Przejdź do treści

Ett av de virkelige store paradoksene ved Det annet vatikankonsil er at det første dokumentet konsilet promulgerte, konstitusjonen Om den hellige liturgi, Sacrosanctum concilium (4. desember 1963) – etter kun ett års arbeid og uten større diskusjon eller debatt blant konsilfedrene – skulle vise seg (etter 50 år) som noe av det mest kontroversielle konsilet kom med.

Konstitusjonen består av syv kapitler: Generelle prinsipper for liturgiens fornyelse og fremme; Om eukaristiens mysterium; Om de andre sakramentene og sakramentaliene; Om tidebønnen; Om det liturgiske år; Om kirkemusikken; og Om kirkekunsten og kultgjenstandene.

Konsilfedrene innledet dokumentet med å si at liturgien er «det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre» (SC 2) – kort sagt: I liturgien uttrykker vi vår tro og gjør våre liv som kristne konkrete og tydelige. Dokumentet går videre ved å knytte liturgien til Guds frelsesverk, et frelsesverk vi mennesker kommer i kontakt med på særskilt vis i liturgien, hvor Jesus selv virker: «Han er til stede i messens offer, såvel i den som forretter tjenesten, som – i høyeste grad – i de eukaristiske skikkelser. Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken» (SC 7). Derfor er liturgien «det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av» (SC 10).

 

Fornyelse og fremme av liturgien

Et innledende prinsipp for fornyelse og fremme av liturgien var at «alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien [...] slik som det kristne folk – ’et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget’ (1. Pet 2,9; kfr. 2,4–5) – har rett og plikt til det i kraft av sin dåp» (SC 14). Derfor må undervisning i liturgien stå sentralt i hele Kirken, fra menighetene til presteseminarene, slik at alle i Kirken ikke bare er til stede i liturgien, men kjenner og forstår de hellige handlinger og der «finner den helt nødvendige kilde til inspirasjon for sitt kristne liv» (ibid.).

Deretter fulgte dokumentets kjerne: «For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom liturgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter – nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den» (SC 21). Det er viktig at de to punktene som fremsettes her, ikke blir borte: Liturgien har en uforanderlig del, gitt den av Gud selv (og som Kirken ikke kan endre), og en menneskelig del, som det er mulig for Kirken å endre dersom dette anses nødvendig: «Rett til å ordne liturgien tilkommer ene og alene Kirkens myndighet; det vil si den Apostoliske Stol og, i samsvar med gjeldende rett, biskopen» (SC 22 §1). Derfor: «Ingen annen, heller ingen prest, kan […] på eget initiativ legge til, fjerne eller endre noe som helst i liturgien» (SC 22 §3). Da liturgien er et produkt av Kirkens tradisjon og historiske utvikling, skal «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – […] alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt» (SC 23).

Konsilet fortsetter med å påpeke at liturgien er sosial: Den «feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper» (SC 26) og hierarkisk: «Ved feiringen av liturgien har hver enkelt, altertjener som legmann, sin oppgave å fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler – utelukkende det, men også alt det» (SC 28). Selv om Dei Verbum først ble promulgert to år senere, pekte liturgidokumentet mot fremme av Bibelen i Kirken da det presiserte at «En rikere, mer variert og mer egnet lesning av den Hellige Skrift innføres» (SC 35 nr. 1). Konsilet ønsket også å støtte en større grad av lokal variasjon i den liturgiske feiring: «På områder hvor hverken troen eller hele fellesskapets beste er engasjert, nærer Kirken intet ønske om å gjennomføre en streng uniformitet» (SC 37). Igjen må teksten i sin helhet tas med: Lokal variasjon kan ikke på noe vis trekke i tvil hverken troen eller Kirkens fellesskap og det som må til for å trygge disse.

 

Liturgiens ulike feiringer

Kapittel to til fire i dokumentet omhandler de ulike feiringene i Kirkens liturgiske liv (messen, sakramentene og sakramentaliene samt tidebønnen). Hvert av de tre kapitlene består av to deler: en første del som utlegger Kirkens lære om den delen av liturgien som behandle, og en andre del som fremsetter prinsippene som skal lede fornyelsen av denne delen av liturgien.

