Den 21. november 1964 var en av merkedagene under Det annet vatikankonsil, hvor tre betydelige dokumenter ble fullført og offentliggjort. Det første, Lumen gentium, har allerede blitt presentert i denne serien. Det andre var Erklæringen om de orientalske katolske kirker, Orientalium Ecclesiarum.
Dette dokumentet behandlet de orientalske katolikkene, en gruppe som ofte går i glemmeboken eller omtales overfladisk når vi snakker om Kirken vi tilhører. Dette ønsket konsilet å rette på.
Orientalske katolikker
Helt siden begynnelsen har Kirken vært preget av en enorm rikdom i sin teologi, liturgi, åndelighet og kulturelle uttrykk. Kirken har aldri vært helt det samme over alt, aldri vært en monolittisk størrelse med streng uniformitet. Dette virkelig katolske ved Kirken har også vært anerkjent som en del av dens vesen siden de første konsilene på 300- og 400-tallet. Imidlertid har dette aspektet av Kirken også sin historiske bakside. Fra de første konsilene har ulike teologiske, disiplinære, språklige og kulturelle strømninger blant de kristne medført splittelser, de mest betydelige etter konsilet i Kalkedon i år 451, mellom kirkene i Øst og Kirken i Vest i 1054 – da paven og patriarken i Konstantinopel ekskommuniserte hverandre – og splittelsene i Vestkirken på 1500-tallet – reformasjonen.
De orientalske katolikkene illustrerer virkelig dette. Deres liturgi, deres teologiske tradisjon, deres språk, strukturer og organisasjon og deres åndelige liv er svært forskjellig fra oss vestlige katolikker, og står de ortodokse nær. For eksempel har de, i motsetning til oss, aldri hatt latin som kirkespråk, men koptisk, syrisk, gresk, armensk osv. Men – deres historie er også preget av splittelsene i kristenheten. Med unntak hovedsakelig av den maronittiske kirke, som alltid har vært i enhet med Roma, er orientalerne grupper fra de ortodokse kirkene som på et tidspunkt etter de respektive splittelsene har vendt tilbake til enhet med paven.
Et noe vrient element her er bruken av ordet «kirke». Konsilet, og dagens katolske ekklesiologi, bruker det på tre plan. 1) i uttrykket «Den katolske kirke» eller «Kirken» betegner ordet helheten (institusjonen) av alle de kristne som favnes av den katolske tro, sakramentene og ledes av paven og biskopene i enhet med ham. 2) i uttrykket «de orientalske kirker» eller for eksempel «den kaldeiske orientalske kirke» betegner det de ulike grupperinger(eller en av dem) innen Den katolske kirke som enes om historie, liturgi, teologisk tradisjon, åndelig liv osv. Det finnes 22 slike kirker i Den katolske kirke: 21 orientalske kirker og Den latinske kirke, som er de vestlige katolikkene (og i det store og hele alle katolikker i Vest-Europa, Amerika, det særlige Afrika, Øst-Asia og Australia). Disse ulike kirkene i Kirken kalles også «riter». 3) i uttrykket «kirkene i Tromsø, Trondheim og Oslo» brukes ordet synonymt med bispedømme eller stift; ofte brukes det da i sammensetningen «lokalkirke». Når vi omtaler «de ortodokse kirkene», brukes uttrykket noe i retning av det som i 2) og 3) gjelder i Den katolske kirke.
Kort og godt: De orientalske katolikker er katolikker som alle oss andre. Vi kan gå til kommunion hos dem, de hos oss (vi er jo alle medlemmer av samme kirke), og deres diakoner, prester og biskoper er like mye diakoner, prester og biskoper som våre. Siden det er så få orientalere i Norge, deltar de i menighetene sammen med de latinske katolikkene. I Sverige, derimot, som har store grupper av orientalere (spesielt fra Midt-Østen), har de egne menigheter med egne prester.
Orientalerne og konsilet
Siden de orientalske biskopene er biskoper i Den katolske kirke på lik linje med andre biskoper, kom også de til Det annet vatikankonsil, og de kom til å spille en meget markant rolle. Dette gjaldt spesielt de to melkittiske overhyrdene patriark Maximos IV og biskop Elias Zoghby. For å bevise for alle at Den katolske kirke ikke bare var vestlig, talte Maximos IV til konsilet på fransk (noe som ikke var tillatt, da kun latin skulle brukes), og understreket at de orientalske kirkene aldri hadde hatt latin som språk, ei heller idag.
De orientalske biskopene fremhevet også behovet for å se Kirken som helhet, både for å virkelig leve ut Kirkens katolisitet (Kirken er i sin natur universell, den skal ikke bare dekke hele verden, men skal også favne alle kulturer, språk, tradisjoner osv.), og for å gå de ortodokse kirker i møte. I tillegg strevet de orientalske biskopene for full anerkjennelse av de orientalske kirker innad i Den katolske kirke, en ende på det som omtales som «snik-latinisering» (at orientalernes egenart svekkes og at de blir påtvunget vestlige tradisjoner). Et av de mest konkrete bidrag til konsilets utvikling var at orientalerne, som i likhet med de ortodokse, preges av en synodal kirkeledelse (kirkene ledes av bispemøter), derfor kunne «lære opp» de latinske biskopene i hva det innebærer å være medlem av et konsil. Det er nokså åpenbart at mange biskoper kom til konsilet i påvente av å undertegne det som var forberedt, ikke for sammen, og ledet av Den hellige ånd, å bidra til Kirkens lære og liv.
