Kompendium

Kompendium til Den katolske kirkes katekisme

Den 28. juni 2005 presenterte pave Benedikt XVI en sammenfatning av Den katolske kirkes katekisme. Siden publiseringen av Katekismen i 1992, den såkalte «verdenskatekismen», har man følt behov for «en kort, konsis katekisme som inneholder alt og dog bare de vesentlige og grunnleggende elementer i katolsk tros- og morallære», sa paven i forbindelse med lanseringen.

Kompendiet er utgitt på norsk av St. Olav forlag.

Motu Proprio

til godkjennelse og offentliggjørelse av Kompendium til Den Katolske Kirkes Katekisme

Til de ærverdige brødre kardinaler, patriarker, erkebiskoper, biskoper, prester og diakoner, og til alle medlemmer av Guds folk

For tyve år siden begynte arbeidet med Den Katolske Kirkes Katekisme. Det var Den ekstraordinære bispesynode i anledning av tyveårsdagen for avslutningen av Det annet Vatikankonsil som hadde bedt om dette.

Jeg er Gud Herren uendelig takknemlig for at Han har gitt Kirken denne Katekisme som i året 1992 ble godkjent av pave Johannes Paul II, min ærede og elskede forgjenger.

Denne gavens store nytte og verdi ble bekreftet ved dens brede og positive mottagelse blant biskopene. Den var i første rekke rettet til dem – som en sikker og autentisk oppslagstekst for fremstillingen av den katolske lære, og særlig for utarbeidelsen av stedlige katekismer. Katekismens betydning ble også bevist ved at den i høy grad ble velvillig mottatt i alle deler av Guds folk. De har lært å kjenne og verdsette den i de mer enn femti språk som den hittil er oversatt til.

Nå godtar og offentliggjør jeg med stor glede Kompendiet til denne Katekismen.

Kompendiet ble i oktober 2002 lidenskapelig ønsket av deltagerne i Den internasjonale kateketiske kongress. På denne måten gav de uttrykk for et utbredt behov i Kirken. Min avdøde forgjenger grep dette ønsket og besluttet i februar 2003 å sette det ut i livet. Redaksjonen ble betrodd en liten kardinalkommisjon med meg som leder. Vi fikk hjelp fra enkelte fagpersoner. I arbeidets løp ble et utkast til Kompendiet forelagt alle kardinaler og ledere av bispekonferanser. Det store flertall av dem aksepterte det og vurderte det positivt.

Kompendiet som jeg nå forelegger for hele Kirken, er en tro og sikker sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Det inneholder i knapp form alle vesentlige og grunnleggende elementer i Kirkens tro, og utgjør slik min forgjenger ønsket det, et slags vademecum som gjør det mulig for menneskene – enten de er troende eller ikke – å få et konkret overblikk over hele den katolske tro.

Kompendiet gjenspeiler i sin oppbygning, sitt innhold og sitt språk Den Katolske Kirkes Katekisme. Som en sammenfatning av denne tilbyr den hjelp og impulser til fordypelse og til å gjøre Katekismen enda mer kjent.

Jeg betror derfor dette Kompendiet fortrøstningsfullt til hele Kirken og til hver enkelt kristen, for at de i dette tredje årtusen med ny stimulans kan gå inn for evangelisering og oppdragelse i troen. Denne fornyete innsatsen må prege hvert kirkelig fellesskap og enhver kristen, i enhver alder og i ethvert folk.

På grunn av sin korthet, klarhet og fullstendighet retter dette Kompendiet seg også mot alle mennesker som midt i en mangfoldig verden med mange budskap ønsker å lære livets vei å kjenne: den sannhet som Gud har betrodd sin Sønns Kirke.

Må enhver ved lesning av denne autoritative tekst, ved Marias, Kristi og Kirkens helligste Mors særlige forbønn, stadig mer erkjenne og omfavne denne uforlignelige gavens uuttømmelige skjønnhet, innhold og aktualitet: Gud har gitt menneskeheten sin eneste Sønn, Jesus Kristus, som er «veien, sannhet og livet» (Joh 14, 6).

Gitt 28. juni 2005, De hellige apostler Peter og Paulus' fest, i det første år av mitt pontifikat.

Benedictus PP XVI

Innhold

Motu Proprio

Innledning

Første del: Trosbekjennelsen

Første avsnitt: «Jeg tror» – «vi tror»

kapittel: Mennesket er «skikket for Gud»
kapittel: Gud henvender seg til mennesket
kapittel: Menneskenes svar til Gud
- Jeg tror
- Vi tror

Annet avsnitt: Den kristne trosbekjennelse

Den kristne trosbekjennelse. Credo.

Annen del: Feiringen av det kristne mysterium

Første avsnitt: Den sakramentale frelsesordning

Annet avsnitt: Kirkens syv sakramenter

Tredje del: Livet i Kristus

Første avsnitt: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd

Annet avsnitt: De ti bud

Fjerde del: Kristen bønn

Første avsnitt: Bønn i det kristne liv

Annet avsnitt: Herrens bønn

Innledning

1. Den 11. oktober 1992 overrakte pave Johannes Paul II de troende i hele verden Den Katolske Kirkes Katekisme, som han karakteriserte som «en referansetekst for en katekese som er fornyet ut fra troens levende kilder». Tretti år etter åpningen av Det annet Vatikankonsil (1962–1965) ble på en så god måte ønsket oppfylt, som den ekstraordinære bispesynode hadde ytret i året 1985, nemlig at det skulle bli fremstilt en katekisme for hele den katolske tros- og morallære.

Fem år senere bekreftet paven 15. august 1997 med offentliggjøringen av Editio typica av Catechismus Catholicae Ecclesiae den grunnleggende målsetning for verket: «Å tilby en fullstendig og ren fremstilling av den katolske lære, slik at det blir mulig for alle å lære å kjenne hva Kirken i sitt daglige liv bekjenner, feirer, lever og ber».

