I løpet av sin siste sesjon ferdigstilte Det annet vatikankonsil sine to mest omdiskuterte dokumenter: erklæringen om Kirkens forhold til de ikke-kristne religioner, Nostra aetate (28. oktober 1965) og erklæringen om religionsfriheten, Dignitatis humanae (7. desember 1965).
Under konsilet, og spesielt etter det, fremstod biskop John Willem Gran OCSO av Oslo som en av dokumentenes store forkjempere.
Forholdet til andre religioner
Denne veldig korte erklæringen, som består av fem artikler, hver med sin egen overskrift (Innledning; De forskjellige ikke-kristne religioner; Islam; Jødedommen; Den universelle broderånd uten noen form for diskriminering), begrunnet sin egen nødvendighet i at verdens utvikling stadig fører menneskene nærmere hverandre, og gjør behovet for gjensidig forståelse og respekt fundamentalt. Samtidig understreker det at alle mennesker i bunn og grunn står i et forhold til Gud: «Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys» (art. 1). Det som kjennetegner alle religioner, er at menneskene i dem søker svar: «Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i?» (1).
Erklæringen behandler i korte trekk de ikke-monoteistiske religioner, og nevner især hinduismen og buddhismen. Så kommer noe av kjernen i dokumentet: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner» som «reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg» (2). Denne setningens dobbelte innhold har vært vanskelig for mange å holde sammen: at Kirken på en side ikke forkaster det som måtte finnes av hellighet og tro i andre religioner, men samtidig påny understreker at Kristus alene er sannheten og frelsens eneste opphav.
Islam og jødedommen
Islam, påpeker erklæringen, har mange trekk som forener muslimene med de kristne: De «tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper», de ærer Jesus (dog ikke som Gud, men som profet) og Maria, og de «venter dessuten på dommens dag, da Gud, etter først å ha vekket dem opp igjen, skal belønne alle mennesker» (3).
Jødedommen tilsies en enda større ære: «Kristi kirke erkjenner nemlig at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land. Derfor kan Kirken ikke glemme at den har mottatt den gamle pakts åpenbaring ved dette folk som Gud i sin uutsigelige barmhjertighet har villet inngå denne tidligere pakt med, den kan ikke glemme at den næres av det gode oliventreets rot, som folkeslagene oljegrener er blitt innpodet i» (4).
Konsilfedrene understreket også at selv om de jødiske lederne «presset Kristi død igjennom», kan «ansvaret for det som ble begått under hans lidelse, allikevel ikke tillegges alle de jøder som levde den gang, og heller ikke jødene i vår egen tid». Dette, understreket konsilet, må kommuniseres til alle de troende; og konsilfedrene fortsatte med å fordømme enhver form for diskriminering, og fremsatte følgende beklagelse: Kirken «beklager […] derfor med sorg det hat, de forfølgelser, de utslag av antisemittisme som er blitt rettet mot jødene, uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavsmenn.» (4). Avslutningsvis gjorde Vatikan II denne tanken universell: «Kirken fordømmer altså som fremmed for Kristi sinnelag enhver diskriminering eller forurettelse som skjer på grunn av avstamning, hudfarve, sosiale kår eller religion» (5).
Dokumentet om religionsfriheten
Denne erklæring henger selvsagt sammen med den første. Har man først sagt at det finnes elementer i de andre religioner som peker mot Gud, hans forsyn og hans plan, samt at enhver form for diskriminering på grunnlag av religion er fremmed for den kristne, må dette ha noe å si for ens syn på religionsfrihet.
Etter å ha slått fast tidens frihetslengsel sier dokumentet: «Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle.» (1). Men samtidig følge konsilfedrene opp med en betingelse: «Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker...» Altså, som i dokumentet om de ikke-kristne religioner, må man holde to elementer sammen: Kirken fornekter ikke sin sannhet, og vil tolke også religionsfriheten i forhold til denne.
Religionsfrihetens grunnlag og hensikt
Derfra kommer så definisjonen: «Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet – eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften. Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt.» (2). Religionsfriheten ligger plantet i mennesket da den er et uttrykk for menneskets søken etter sannheten, en søken Gud selv har gitt menneske. Hemmes menneskets søken etter, i ytterste forstand, Gud, begås et alvorlig brudd på menneskets rett. Denne frihet må også trygges for religiøse fellesskap og i familien, og i dette arbeidet besitter staten ansvaret, et ansvar enhver stat må erkjenne og ta på alvor.
Artikkel 7 i dokumentet omhandler religionsfrihetens grenser: «Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer». Disse er, sier konsilet, knyttet til andres rettigheter (ingen kan kreve at det å skade andre skal beskyttes av religionsfrihet), til samfunnets beste (religionsfriheten kan ikke brukes til å diskriminere mot enkelte grupper, eller drive politiske spill), og til en grunnleggende moral (vold og overgrep, manglende respekt for andres morallære eller brudd på andres rett til å beskyttes mot det de finner støtende, kan ikke skjules under religionsfrihet).
Konsilet ser så religionsfriheten i lys av åpenbaringen. Den ligger i troen selv, siden troen innebærer «at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen» (10). Også Jesu egne handlinger bekrefter dette, siden han «støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem» (11). Derfor, «tro mot Evangeliets sannhet følger Kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet» (12)
Avslutningsvis ser Kirken på seg selv i dette, og sier «I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør Kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen. Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier» (13).
Etter konsilet
I de nærmere femti år som har gått siden konsilets avslutning, står nok to elementer som arven etter disse erklæringene. For det første den utfordring det er for mange innad i Kirken å holde erklæringenes helhetlige budskap sammen, at det å erkjenne religionsfrihet som en universell menneskerett og andre religioners verdi, ikke går imot at man bekjenner den katolske tros universelle sannhet, gyldighet og verdi. Det andre er det faktum at i betydelig større grad enn før opplever Kirken i den vestlige verden at den egen frihet svekkes og trekkes i tvil. Samtidig er det hevet over enhver tvil at Kirkens rolle som internasjonal aktør for religionsfrihet ville vært umulig uten dokumentene.