Av alle konsilets 16 dokumenter fremstår konstitusjonen om Kirken, best kjent som Lumen Gentium etter de innledende ordene i den latinske originaltekst: Lumen gentium cum sit Christus (oversatt til norsk som Kristus er lyset for alle folk) som det viktigste. Dette fordi det representerer den mest grundige læren om Kirken fra noe konsil i Kirkens historie.
Vatikan I og Vatikan II
Det første vatikankonsil (1869–1870) hadde som mål å utarbeide et utførlig dokument om Kirken. Men, slik ble det ikke. Grunnet politiske forhold i Europa – spesielt krigen mellom Prøyssen og Frankrike i 1870 og de italienske troppenes gradvise fremrykking mot Roma – ble Vatikan I avbrutt i 1870. Konstitusjonen som skulle handle om Kirken, ble isteden en konstitusjon om pavens embete (hans primat og ufeilbarlighet i tros- og moralspørsmål). Mer måtte til.
Pave Johannes XXIII hadde helt fra forberedelsene til Vatikan II understreket at Kirken og dens fornyelse var konsilets hovedtema. Derfor var noe av det første konsilet tok opp i 1962 utkastet til det som skulle bli Lumen gentium, og arbeidet fortsatt i andre og tredje sesjon. Imidlertid var utkastet preget av en gammelmodig ekklesiologi og møtte derfor motstand fra dag én. Etter krass kritikk fra blant annet kardinal Montini av Milano, den fremtidige pave Paul VI, ble svakhetene oppsummert av biskop de Smedt av Brügge i et av konsilets mest berømte sitat: Kirken i utkastet er «triumferende, klerikal og juridisk».
Nye utkast og debatter
Det andre utkastet (september 1963) var et viktig steg fremover. Kirken ble her presentert i lys av Guds mysterium; bestående av pilegrimer på jord på vei mot sitt himmelske mål; og grunnet i nytestamentlig teologi, spesielt Paulus og hans begrep «Kristi legeme» som beskrivelse av Kirken. Tre konkrete forslag, som alle ble godkjent, førte konstitusjonen enda noen steg videre. Kardinal Frings av Köln, på vegne av de tysktalende og nordiske biskopene, foreslo å slå sammen dokumentet om Jomfru Maria med dokumentet om Kirken, for å understreke Marias plass i Kirken, og som forbilde for hele Kirken. Det andre forslaget, fra kardinal Suenens av Brüssel, innebar å begynne med et fokus på alle de døpte, hele Guds folk, før man skilte mellom de geistlige og legfolket. Dette for å understreke dåpen og den grunnleggende enhet mellom alle medlemmer i Kirken. Det tredje forslag var basert på et ønske av den da avdøde pave Johannes XXIII om å inkludere et kapittel om Kirkens mål og fullkommenhet i himmelen, og derved unngå et begrenset syn på Kirken, ved kun å fokusere på Kirken i denne verden.
Konstitusjonens tredje og siste utkast (november 1964) ble diskutert i lys av to meget sentrale punkter: diakonatet og biskopenes embete. Debatten om diakonatet (som i Vesten sålangt hadde vært et steg på vei til prestevielsen) endte opp med et kompromiss, ved at konsilet fremhevet diakonatet som egen rang i hierarkiet og åpnet for muligheten, dersom den lokale biskop ønsket det, til å ordinere gifte menn til permanente diakoner.
Hva biskopene angikk forsøkte Vatikan II å veie opp for det noe pave-sentrerte Vatikan I, og presentere et mer helhetlig bilde av bispeembetet og biskopenes plass i Kirken. Men, som kardinal Ottaviani fra Troslærekongregasjonen understreket, et konsil kan ikke motsi et annet konsil, så man måtte finne en vei med, ikke mot, pavens primat. Debatten endte med læren om «kollegialitet»: Bispekollegiet, som både i lære- og hyrdeembedet er apostelkollegiets arvtager, der apostelkollegiet uavbrutt består, innehar også, sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken (LG 22). Som apostlenes etterfølgere er det alle biskopene – bispekollegiet – alltid sammen med paven, som leder Kirken, er dens lærere, og dens yppersteprester.
Avstemning
Etter den endelige avstemningen i november 1964 (kun 5 stemmer imot), offentliggjorde pave Paul VI sammen med konsilfedrene den 21. november 1963 Den dogmatiske konstitusjonen om Kirken, bestående av åtte kapitler.
Kapittel 1 og 2 – Kirkens natur
De innledende to kapitler understreker flere viktige elementer for å forstå Kirken. For det første handler Kirken om Guds frelse for hele verden, for alle mennesker. Gud og Kirken hører sammen, og Kirken ble etablert av Sønnen, ledes i Den Hellige Ånd og har sitt endelige mål i Faderen. For det andre kan ikke Kirkens forstås med ett bilde eller en enkelt setning. Bibelen gir oss et helt vell med bilder på Kirken (Guds fåreflokk, Guds åker, vintreet, Guds tempel, det nye Jerusalem, Kristi brud, Kristi legeme osv.), og i løpet av Kirkens tradisjon har alle blitt tatt i bruk for å forklare Kirkens mysterium. Kirken er ikke enkel å forstå, noe som har sammenheng med at den ikke er av mennesker, men av Gud for mennesker. For det tredje er Kirken både synlig og åndelig, den er institusjon og mysterium. Det er utenkelig for Kirken å anse seg selv enten bare som en institusjon i verden, eller kun som en åndelig størrelse. For det fjerde, er Kirken i sin mest grunnleggende natur misjonerende: kalt til å spre Det glade budskap som det nye Gudsfolket.