2. For bedre å nå frem med Katekismen, og for å etterkomme den bønn som fremkom ved Den internasjonale kateketiske kongress i 2002, opprettet Johannes Paul II i 2003 en spesialkommisjon under ledelse av prefekten for Kongregasjonen for troslæren. Han betrodde den oppgaven å fremstille et Kompendium til Den Katolske Kirkes Katekisme. I det skulle troens innhold bli fremlagt på en mer sammenfattet måte. Etter to års arbeid forelå et utkast til kompendiet, som ble overrakt kardinalene og lederne for bispekonferansene til konsultasjon. Dette utkastet ble i sin helhet positivt vurdert i det absolutte flertall av svarene. Derfor begynte kommisjonen med å omarbeide utkastet etter de innkomne forbedringsforslagene, og godkjente så den endelige teksten.

3. Kompendiet er preget av tre grunnleggende kjennetegn: den nære avhengighet av Den Katolske Kirkes Katekisme, dialogstrukturen og anvendelsen av bilder i katekesen.

Kompendiet er ikke et separat verk, og vil på ingen måte erstatte Den Katolske Kirkes Katekisme. Den viser snarere stadig til Katekismen, angir nøyaktige referansenumre og følger gjennomgående dens struktur, fremstilling og innhold. Kompendiet vil dessuten fornye interessen og engasjementet når det gjelder Katekismen, som på grunn av sin visdom i fremstillingen og sin åndelige karakter stadig forblir grunnteksten for den kirkelige katekese i dag.

I likhet med Katekismen er også Kompendiet ifølge det grunnleggende i Kristi liv delt i fire deler. Den første delen – «Trosbekjennelsen» – inneholder en vellykket sammenfatning av lex credendi, det vil si av den tro som bekjennes av Den katolske kirke. Den følger Den apostoliske trosbekjennelse og griper stadig på ny tilbake til Symbolet fra Nikea og Konstantinopel. Dette blir stadig forkynt i de kristne forsamlinger og holder tanken på de grunnleggende sannheter i troen levende.

I den annen del – «Feiringen av det kristne mysterium» – blir de vesentlige elementene i lex celebrandi fremstilt. Forkynnelsen av evangeliet finner fortrinnsvis sitt svar i det sakramentale liv. I det erfarer og bevitner de troende i alle situasjoner i sitt liv påskemysteriets frelsende virksomhet. I det har Kristus fullbrakt sitt frelsesverk for oss.

Den tredje delen – «Livet i Kristus» – får oss til å huske lex vivendi. Det vil si innsatsen hos de troende for å vitne om troskapen til den kjente og feirede tro, i sin atferd og i sine moralske avgjørelser. De troende er jo kalt av Herren Jesus til å utføre de handlinger som svarer til deres verdighet som Faderens barn i den Hellige Ånds kjærlighet.

Den fjerde del – «Kristen bønn» – tilbyr en sammenfatning av lex orandi, altså bønnelivet. Ifølge Jesu eksempel, Han som er det fullkomne forbilde for den som ber, er også den kristne kalt til dialog med Gud i bønnen. Dens fremste uttrykk er Fader vår – den bønn som Jesus selv har lært oss.

4. Et annet kjennetegn ved Kompendiet er dets dialogform. En tar på nytt opp en gammel litterær katekeseform som består av spørsmål og svar. Det dreier seg om å fremstille en slags dialog mellom mesteren og disippelen. De raskt påfølgende spørsmålene river leseren med seg og innbyr til alltid å oppdage nye aspekter ved troens sannhet. Dialogformen bidrar også til å korte ned teksten i betydelig grad, og til å begrense seg til det vesentlige. Dette kan også fremme tilegnelsen av innholdet, og gjøre det mulig å lære deler av det utenat.

5. Et tredje kjennetegn består i å anvende noen bilder som tydeliggjør oppdelingen av Kompendiet. De stammer fra den kristne ikonografis overordentlig rike arv. Fra konsilenes århundrelange tradisjon lærer vi at også bildet er en forkynnelse av evangeliet. I enhver epoke har kunstnere tilbudt de troende de viktigste hendelsene i frelsesmysteriet i bilder de kunne betrakte og undre seg over. De fremstilte dem i fargenes glans og skjønnhetens fullkommenhet. Dette er et tegn på at det hellige bilde i dagens visuelle kultur makter å uttrykke langt mer enn ordet. I sin levende form bringer det evangeliets budskap ytterst virksomt frem og gir det videre.

6. Førti år etter Det annet Vatikankonsils avslutning, og i eukaristiens år, fremstår Kompendiet som ytterlige et hjelpemiddel til å stille sulten etter sannhet hos troende i alle alderstrinn og stender. Det imøtekommer også behovet hos dem som ikke er troende, men som tørster etter sannhet og rettferdighet. Offentliggjørelsen av det skjer på festen for de hellige apostler Peter og Paul, Kirkens søyler og forbilledlige forkynnere av evangeliet i antikkens verden. Disse apostlene så hva de forkynte, og vitnet om Kristi sannhet inntil martyriet. La oss etterligne deres misjonsiver og be Herren om at Kirken alltid må følge disse apostlenes lære. Fra dem har vi mottatt den første glade forkynnelse av troen!