Eukaristien er innstiftet av Herren selv (som alle sakramentene) for å «føre videre korsofferet ned gjennom tidene inntil hans komme, men også for å betro Kirken, sin elskede brud, det synlige minne om hans død og oppstandelse: kjærlighetens sakrament, enhetens tegn, hengivenhetens bånd, det påskemåltid hvor Kristus fortæres, sjelen blir fylt med nåde og vi mottar et pant på den evige herlighet» (SC 47). Konsilet ønsket at «Messens rituale skal revideres slik at hver enkelt av dens deler klarere får spille sin rolle, samtidig som den innbyrdes sammenheng mellom dem kommer tydeligere frem, og slik at det blir gjort lettere for folket å ta del i den både aktivt og hengivent» (SC 50). Den mest kjente delen av konsilets liturgireform fulgte så: «Morsmålet kan gis en passende plass i de messer der folket er til stede, særlig med hensyn til lesningene og kirkebønnen, og etter som de lokale forhold tilsier det, også i de deler som tilkommer folket, i samsvar med art. 36 i denne konstitusjon. En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem» (SC 54). Igjen: Konsilet sier ikke bare én ting, men holder to elementer sammen.

Kirkens syv sakramenter «skal tjene til å hellige menneskene, til å bygge opp Kristi Legeme, og endelig til å yte Gud en dyrkelse» (SC 57). I tillegg kommer sakramentaliene, «hellige tegn som likesom etterligner sakramentene. De uttrykker først og fremst åndelige gaver som oppnås på Kirkens forbønn. Gjennom dem disponeres menneskene til å motta hva sakramentene fremfor alt har å gi, og dertil bidrar de til å hellige de forskjellige livsforhold» (SC 60). Konsilet foreskrev en lang rekke endringer i de liturgiske feiringer av sakramentene og sakramentaliene i art. 63 til 82.

Tidebønnen er «slik innrettet at både dagen og natten i sin helhet helliges gjennom Guds pris. Og denne vidunderlige lovsang kan feires både av prestene, av andre som av Kirken har fått seg betrodd denne oppgaven, og av de troende som sammen med presten ber bønner godkjent til dette formål. Det er da Brudens egen stemme vendt til sin Brudgom; ja, det er Kristus selv som sammen med sitt Legeme fremfører sin bønn for Faderen» (SC 84). Konsilet søkte som kjerne i revisjonen av tidebønnene å respektere deres hensikt som er «helligelse av dagen, [derfor skal] deres tradisjonelle rekkefølge restaureres slik at de i den utstrekning det er mulig, virkelig kommer i samsvar med de respektive tider på dagen, samtidig som det tas hensyn til de faktiske livsforhold, særskilt for dem som virker i det apostoliske arbeid» (SC 88).

 

Rammen omkring det liturgiske liv

Kapitlene fem til syv omhandler enkelte elementer som styrer og omgir det liturgiske liv i Kirken: det liturgiske år, kirkemusikken og kirkekunsten/kultgjenstandene. Det liturgiske år basert på at «Den hellige Mor Kirken ser det som sin oppgave å feire sin guddommelige Brudgoms frelsesverk ved å minnes det på bestemte dager i årets løp. Hver uke, på den dag den har kalt Herrens dag, minnes den Herrens oppstandelse – som den også feirer en gang om året, samtidig med hans salige lidelse, i påskens store høytid» (SC 102). Revisjonen skulle baseres på følgende prinsipp: «De tradisjonelle ordninger og skikker som er knyttet til kirkeårets forskjellige tider, skal beholdes eller gjeninnføres slik at de samsvarer med vår tids forhold, samtidig som deres opprinnelige karakter bibeholdes. Dette med henblikk på å nære de troendes fromhet ved å feire den kristne Gjenløsnings mysterier, og i særdeleshet påskemysteriet» (SC 107).

Om kirkemusikken heter det: «Den universelle Kirkes musikalske tradisjon har skapt en uvurderlig skatt. Når ingen annen kunstnerisk uttrykksform har frembragt noe som kan sidestilles med den, skyldes dette først og fremst at kirkesangen, som jo er knyttet til ordene, utgjør en nødvendig eller integrerende del av den høytidelige liturgi. Og det er sant at den religiøse sang lovprises såvel av den Hellige Skrift som av kirkefedrene og de romerske biskoper» (SC 112). Konsilet understreket at gregoriansk sang og musikk fra pipeorgelet har en særskilt plass i Kirkens liturgiske liv. Og, til sist, kirkekunsten og kultgjenstandene: «Med en særlig iver har Kirken våket over at kultgjenstandene bidrog på en verdig og vakker måte til å kaste glans over gudsdyrkelsen, alt mens den har godtatt de endringer i materiale, former eller dekorasjoner som den kunstneriske teknikk i tidens løp har medført» (SC 122).

 

Veien videre

Diskusjonen omkring liturgien fornyelse etter konsilet er altfor omfattende til at den kan drøftes her. Imidlertid er det hevet over tvil at det konsilfedrene ikke anså som spesielt eksplosivt, ble det – samt at enkelte uttrykk for «liturgisk fornyelse" i Kirken hverken var vellykket eller i tråd med konsilets lære.