Orientalium Ecclesiarum
«Den katolske kirke nærer stor aktelse for de orientalske kirkers vedtekter, liturgi, kirkelige tradisjoner og kristenliv. Fordi disse kirker har sin opprinnelse allerede i urkirken, er de også ærverdige og rike av den tradisjon som gjennom fedrene stammer fra apostlene og som utgjør en del av den universelle kirkes guddommelig åpenbarte og felles arv» (OE 1). Slik åpner dekretet om de orientalske katolske kirker.
Dokumentet består av 30 korte artikler, som i tur og orden omhandler de ulike kirkene som Den katolske kirke består av, forholdet mellom disse og behovet for kontinuerlig samarbeid og undervisning om helheten og de ulike deler, og slår fast at «Alle orientalere bør med sikkerhet vite at de alltid kan og skal ta vare på sine rettmessige liturgiske tradisjoner og sin kirkelige praksis» (OE 6).
Et særskilt fenomen hos orientalerne er patriarkatet, en institusjon som har sitt opphav i Kirkens første århundrer. Hos de orientalske kirker som har denne institusjonen, er patriarken den øverste leder for hele den aktuelle orientalske kirke, og derfor «ifølge kirkens eldgamle tradisjon omgis de orientalske kirkers patriarker med spesiell ære, fordi hver av dem er far og overhode for hele sitt patriarkat» (OE 9). Så følger betraktninger om liturgien og sakramentene, hvor konsilet understreker at orientalernes eldgamle liturgiske skikker (for eksempel at også prester konfirmerer) skal bestå og æres som en del av deres sakramentale og kirkelige liv. Avslutningsvis oppfordres orientalerne til å streve for økt enhet mellom Den katolske kirke og de ortodokse, som står dem særlig nær.
Etter konsilet
Med dokumentet ble orientalernes plass i Den katolske kirke ikke bare anerkjent, men også befestet. Det ble hevet over enhver tvil at orientalernes egenart og verdighet representerer et autentisk uttrykk for Kirkens enhet og katolisitet, og at orientalerne har ikke bare rett, men også plikt til å leve i tråd med sine egne tradisjoner og oldkirkelige opphav. Gjennom alt dette har de også en misjon ovenfor hele Kirken: å minne oss alle om at den kirke Kristus stiftet på jorden ikke bare har én måte å feire gudstjeneste på eller kun ett kulturelt uttrykk.
I 1990 fikk orientalerne sin egen kirkerett, som skulle styre deres kirkelige liv. Grunnet deres opphav og kanoniske tradisjoner var dette nødvendig, da den latinske kirkerett ikke favner det som hos orientalerne er grunnleggende, f.eks. deres kirkestrukturer. Et annen meget konkret hendelse i Kirkens liv som virkelig satte søkelyset på orientalerne og deres egenart og tradisjoner, var begravelsen av pave Johannes Paul II i 2005. Evangeliet ble lest både på latin og gresk for å markere Kirkens enhet i ulikhet, og mot slutten av begravelsen samlet de orientalske patriarkene og stor-erkebiskopene rundt kisten og sang sin østlige avskjedshymne til den pave som også hadde vært deres overhyrde.
Dokument nr. 3
Det siste dokumentet som utkom 21. november 1964 omhandler også Kirkens vesen, dens historie og splittelser, og de ulike uttrykk for det kristne liv. Dokument nr. 3 var Dekretet om Den katolske kirke og de kristnes enhet, Unitatis redintegratio, med andre ord: dokumentet om økumenikk. Dette presenteres i neste artikkel.
De 21 orientalske katolske kirker
Oversikten nedenfor er kategorisert etter sin rituelle tradisjon med medlemstall fra 2003 og angivelse av tradisjonelt kjerneområde. Totalt medlemstall er snaut 16 millioner.
Alexandrinsk tradisjon:
- Den egyptiske (koptiske) kirke (216 990)
- Den geez-alexandrinske (eller etiopiske) kirke (205 999, Etiopia og Eritrea)
Antiokensk tradisjon:
- Den syro-malankarske kirke (395 476, India)
- Den maronittiske kirke (3 083 754, Libanon)
- Den syriske kirke (112 849)
Armensk tradisjon:
- Den armenske kirke (369 297)
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon:
- Den kaldeiske kirke (343 501, Irak)
- Den syro-malabarske kirke (3 588 172, India)
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon:
- Den albanske kirke (2 800)
- Den bulgarske kirke (15 000)
- Den greske kirke (2 345)
- Den hviterussiske kirke (5 000 – anslag)
- Den italo-albanske kirke (60 548)
- Den melkittiske kirke (1 295 061, Midt-Østen)
- Den rumenske kirke (752 500)
- Den russiske kirke (3 500 – anslag)
- Den rutenske (eller rutensk-ukrainske) kirke (610 688 medlemmer)
- Den slovakiske kirke (221 331 medlemmer)
- Den ukrainske kirke (4 366 131 medlemmer)
- Den ungarske kirke (278 000 medlemmer),
- og den kirke som tidligere ble kalt den jugoslaviske, dvs. de bysantinske katolikker i bispedømmet Krizevci som dekker det tidligere Jugoslavia (48 174 medlemmer).