20. mars 2005, palmesøndag

Joseph kardinal Ratzinger
president for spesialkommisjonen

Første del: Trosbekjennelsen

Første avsnitt: «Jeg tror» – «Vi tror»

1. Hvilken plan har Gud for menneskene?

Gud er i seg selv uendelig fullkommen og salig. I en plan Han fattet ut fra ren godhet, skapte Han fritt mennesket, for at det kunne ha del i hans salige liv. I tidenes fylde, sendte Gud Faderen sin Sønn som Forløser og Frelser for menneskene, som hadde falt i synd. Slik kalte Ham dem til sin Kirke, og gjennom den Hellige Ånds virke tok Han imot dem som sine adopterte barn, og gjorde dem til arvinger av evig lykksalighet. (1-25)

Første kapittel: Mennesket er «skikket for Gud»

2. Hvorfor er en lengsel etter Gud nedlagt i mennesket?

Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, har skrevet inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Selv om denne lengselen ofte blir miskjent, slutter ikke Gud å trekke mennesket til seg. For bare i Ham vil det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Av natur og kall er mennesket derfor et religiøst vesen, skikket til å tre inn i et fellesskap med Gud. Denne intime og levende forbindelsen med Gud tildeler mennesket dets grunnleggende verdighet. (26-30, 44-45)

3. Hvordan er det mulig å erkjenne Gud ved fornuftens lys alene?

Med utgangspunkt i skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene med visshet erkjenne Gud som universets opprinnelse og fullendelse, som det høyeste gode og som sannhet og uendelig skjønnhet. (31-36, 46-47)

4. Er fornuftens lys alene tilstrekkelig til å erkjenne Guds mysterium?

På veien mot erkjennelsen av Gud ved fornuftens lys alene, støter mennesket på mange vanskeligheter. Faktisk kan det ikke på eget initiativ tre inn i det indre guddommelige mysterium. Derfor er det avhengig av å bli opplyst av Guds åpenbaring, ikke bare om de sannheter som overstiger menneskets forståelse, men også om de religiøse og moralske sannheter som i seg selv er tilgjengelige for fornuften, slik at menneskeheten, selv i sin nåværende tilstand, lett og med fast visshet kan kjenne disse uten innblanding av feil.

5. Hvordan kan en tale om Gud?

Menneskets og de andre skapningenes fullkommenheter er bilder, om enn begrensede, på Guds uendelige fullkommenhet. Ved å ta utgangspunkt i disse er vi i stand til å tale om Gud til alle mennesker. Vi må imidlertid stadig polere vårt språk da det er ufullkomment og bundet til bilder, i det vi innser at vi aldri fullt ut kan uttrykke Guds mysterium. (39-43, 48-49)

Annet kapittel: Gud henvender seg til mennesket

Guds Åpenbaring

6. Hva åpenbarer Gud for mennesket?

I sin godhet og visdom åpenbarer Gud seg selv for mennesket. Med handlinger og ord åpenbarer Han seg selv og sin kjærlige godhets plan, som Han i Kristus har forordnet for menneskeslekten fra evighet av. I henhold til denne planen vil Gud gi alle mennesker del i det guddommelige liv - ved den Hellige Ånds nåde - som adopterte barn i sin enbårne Sønn. (50-53, 68-69)

7. Hvilke er de første trinn i Guds Åpenbaring?

Gud åpenbarte seg helt fra begynnelsen av for de første mennesker, Adam og Eva, og kalte dem til et inderlig felleskap med seg. Etter deres syndefall avsluttet Han ikke sin åpenbaring til dem, men lovte frelse for alle deres etterkommere. Etter syndfloden inngikk Han en pakt med Noa, en pakt mellom Ham selv og alle levende vesener. (54-58, 70-71)

8. Hvilke er de neste trinn i Guds Åpenbaring?

Gud utvelger Abram og kaller ham bort fra hans land for å gjøre ham til Abraham, det vil si «far for mange folk» (1 Mos 17, 5). Han lover at i ham skal «alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12, 3). Abrahams etterkommere blir bærere av de guddommelige løfter, gitt til patriarkene. Gud danner Israel som sitt utvalgte folk idet Han befrir det fra slaveriet i Egypt, slutter pakten på Sinai med det og gir det Loven gjennom Moses. Profetene forkynte en radikal forløsning for folket, og en frelse som ville omfatte alle nasjoner i en ny og evig pakt. Fra Israels folk og kong Davids hus skulle Messias, Jesus fødes. (59-64, 72)

9. Hva er det fullkomne og endelige trinn i Guds Åpenbaring?

Det fullkomne og endelige trinn i Guds åpenbaring uttrettes i hans kjødblevne Ord, Jesus Kristus, Åpenbaringens mellommann og fylde. Han som Guds enbårne sønn blitt menneske, er Faderens fullkomne og endelige Ord. I Sønnens sendelse og Åndens gave er Åpenbaringen nå helt fullstendig, selv om Kirkens tro gjennom århundrenes løp gradvis må vokse i forståelsen av dens fulle betydning. (65-66, 73)

10. Hvilken verdi har privatåpenbaringer?

Selv om de ikke hører til troens arv, kan privatåpenbaringer hjelpe oss til leve ut fra troen, så lenge de leder oss til Kristus. Kirkens læreembete, som har ansvaret for å evaluere slike privatåpenbaringer, kan derfor ikke godta de som hevder å korrigere eller forbedre den endelige Åpenbaring, som er Kristus. (67)

Overleveringen av Guds Åpenbaring

11. Hvorfor og på hvilken måte blir den guddommelige Åpenbaring overlevert?

Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2, 4), det vil si Jesus Kristus. Derfor må Kristus forkynnes for alle mennesker i henhold til hans egen befaling: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28, 19). Dette realiseres gjennom Apostolisk Tradisjon. (74)

12. Hva er Apostolisk Tradisjon?

Apostolisk Tradisjon er overleveringen av Kristi budskap. Helt fra kristendommens begynnelse har dette skjedd gjennom forkynnelse, vitnesbyrd, kirkelige institusjoner, gudstjeneste og inspirerte Skrifter. Apostlene overleverte alt de mottok fra Kristus og lærte av den Hellige Ånd til sine etterfølgere, biskopene, og gjennom dem til alle slektsledd inntil tidenes ende. (75-79, 83, 96, 98)

13. På hvilke måter forekommer Apostolisk Tradisjon?

Den apostoliske tradisjon forkommer på to måter: gjennom den levende overlevering av Guds ord (også enkelt kalt Tradisjonen), og gjennom den hellige skrift, som er den samme forkynnelse av frelsen i skriftlig form. (76)