Kapittel 3 – Hierarkiet og biskopene
Kapittel 3 fremsetter en av de mest sentrale lærene om katolsk ekklesiologi: Jesus Kristus valgte 12 menn til sine disipler og gav dem av sin myndighet og sendte dem som Kirkens første og fremste hyrder, lærere og prester. Apostlene kalte i sin tur nye menn til å bistå og etterfølge dem i sin gjerning – biskopene. Biskopene kalles derfor med rette apostlenes etterfølgere. Og som apostlene, med St. Peter som sin leder, er biskopene samlet som et kollegium med Peters etterfølger, paven, som sin leder. Etter å ha forklart biskopenes embete, går kapittelet videre til å behandler i to korte deler biskopens medhjelpere: prestene og diakonene.
Kapittel 4 – Legfolket
Konsilet var fullstendig klar over legfolkets betydning for hele Kirken (LG 30), og uttrykket dette ved å understreke at legfolket har et oppdrag i verden, et oppdrag kun de kan utføre: De skal helliggjøre verden ved å arbeide for at de kristne verdier i stadig større grad preger samfunnets liv. Dette inkluderer alt fra familiens liv og verdighet til de politiske prosesser som styrer nasjonene og verden. Legfolket er i dåpen salvet til prest (og spiller en rolle i Kirkens liturgiske liv og bønn), profet (i sine liv misjonerer de ved ord og gjerning, og gjør slik budskapet om Herren kjent for alle) og konge (ved å bidra til Kirkens liv og støtte Kirkens hyrder).
Kapittel 5 og 6 – Hellighet og ordenslivet
Jesus har kalt alle mennesker til hellighet: Vær derfor fullkomne, slik som deres Fader i himmelen er fullkommen (Mt 5,48). Dette kall påligger derfor alle kristne, uansett deres livssituasjon og særskilte kall. Hver og en skal i sitt liv søke denne hellighet, og Kirken vil ikke bare hjelpe, men samtidig søke å rettlede alle til en sann hellighet i Kristus. Lumen Gentium søkte også å si noe om ordensfolket: de som lever de evangeliske råd: fattigdom, kyskhet og lydighet, og som i en særlig grad knyttes til Kirken og dens mysterium ved kjærligheten (LG 44). Ordenslivet er av apostolisk opphav og verdighet, og både styrker Kirken med sin bønn og sine tjenester, og gir et vitnesbyrd som kaller hele Kirken til hellighet og til større trofasthet mot Kristus.
Kapittel 7 og 8 – Kirkens mål og Jomfru Maria
Eskatologien, læren om de siste ting, knyttes til Kirken i det syvende kapittel. Konsilet understreker først at begrepet «Kirken» ikke bare handler om de troende på jorden, men består av tre grupper: de på jorden, de som renses før himmelen i skjærsilden, og de som gleder seg for Guds åsyn i himmelen. Derfor er Kirken en størrelse som spenner ut over tid og rom, og som hver eneste dag vitner om sitt mål i det evige liv. Kirken står også sammen: vi på jorden ber for de troende i skjærsilden, og ber de hellige i himmelen om å be for oss. Lumen gentiums siste kapittel handler om Jomfru Maria og gir en helhetlig gjennomgang av Marias plass og rolle i frelsens mysterium, som forbilde for alle kristne og som et vitne om Kirken. Pave Paul VI, helt på tampen av konsilet, betegnet også Maria som «Kirkens mor».
Lumen gentium og videre
Som det mest sentrale konsildokument forgreiner Lumen gentium seg inn i mange av de andre dokumentene, og viktige poenger videreføres og gjøres konkrete her: spesielt gjelder det dokumentene om Kirken i verden av idag, økumenikk, østkirkene, og om biskopenes og prestenes tjenester.
I etterkant av konsilet har spesielt to spørsmål fra Lumen gentium vært debattert: Det første er vanskelighetene med å finne et praktisk og korrekt uttrykk for biskopenes felles ansvar for hele Kirken. Selv med regelmessige bispesynoder i Roma, bispekonferansene, og en kirkestruktur som gir enormt med ansvar og myndighet til den enkelte biskop, er dette ennå noe åpent. Det andre er mer teknisk: i LG 8 forklares forholdet mellom Kristi Kirke (den ene, sanne Kirke som Jesus Kristus grunnla og overgav sin misjon til på jorden) og Den katolske kirke med ordene «subsistit in» (tidligere brukte man det kompromissløse «er lik»). «Subsistit in» er vanskelig å oversette men kan bety noe som «dveler i», «finnes i», «kommer til uttrykk i». Etter langvarige debatter kom Vatikanet med en avklaring i 2007 hvor ordene ble forklart som den «vedvarende historiske kontinuitet og permanens av alle elementer som er innstiftet av Kristus i Den katolske kirke, hvori Kristi ene Kirke finnes konkret på denne jord». Selv om dette spørsmålet internt i Kirken er uproblematisk, er det ennå et noe sårt tema i økumeniske samtaler.