Av pastor Torbjørn Olsen
År 2003 blir i Trondheim det store jubileumsår for opprettelsen av erkestolen i Nidaros i 1153. Hovedmarkeringen blir omkring olsok, og den vil nok foregå både på luthersk og katolsk hold, men i tillegg i god økumenisk regi.
Opprettelsen av erkestolen og Den norske kirkeprovins var det organisatoriske resultat av kardinal Nicholas Brekespears besøk i Trondheim tidlig på året. (Brekespear ble senere pave og tok Hadrian IV som navn. Han er historiens eneste engelske pave.) Kirkeprovinsen inkluderte på det meste ni suffraganbispedømmer: Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger, Hólar, Skalholt (Island), Færøyene, Gardar (Grønland) og Man. Den bestod frem til erkebiskop Olav Engelbrigtsson måtte flykte fra Trondheim i forbindelse med den kongelige lutherske reformasjon i 1537.
Erkestolen må forstås i en videre historisk og kirkelig kontekst. Den viktigste kirkelige kontekst var at Trondheim alt var et katolsk bispesete og derved sentrum for en eksisterende katolsk "partikularkirke" (for å bruke et litt mer moderne uttrykk). Og det har Trondheim også senere vært sete for. Etter katolsk oppfatning er en "nasjonalkirke" og en kirkeprovins helt underordnede størrelser i forhold til partikularkirkene. Helt fra tidlig i oldkirkelig tid levde de kristne i menigheter eller lokalkirker med hver sin "hyrde" eller biskop.
Dette må likevel ikke forringe vår oppfatning av den historiske betydning av kirkeprovinsen med Trondheim/Nidaros som metropolitansete. Sett i et europeisk perspektiv innebar det at vi fikk våre egne kirkeprovinser i hhv. Lund (1103) og Nidaros (1153) at den tyske keisers kirkelige innflytelse ble svekket i forhold til pavens. Det bidro til å knytte den unge kirke i nord mye sterkere sammen med paven og resten av Den katolske kirke enn tilfellet hadde vært tidligere.
For Norge og de norske besittelser i Vesterhavet betydde provinsdannelsen større nasjonal enhet og var derfor positivt for våre konger.
Men det betydde også mye sterkere kirkelig samling og selvstendighet hos oss, spesielt i forhold til "statsmakten", representert ved kongen. Heri ligger en av de viktigste forutsetninger for at Kirken kunne bli styrt etter sin egen rett (den kanoniske rett) og i mindre utstrekning var henvist til de førkristne rettsordninger og den eldste kristenrett som egentlig var en "statlig" kirkerett.
Erkestolens fall i 1537 danner en viktig forutsetning for at den gamle Kirke i Norge falt ut av Den katolske kirkes store og fulle fellesskap og for at statskirkesystemet kunne bli etablert her.
Å gi en helt korrekt og nøyaktig oversikt over samtlige av Trondheims katolske overhyrder gjennom tidende er umulig. Men en liste vil likevel være uttrykk for den grunnleggende katolske kontinuitet i Trondheim. I utgangspunktet baserer vi oss på de gamle bisperekker. En suksesjonsliste vil nok langt på vei se slik ut:
1015–
Sigurd III, den første biskop i Trondheimen
Grimkjell, biskop i Trondheimen
Jon, biskop i Trondheimen
Rudolf, biskop i Trondheimen
1028–1030
Sigurd IV, hirdbiskop hos Håkon Jarl og kong Svein
Ragnar, biskop i Trondheimen
Kjetil, biskop i Trondheimen
Åsgaut, biskop i Trondheimen
Sigurd V, biskop i Trondheimen
Tjodolf, biskop i Trondheim by
1070
Sigurd VI OSB, biskop i Trondheimen
1080
Adalbrikt, den første biskop i Nidaros
–1139
Simon, biskop av Nidaros
1140
Ivar Skrauthanske, biskop av Nidaros
1140–1151
Reidar, den første erkebiskop i Norge 1151
1153–1157
Jon Birgersson, erkebiskop i Trondheimen
1161–1188
Eystein Erlendsson, erkebiskop av Nidaros
1189–1205
Eirik Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
1205–1214
Tore I den vikverske, erkebiskop av Nidaros
1215–1224
Guttorm, erkebiskop av Nidaros
1225–1226
Peter av Husastad, erkebiskop av Nidaros
1227–1230
Tore II den trønderske, erkebiskop av Nidaros
1231–1252
Sigurd Eindridesson, erkebiskop av Nidaros
1253–1254
Sørle, erkebiskop av Nidaros
1255–1263
Einar Smørbak, erkebiskop av Nidaros
1267
Håkon, erkebiskop av Nidaros
1268–1282
Jon Raude, erkebiskop av Nidaros
1287–1309
Jørund, erkebiskop av Nidaros
1311–1332
Eiliv Korte, erkebiskop av Nidaros
1333–1346
Pål Bårdsson, erkebiskop av Nidaros
1346–1349
Arne Vade, erkebiskop av Nidaros
1350–1370
Olav I OSB, erkebiskop av Nidaros
1371–1381
Trond Gardarsson, erkebiskop av Nidaros
1382–1386
Nikolaus Rusare, erkebiskop av Nidaros
1387–1402
Vinald, erkebiskop av Nidaros
1404–1428
Eskild, erkebiskop av Nidaros
1430–1450
Aslak Bolt, erkebiskop av Nidaros
1452–1458
Henrik Kalteisen OP, erkebiskop av Nidaros
1459–1474
Olav II Trondsson, erkebiskop av Nidaros
1475–1510
Gaute Ivarsson, erkebiskop av Nidaros
1510–1522
Erik Valkendorf, erkebiskop av Nidaros
1523–1538
Olav III Engelbriktsson, erkebiskop av Nidaros
1932–1945
Cyprian Witte SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge 1935
1946–1953
Antonius Deutsch SSCC, ap. prefekt for Midt-Norge
1953–1974
Johannes Rüth SSCC, ap. vikar for Midt-Norge
1974–1988
Gerhard Schwenzer SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1979–83
1988–2009
Georg Müller SSCC, biskop-prelat av Trondheim 1997
2009–2020
Bernt Eidsvig Can.Reg,, biskop av Oslo, ap. administrator av Trondheim
2020–
Erik Varden OCSO, biskop-prelat av Trondheim 2019
Det katolsk-kirkelige ansvar for Trondheim (og resten av erkebispedømmet) hvilte den første tid etter 1538 på de apostoliske nuntiuser i hhv. Köln og Brussel. Siden gikk det over på den apostoliske vikar for Norden som vekslet med å holde til i Hannover, Münster, Hamburg, Schwerin, Hildesheim, Osnabrück og Paderborn. Fra 1814 til 1868 hvilte ansvaret på den apostoliske vikar i Stockholm og fra 1869 til 1932 på overhyrdene i Christiania/Oslo.
Det bør i eller utenfor St. Olav kirke settes opp noe som tydelig markerer denne katolske kontinuitet i Trondheim.