14. Hva er forholdet mellom Tradisjonen og den Hellige Skrift?

Tradisjonen og Den hellige skrift er nært forbundet og kommuniserer med hverandre. Hver av dem gjør Kristi mysterium nærværende og fruktbart i Kirken. De springer ut fra den samme guddommelige kilde og utgjør til sammen én hellig trosarv. Fra denne henter Kirken sin visshet om alle åpenbarte sannheter. (80-82, 97)

15. Til hvem ble trosarven betrodd?

Apostlene har betrodd trosarven til hele Kirken. Takket være sin overnaturlige trossans, støttet av den Hellige Ånd og ledet av Kirkens læreembete, slutter aldri Guds folk å ta til seg, forstå og anvende bedre i livet, den guddommelige Åpenbaring. (84, 91-94, 99)

16. Hvem er betrodd å fortolke trosarven på en autentisk måte?

Den autentiske fortolkning av trosarven er betrodd til Kirkens levende læreembete alene, det vil si Peters etterfølger, biskopen av Roma, og biskopene i kommunion med ham. Det tilkommer også læreembetet, som i Guds ords tjeneste besitter sannhetens sikre nådegave, å definere dogmer. Disse er formuleringer av sannheter som den guddommelige Åpenbaring inneholder. Denne autoritet strekker seg også ut til sannheter som nødvendigvis er knyttet til Åpenbaringen. (85-90, 100)

17. Hva er forholdet mellom Skrift, Tradisjon og læreembete?

Skriften, Tradisjonen og læreembetet er så nært knyttet sammen at ingen av dem blir stående uten de andre. I fellesskap bidrar de hver på sitt vis og under innflytelse av den Hellige Ånd, effektivt til menneskenes frelse. (95)

Den hellige skrift

18. Hvorfor lærer Den hellige skrift sannheten?

Fordi Gud selv er dens opphav: Den hellige skrift blir derfor betegnet som inspirert, og lærer uten feiltagelse de sannheter som er nødvendige for vår frelse. Den Hellige Ånd inspirerte nemlig de menneskelige forfattere, som så skrev det Han ønsket å lære oss. Den kristne tro er imidlertid ikke en «bokens religion», men en Guds ords religion: «ikke et skrevet og taust ord, men det inkarnerte og levende Ord» (St. Bernhard av Clairvaux) (101-102, 105-108, 134-136)

19. Hvordan skal en lese Den hellige skrift?

Den hellige skrift må ved hjelp av den Hellige Ånd og under læreembetets ledelse bli lest og fortolket ifølge disse tre kriterier: 1) den må leses med oppmerksomhet på «hele Skriftens innhold og enhet»; 2) den må leses «i pakt med hele Kirkens levende tradisjon» 3) den må leses med oppmerksomhet på «troens analogi», det vil si den innbyrdes sammenheng som eksisterer mellom trossannhetene. (109-119, 137)

20. Hva er Skriftens «canon»?

Skriftens «canon» er en fullstendig liste over hellige skrifter som Kirken har anerkjent gjennom Apostolisk Tradisjon. Denne listen omfatter 46 skrifter i Det gamle testamente og 27 skrifter i Det nye. (120-138)

21. Hvilken betydning har Det gamle testamente for kristne?

Kristne holder Det gamle testamente i ære som Guds sanne Ord. Alle dets skrifter er inspirert av Gud og beholder en varig verdi. De bærer vitne om Guds frelsende kjærlighets guddommelige pedagogikk. De ble fremfor alt skrevet for å forberede Kristi, den universelle forløsers, komme. (121-123)

22. Hvilken betydning har Det nye testamente for kristne?

Det nye testamente, hvis sentrale tema er Jesus Kristus, gir oss den guddommelige Åpenbarings endelige sannhet. Innenfor det nye testamente er de fire Evangelier ifølge Matteus, Markus, Lukas og Johannes det viktigste vitnesbyrd om Jesu liv og lære. Av denne grunn danner de selve hjertet i Skriften og inntar en enestående stilling i Kirken. (124-127, 139)

23. Hvilken enhet består mellom Det gamle og Det nye testamente?

Skriften er en enhet, for den gir bare ett Guds ord, bare én Guds frelsesplan og bare én guddommelig inspirasjon i begge testamenter. Det gamle testamente forbereder det nye, og det nye oppfyller det gamle: De to kaster lys over hverandre. (128-130, 140)

24. Hvilken rolle spiller Den hellige skrift i Kirkens liv?

Den hellige skrift gir Kirkens liv støtte og kraft. For Kirkens barn er den bekreftende for troen, føde for sjelen og en kilde til åndelig liv. Salmedikteren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119, 105). Derfor oppfordrer Kirken alle til å lese av Den hellige skrift ofte. «For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus» (St. Hieronymus) (103-104, 131-133, 141)

Tredje kapittel: Menneskenes svar til Gud

Jeg tror

25. Hvordan svarer mennesket Gud som åpenbarer seg?

Opprettholdt av den guddommelige nåde svarer mennesket med «troens lydighet». Denne består i fullstendig overgivelse til Gud og i aksept av hans sannhet, fordi den er garantert av Ham, som er Sannheten selv. (142-143)

26. Hvem er hovedvitnene om troens lydighet i Den hellige skrift?

Det finnes mange slike vitner, men særlig to: Ett er Abraham, som «trodde Gud» (Rom 4, 3) da han ble stilt på prøve og alltid adlød sitt kall. Derfor kalles han «ved sin tro … far til en mengde folkeslag» (Rom 4, 11.18). Det andre er Jomfru Maria, som gjennom hele sitt liv virkeliggjorde troens lydighet på den mest fullkomne måte: «Fiat mihi secundum Verbum tuum» – «Det skje meg som du har sagt» (Luk 1, 38). (144-149)

