavestolen) understreker dokumentet biskopenes myndighet i sine bispedømmer, en myndighet de har i kraft av sin bispevielse og hyrdegjerning som bispedømmets overhyrde. Tidligere var biskopenes myndighet i sine bispedømmer mer en deltakelse i pavens myndighet enn noe som tilhørte oppgaven. Etter konsilet forsatte utviklingen ved at pave Paul VI ga biskopene myndighet over en rekke sakramentale og disiplinære spørsmål som tidligere var reservert paven. I dette kapitlet krever også konsilet en reform av Den romerske kurien (Pavens sentraladministrasjon), slik at den bedre kan tjene hele Kirken, og reflektere hele Kirken.

Kapittel 2, Biskopene og bispedømmene, innledes med en lengre del om biskopene med ansvar for bispedømmer (stiftsbiskoper) og deres ansvar og plikter. I tråd med konsilets generelle tenkning handler ikke dette først og fremst om lover og regler, men biskopens ansvar for forkynnelsen av Det glade budskap for menneskeheten – for å lede alle mennesker til frelse. Som Kirkens yppersteprester skal de også forklare og feire liturgien for sine troende, og dermed samle sin flokk i påskens mysterium. Biskopene oppfordres til å se og følge Jesu eksempel: å lede ved å bli andres tjener, og som sanne fedre for de troende leve liv som taler til verden av idag. Biskopenes ansvar for og arbeid sammen med prestene gis særskilt plass, og biskopene kalles til å sørge for sine prester og hjelpe dem til hellighet. Mot slutten av kapitlet fremsettes kravet om et Presteråd og ønsket om et Pastoralråd i hvert bispedømme for å hjelpe biskopen i hans hyrdegjerning.

I kapittel 3 uttrykker dokumentet et klart ønske om økt samarbeid biskopene i mellom, og mellom biskopene og Roma. Ut av dette kom både Bispesynoden, hvor representanter for verdens biskoper samles med paven med noen års mellomrom for å diskutere spørsmål som angår hele Kirken, og bispekonferansene, som samler biskoper fra et land eller region for å koordinere og samarbeide i de pastorale oppgaver.

 

Optatam totius – prestenes utdannelse

7. desember 1965 offentliggjorde konsilet to dokumenter om prestene. Først, dekretet Om prestenes utdannelse, og deretter dekretet Om prestenes liv og tjeneste.

Dekretet om prestestudiene innledes, som det også fortsetter, med å understreke at prestestudiene og formasjonen av fremtidige prester må sees i lys av Herrens eget liv og virke, og derfor bidra til å utdanne prester som følger Den gode hyrdes eksempel. Fra dette kommer også kravet til en grundig åndelig formasjon, hvor hver enkelt prestestudent bygger og utvikler sitt forhold til Gud og vokser i hellighet. Konsilfedrene fornyet kravet om en grundig akademisk utdannelse, som hjelper prestestudentene til ikke bare å forstå, men også forklare og selv leve ut, Skriftens ord og Tradisjonens forklaring av troen. De gjorde et poeng av å kreve en større grad av enhet og integrering av filosofien og teologien, samt at teologien skal undervises i lys av troen og Læreembetets veiledning, slik at den sanne lære videreføres til prestestudentene. Studiet av Den hellige skrift, som er «teologiens sjel», må ikke bare forklare hele Skriften, men skal også hjelpe prestestudentenes åndelige liv og gjøre studiet av åpenbaringen tydeligere grunnet i bibelen.

Som alle konsilets dokumenter var også dette grunnet i arbeidet for sjelenes frelse, noe som i prestenes utdannelse skulle komme til syne ved at alle deler av prestestudiene rettes tydelig inn mot det pastorale virke som prestestudentene siden skal settes til. Dokumentet nevner især nødvendigheten av å lære opp prestestudentene til å lytte til menneskene rundt seg, og i nestekjærlighet åpne sine hjerter for menneskenes behov. Dokumentet gjør et særskilt punkt av sølibatets plass i den latinske ritus i Kirken og de krav dette stiller til både utdannelsen av prester og beslutningen om å ordinere en prestestudent eller ikke. Dekretet avsluttes med en oppfordring til å se presteutdannelsen ikke bare frem til ordinasjonen, men også som videreutdannelse og videre formasjon i løpet av prestegjerningen, slik at prestene hele tiden står forberedt til å møte de stadig forandrede behov i verden og i menneskenes liv.

 

Presbyterorum ordinis – prestene

Dekretet Om prestenes liv og tjeneste består av 22 artikler inndelt i 3 kapitler. Et sentralt punkt for dette dokumentet var å uttrykke konsilets tanker, både teologisk og praktisk, omkring prestene, som i motsetning til biskopene ikke ble behandlet i noe større grad i Lumen gentium. Konsilfedrene begynte med å se prestene i lys av Herrens prestedømme, og deres rolle som tjenere for hele Guds folk, som alle har del i det alminnelige prestedømme. Som Jesus skal prestene gå inn i menneskenes hverdag, med dens vansker og utfordringer, gleder og seire, og der hjelpe de troende nærmere Gud. Det andre kapittel, Prestenes tjeneste, fremlegger prestenes oppgaver, hvor forkynnelsen og Guds ord, undervisning og katekese, feiringen av sakramentene og især messen, hyrdegjerningen for menighetene gitt i deres varetekt, ansvaret for de fattige, syke og svake, og byggingen av et sant kristent fellesskap gis særskilt oppmerksomhet.

Forholdet mellom biskopene og deres prester, som også sto sentralt i Christus Dominus, forklares her fra prestenes synspunkt. Mens prestene ser til biskopen som sin far, og i kjærlighet og lydighet viser ham lojalitet og ære, skal biskopene anse prestene som sine «brødre og venner» (PO 7). Prestene, både ordensprestene og sekularprestene, som sammen utgjør ett presbyterium, skal ta vare på hverandre og på tvers av nasjoner og kulturer, alder og opphav – de skal se på hverandre som sanne brødre. Dokumentet understreker dette ved å vise til ritualet i prestevielsen hvor alle prestene som er tilstede, legger sine hender på hode til den som ordineres, som et tegn på hans opptakelse i prestekollegiet. Det tredje kapittel kaller prestene til hellighet, både som et tegn og forbilde for de troende og verden forøvrig, men også i tråd med konsilets mer generelle budskap: Alle er kalt til å bli hellige, og til dette mål skal Kirkens hjelpe sine troende, også sine prester. I tråd med denne konsiltanken har pave Benedikt XVI i år utropt et «presteår», som bl.a. skal understreke prestenes misjon og rolle i Kirken og i samfunnet.

 

Lite omdiskuterte, men viktige

Ulikt de fleste av konsilets dokumenter var ikke disse tre spesielt omdiskuterte. Samtidig representerer de oversettelsen av Lumen gentiums ekklesiologi og teologi til konkrete punkter som siden har styrt måten vi ser på biskopene (både i bispedømmene og spesielt i hele Kirken) og prestene på. Biskopens rolle som hyrde, lærer og yppersteprest i sitt bispedømme, og tanken om at presten står tydelig forenet med biskopen, sine medbrødre i presteskapet og folket han er kalt til å tjene, må også anses som signaler om konsilets ønske om å vende tilbake til kildene, i Bibelen, i kirkefedrene, og i hele Kirkens Tradisjon.