27. Hva betyr det for mennesket å tro på Gud?

Det betyr å binde seg til Gud selv, overgi seg til Ham og gi sin tilslutning til alle de sannheter Han har åpenbart. For Gud er selve Sannheten. Det betyr å tro på én eneste Gud i tre Personer: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. (150-152, 176-178)

28. Hvilke kjennetegn har troen?

Troen, en ufortjent Guds gave, er tilgjengelig for alle som ydmykt ber om den. Den er den overnaturlige dyd som er nødvendig for å få del i frelsen. Troen er en menneskelig handling, det vil si en handling ut fra den menneskelige forstand, som på oppfordring av den vilje som Gud har beveget, frivillig slutter seg til den guddommelige sannhet. Troen er også sikker, fordi den bygger på Guds ord; den er virksom «i kjærlighet» (Gal 5, 6); den vokser kontinuerlig ved at en lytter til Guds ord og gjennom bønn. Den er allerede nå en forsmak på den himmelske glede. (153-165, 179-180)

29. Hvorfor finnes det ingen motsetninger mellom tro og vitenskap?

Selv om troen står over fornuften, kan det aldri oppstå noen virkelig uoverensstemmelse mellom tro og vitenskap. For begge har Gud som felles opphav. Det er den samme Gud som skjenker mennesket så vel fornuftens lys som troen. (159)

Vi tror

30. Hvorfor er troen en personlig og samtidig en kirkelig handling?

Troen er en personlig handling, fordi den er menneskets frie svar til Gud som åpenbarer seg. Men samtidig er den en kirkelig handling som uttrykker seg i bekjennelsen: «Vi tror». Det er nemlig i første rekke Kirken som tror: Ved den Hellige Ånds nåde går den forut for den enkelte kristnes tro, støtter den og nærer den. Derfor er Kirken mor og læremester. (166-169, 181)

31. Hvorfor er troens formuleringer viktige?

Troens formuleringer er viktige fordi de gjennom anvendelse av et felles språk gjør det mulig å uttrykke, tilegne seg, feire og dele troens sannheter sammen med andre. (170-171)

32. På hvilken måte er Kirkens tro, én tro alene?

Kirken, selv om den består av mennesker som skiller seg fra hverandre i språk, kultur og riter, bekjenner med én røst den ene tro den har tatt imot fra den ene Herre. Denne troen blir gitt videre gjennom den ene Apostoliske Tradisjon. Den bekjenner én eneste Gud – Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd – og viser til én eneste vei til frelse. Derfor tror vi med ett hjerte og én sjel alt det som Guds Ord inneholder, skrevet eller overlevert, og som Kirken fremlegger som guddommelig åpenbart. (172-175, 182)

Annet avsnitt: Den kristne trosbekjennelse

Den kristne trosbekjennelse. Credo.

Den apostoliske trosbekjennelse	Trosbekjennelsen fra Nikea-Konstantinopel
Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, som fór ned til dødsriket, stod opp på den tredje dag fra de døde, fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.	Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting. Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus, og gravlagt. Han oppstod den tredje dag etter Skriften, fór opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende. Jeg tror på den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen

Den apostoliske trosbekjennelse

Trosbekjennelsen fra Nikea-Konstantinopel

Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, som fór ned til dødsriket, stod opp på den tredje dag fra de døde, fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting. Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen. Han er blitt kjød ved den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske. Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus, og gravlagt. Han oppstod den tredje dag etter Skriften, fór opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende. Jeg tror på den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen

Første kapittel: Jeg tror på Gud Fader

Trosbekjennelsene

33. Hva er troens symboler?

De er sammensatte formuleringer som også blir kalt «trosbekjennelser» eller «credo». Med disse formuleringene har Kirken helt fra begynnelsen, på en sammenfattende måte uttrykt sin tro og gitt den videre i et felles språk som er normativt for alle troende. (185-188, 192, 197)

34. Hvilke trossymboler (bekjennelser) er de eldste?

De eldste trossymbolene er dåpsbekjennelsene. Fordi dåpen blir gitt i «Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28, 19), er trossannhetene som dåpskandidatene bekjenner seg til, inndelt etter de tre Personene i den Hellige Treenighet. (189-191)

35. Hvilke trossymboler er de viktigste?

De viktigste er Den apostoliske trosbekjennelse, den gamle dåpsbekjennelsen til kirken i Roma, og Det nikensk-konstantinopolitanske credo, som stammer fra de to første økumeniske konsiler i Nikea (325) og Konstantinopel (381), og som til denne dag fremdeles er felles for alle de store kirkene i Østen og Vesten.

«Jeg tror på Gud Fader, den Allmektige, himmelens og jordens skaper»

36. Hvorfor begynner trosbekjennelsen med ordene «Jeg tror på Gud»?

Trosbekjennelsen begynner med disse ordene fordi bekjennelsen «Jeg tror på Gud» er den viktigste. Den er kilden til alle andre sannheter om menneskene, om verden og om hele livet til enhver som tror på Ham. (198-199)

37. Hvorfor bekjenner vi troen på at det bare finnes én Gud?

Troen på én Gud bekjennes fordi Han overfor Israels folk åpenbarte seg som den eneste da Han sa: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» (5 Mos 6, 4) og «For jeg er Gud, og ingen annen» (Jes 45, 22). Jesus selv bekreftet at «Herren vår Gud, Herren er én» (Mark 12, 29). Å bekjenne at Jesus og den Hellige Ånd likeledes er Gud og Herre, medfører ingen deling i den ene Gud. (200-202, 228)

38. Med hvilket navn åpenbarer Gud seg?

Gud åpenbarte seg for Moses som den levende Gud, «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (2 Mos 3, 6). Gud åpenbarte også for Moses sitt mystiske navn: «Jeg er den jeg er (JHVH).» Allerede på gammeltestamentlig tid ble Guds uutsigelige navn erstattet med den guddommelige tittelen Herren. Derfor sees Jesus som sann Gud når Han i det nye testamente blir kalt Herre. (203-205, 230-231)

39. Er Gud den eneste som «Er»?

Siden skapninger har mottatt alt hva de er og har fra Gud, er Gud den eneste som i seg selv er fylden av væren og enhver fullkommenhet. Han er «den som er», uten opprinnelse og uten ende. Jesus åpenbarer at også Han bærer det guddommelige navnet: «Jeg er» (Joh 8, 28). (212-213)

40. Hvorfor er åpenbaringen av Guds navn viktig?

Idet Gud åpenbarer sitt navn, gjør Han kjent de rikdommer som hans uutsigelige vesen inneholder: Han alene er fra evighet til evighet. Den Ene som står over verden og historien. Det er Han som skapte himmelen og jorden. Han er den trofaste Gud som alltid er sitt folk nær for å frelse det. Han er den høyeste Hellige, «rik på miskunn» (Ef 2, 4) og alltid rede til å tilgi. Han er det åndelige, opphøyde, allmektige, evige, personlige, fullkomne Vesen. Han er sannhet og kjærlighet. (206-213)

41. På hvilken måte er Gud sannheten?

Gud er sannheten selv, og som sådan kan Han verken bedra eller bli bedratt. Han «er lys, og noe mørke finnes ikke i Ham» (1 Joh 1,5). Guds evige Sønn, visdommen inkarnert, ble sendt inn i verden for at Han skulle «avlegge vitnesbyrd om sannheten» (jfr. Joh 18, 37). (214-217, 231)

42. Hvordan åpenbarer Gud at Han er kjærlighet?

Gud åpenbarer seg for Israel som den hvis kjærlighet er større enn foreldres kjærlighet til sine barn, eller ektefellers kjærlighet til hverandre. Gud er i seg selv «kjærlighet» (1 Joh 4, 8.16) som gir seg selv fullkomment og ufortjent. «Så høyt elsket Gud verden at Han gav sin enbårne Sønn til pris, – for å frelse fra undergang alle som tror på Ham» (Joh 3,16-17). Ved å sende sin Sønn og den Hellige Ånd åpenbarer Gud at Han selv er evig utveksling av kjærlighet. (218-221)

43. Hva innebærer troen på den ene Gud?

Troen på den ene Gud innebærer å bli kjent med hans storhet og majestet; å leve i takksigelse; alltid å ha tillit til Ham, selv i motgangstider; å erkjenne alle menneskers enhet og sanne verdighet, for de er skapt i hans bilde; å bruke de ting Han har skapt, på rett måte. (222-227, 229)

44. Hvilket er det sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv?

Den sentrale mysterium i kristen tro og kristent liv er den Hellige Treenighets mysterium og liv. Kristne blir døpt i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. (232-236, 261)

45. Kan den Hellige Treenighets mysterium bli erkjent ved den fornuftens lys alene?

Gud har etterlatt noen spor av sitt trefoldige vesen i skaperverket og i Det gamle testamente, men hans innerste vesen som Hellig Treenighet er et mysterium som ikke er tilgjengelig for den menneskelige fornuft alene. Før Guds Sønn ble menneske, og før den Hellige Ånd ble utsendt, var det også utilgjengelig for Israels tro. Dette mysteriet ble åpenbart av Jesus Kristus og er urkilden til alle andre mysterier. (237)

46. Hva åpenbarte Jesus Kristus for oss om Faderens mysterium?

Jesus Kristus åpenbarte for oss at Gud er «Far», ikke bare fordi han er verdens og menneskets Skaper, men fremfor alt fordi Han fra evighet av føder Sønnen i sin favn – Han som er hans Ord, «Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde» (Hebr 1, 3). (238-242, 262)

47. Hvem er den Hellige Ånd, som er blitt åpenbart for oss av Jesus Kristus?

Den Hellige Ånd er den tredje person i den Hellige Treenighet. Han er Gud, én og lik Faderen og Sønnen. Han «utgår fra Faderen» (Joh 15, 26), som er begynnelse uten begynnelse og opprinnelsen til Treenighetens samlede liv. Han utgår også fra Sønnen (Filioque), fordi Faderen meddeler Ham til Sønnen som en evig gave. Sendt av Faderen og av den inkarnerte Sønnen, fører den Hellige Ånd Kirken «frem til hele sannheten» (Joh 16, 13). (243-248, 263-264)

48. Hvordan uttrykker Kirken sin tro på Treenigheten?

Kirken uttrykker sin tro på Treenigheten idet den bekjenner én Gud alene, i tre personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd. De tre guddommelige personene er én eneste Gud, for hver av dem besitter fylden av den ene og udelelige guddommelige natur. De er reelt forskjellige fra hverandre som følge av de relasjoner som plasserer dem i harmoni med hverandre: Faderen føder Sønnen, Sønnen blir født av Faderen, den Hellige Ånd utgår fra Faderen og Sønnen. (249-256, 265-266)

49. Hvordan virker de tre guddommelige personer?

Uatskillelige i sitt ene vesen, er de guddommelige personer også uatskillelige i det de gjør: Treenigheten har bare ett og samme virke. Men i den ene Guds virken er hver person til stede i henhold til sin egenart i Treenigheten. (257-260, 267)

50. Hva betyr det at Gud er allmektig?

Gud har åpenbart seg som «sterk og veldig» (Sal 24, 8), som den «ingenting er umulig for» (Luk 1, 37). Hans allmakt er universell og er mystisk. Den viser seg i at verden blir skapt av intet og at menneskene blir skapt av kjærlighet. Men fremfor alt viser den seg i Hans Sønns inkarnasjon og oppstandelse, i gaven av adopsjon som barn og i syndenes forlatelse. Derfor retter Kirken sin bønn til den «evige, allmektige Gud» («Omnipotens sempiterne Deus …»). (268-278)

51. Hvorfor er det viktig å bekrefte: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»? (1 Mos 1, 1)

Det er viktig fordi skapelsen er grunnlaget for alle Guds frelsende planer. Den viser Guds allmektige og vise kjærlighet. Den er det første skritt mot den ene Guds pakt med sitt folk. Den er begynnelsen på frelseshistorien som når sitt høydepunkt i Kristus. Den er det første svar på menneskets grunnleggende spørsmål om sin opprinnelse og sitt mål. (279-289, 315)

52. Hvem har skapt verden?

Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er den ene og udelelige skapelsens opprinnelse, selv om verdens skapelse særlig tilskrives Gud Faderen. (290-292, 316)

53. Hvorfor ble verden skapt?

Verden ble skapt til Guds ære som ønsket å tilkjennegi og meddele sin godhet, sannhet og skjønnhet. Skapningens endemål er at Gud i Kristus vil bli «alt i alle» (1 Kor 15,28), til hans ære og til vår salighet. (293-294, 319)

54. Hvordan har Gud skapt verden?

Gud skapte universet fritt med visdom og kjærlighet. Verden er ikke et resultat av noen slags nødvendighet, ei heller av en blind skjebne eller tilfeldigheter. Gud har «av intet» («ex nihilo») (2 Makk 7,28) skapt en ordnet og god verden som han er uendelig opphøyet over. Ved sin Sønn og ved den Hellige Ånd gir Han skapningen å være og å eksistere, opprettholder den, gir den mulighet til å handle og fører den mot dens endelige fullendelse. (295-301, 317-318, 320)

55. Hva består det guddommelig forsyn i?

Det guddommelige forsyn består i de måter og midler Gud anvender for å føre sine skapninger hen mot den endelige fullkommenhet Han har kalt dem til. Gud er den suverene Herre over sin egen plan. For å utføre denne planen benytter Han seg imidlertid også av sine skapningers medvirkning. For Han gir skapningene verdighet til selv å handle og være årsak og opphav i forhold til hverandre. ((302-306, 321)

56. Hvordan samarbeider mennesket med det guddommelige forsyn?

Samtidig som Han respekterer vår frihet, ber Gud oss om å virke sammen med ham og gir oss evnen til å gjøre det gjennom gjerninger, bønner og lidelse. Slik gir han oss “å ville og å gjøre etter hans gode vilje” (Fil 2,13). (307-308, 322-323)

57. Når Gud er allmektig og sørger for alt, hvorfor finnes så det onde?

På dette spørsmålet, smertefullt og mystisk som det er, kan bare den kristne tro i sin helhet utgjøre et svar. Gud er på ingen måte, verken direkte eller indirekte, årsaken til det onde. Han opplyser det ondes mysterium i sin Sønn, Jesus Kristus, som døde og oppstod for å beseire det store moralske onde, menneskenes synd, som er selve roten til alle andre onder. (309-310, 324, 400)

58. Hvorfor tillater Gud det onde?

Troen gir oss visshet om at Gud ikke ville tillate det onde å eksistere uten at Han lot godt komme av det onde Han tillot. På underfullt vis har Gud allerede virkeliggjort dette i Kristi død og oppstandelse. Faktisk har han fra det største av alle moralske onder (mordet på hans Sønn), frembrakt det største av alle goder (Kristi herliggjørelse og vår forløsning.) (311-314, 324)

Himmel og jord

59. Hva har Gud skapt?

Den hellige skrift sier: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1 Mos 1, 1). Kirken forkynner i sin trosbekjennelse at Gud er altets skaper, synlig og usynlig, av alle åndelige og legemlige vesener, det vil si englene, den synlige verden og på en særlig måte, mennesket. (325-327)

60. Hvem er englene?

Englene er rent åndelige skapninger, uten legeme, usynlige og udødelige. De er personlige vesener, utstyrt med forstand og vilje. Ansikt til ansikt ser de Gud uavlatelig, forherliger Ham, tjener Ham og er hans budbringere ved oppfyllelsen av Hans frelsende misjon til alle mennesker. (328-333, 350-351)

61. Hvordan er englene nærværende i Kirkens liv?

Kirken slutter seg til englene i tilbedelsen av Gud. Den ber om deres bistand og feirer liturgisk minnet om enkelte engler. (334-336, 352)

62. Hva lærer Den hellige skrift om skapelsen av den synlige verden?

Gjennom beretningen om skapelsens «seks dager» lar Den hellige skrift oss erkjenne det skaptes verdi og dets formål, nemlig lovprisning av Gud og tjeneste for menneskene. Hver eneste ting skylder sin væren til Gud. Fra Ham mottar de sin godhet og fullkommenhet, sine lover og sin rette plass i universet. (337-341)

63. Hvilken stilling har mennesket i skaperverket?

Mennesket er det synlige skaperverkets endemål, for det er skapt i Guds bilde og likhet. (343-344, 353)

64. Hva slags forhold består det mellom skapningene?

Mellom skapningene finnes det en gudvillet gjensidig avhengighet og rangordning. Samtidig består det mellom skapningene en enhet og solidaritet. For de har alle den samme Skaper, blir elsket av Ham og er henordnet til hans herlighet. Å respektere de lover som er innskrevet i skaperverket, og gi akt på de sammenhenger som avledes av tingenes natur, er et klokt prinsipp og en moralens grunnpilar. (342. 354)

65. Hvilket forhold er det mellom skaper- og forløsningsverket?

Skaperverket når sitt høydepunkt i forløsningens enda større verk. Med forløsningsverket begynner nemlig den nye skapelse, der alt vil finne sin endelige mening og sin fullendelse. (345-349)

Mennesket

66. I hvilken betydning er mennesket skapt «i Guds bilde»?

At mennesket er skapt i Guds bilde vil si at det er i stand til fritt å kjenne og elske sin Skaper. På jorden er det den eneste skapning som Gud har villet for dens egen skyld, og som Han har kalt til å ha del i hans guddommelige liv ved erkjennelse og kjærlighet. Alle mennesker, fordi de er skapt i Guds bilde, eier en persons verdighet: En person er ikke et «noe», men en «noen», i stand til å kjenne seg selv, fritt å gi seg selv og inngå fellesskap med Gud og andre. (355-357, 380)

67. Hva har Gud skapt mennesket til?

Gud har skapt alt for mennesket. Men mennesket selv er skapt til å kjenne Gud, tjene Ham og elske Ham, til å bære hele skapningen i denne verden frem for Ham i takksigelse og til å bli oppreist til livet med Gud i himmelen. Menneskets mysterium finner sin sanne belysning alene i det inkarnerte Ords mysterium. Det er forutbestemt til trofast å gjengi bildet av Guds Sønn som ble menneske, Han som fullkomment er «den usynlige Guds bilde» (Kol 1, 15). (358-359, 381)

68. Hvorfor utgjør menneskene en enhet?

Alle mennesker utgjør menneskeslektens enhet fordi de har sin felles opprinnelse i Gud. Han har «av én og samme rot skapt alle folkeslag» (Apg 17, 26). Alle har da én eneste Frelser og er kalt til å ha del i Guds evige salighet.

69. Hvordan utgjør sjel og legeme en enhet i mennesket?

Den menneskelige person er samtidig både legemlig og åndelig. I mennesket utgjør ånd og materie én eneste natur. Denne enheten er så sterk at det fysiske legemet på grunn av det åndelige prinsipp som er sjelen, blir et levende menneskelig legeme og har del i gudsbildets verdighet. (362-365, 382)

70. Hvem gir mennesket sjelen?

Den åndelige sjel kommer ikke fra foreldrene, men er direkte skapt av Gud og er udødelig. Den går ikke til grunne når den i døden atskilles fra legemet, og ved den siste oppstandelse vil den på nytt bli forent med legemet. (366-368, 382)

71. Hvilket forhold har Gud fastsatt mellom mann og kvinne?

Mann og kvinne er skapt i Guds bilde, og har den samme verdighet fordi de er menneskelige personer. Samtidig er de skapt for gjensidig å utfylle hverandre, fordi de er maskuline og feminine. Gud har villet dem, den ene for den andre, til å danne et fellesskap av personer. Sammen er de også kalt til å gi det menneskelige liv videre, idet de i ekteskapet blir «ett kjød» (1 Mos 2, 24). Likeledes skal de som Guds «forvaltere», legge jorden under seg. (369-373, 383)

72. Hva var Guds opprinnelige plan for mennesket?

Ved den første skapelse hadde Gud gitt mann og kvinne en særlig delaktighet i sitt eget guddommelige liv, i hellighet og rettferdighet. Ifølge Guds plan måtte mennesket verken lide eller dø. Videre hersket det en fullkommen harmoni i mennesket selv, mellom skapning og Skaper, mellom mann og kvinne og mellom det første menneskeparet og hele skapningen. (374-379, 384)

Syndefallet

73. Hvordan skal vi forstå syndens virkelighet?

Synden er til stede i menneskehetens historie. Denne virkeligheten viser seg fullt ut først i lyset av Den guddommelige åpenbaring, og fremfor alt i lyset av Kristus, alle menneskers frelser. Der hvor synden ble mektig, har Han latt nåden bli overmektig stor. (385-390)

74. Hva er englenes fall?

Med denne betegnelsen blir det uttrykt at Satan og de andre demonene som Den hellige skrift og Kirkens tradisjon taler om, var skapt av Gud som gode engler. De ble imidlertid onde fordi de i et grunnleggende og ugjenkallelig valg sa nei til Gud og hans rike, og dermed forårsaket helvetet. De forsøker å trekke mennesket inn i sitt opprør mot Gud. Men i Kristus bekrefter Gud sin sikre seier over de onde. (391-395, 414)

75. Hva består menneskets første synd i?

Fristet av djevelen lot de første mennesker tilliten til Skaperen dø i sitt hjerte. I ulydighet mot Ham ville de «bli som Gud» (1 Mos 3, 5), men uten Gud, og ikke ifølge Gud. Således mistet Adam og Eva på stedet den opprinnelige hellighets og rettferdighets nåde for seg selv og alle sine etterkommere. (396-403, 415-417)

76. Hva er arvesynden?

Arvesynden (eller den opprinnelige synd) blir alle mennesker født inn i. Det er en tilstand av mangel på den opprinnelige hellighet og rettferdighet. Det er en synd som er «pådratt», ikke «begått». Det er en tilstand fra fødselen av, ikke en personlig handling. På grunn av alle menneskers enhet i opprinnelsen blir arvesynden overført til Adams etterkommere med den menneskelige natur, «ikke ved etterfølgelse, men ved forplantning». Denne videreføringen forblir et mysterium som vi ikke helt ut kan forstå. (404, 419)

77. Hvilke videre følger får arvesynden?

Som en følge av arvesynden er den menneskelige natur riktignok ikke fullstendig fordervet, men den er svekket i sine naturlige krefter. Den er underlagt uvitenhet, lidelse og dødens herredømme, og har en tilbøyelighet til å synde. Denne tilbøyeligheten kalles «den onde lyst», concupiscientia. (405-409, 413, 418)

78. Hva har Gud gjort etter den første synd?

Etter den første synd ble verden oversvømt av synder. Men Gud overlot ikke mennesket til dødens makt. Tvert imot: På mystisk vis – i «Protoevangeliet» (1 Mos 3, 15) – forutså Han seier over det onde og menneskets oppreisning etter fallet. Dette var den første forkynnelse av den frelsende Messias. Av denne grunn skulle den første synd til og med bli kalt «en salig synd», fordi den «vant oss så stor en gjenløser» (liturgien påskenatt). (410-412, 420-421)

Annet kapittel: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn»

79. Hva er det glade budskap til menneskene?

Det glade budskap er forkynnelsen av Jesus Kristus, «den levende Guds Sønn» (Matt 16, 16), som døde og oppstod fra de døde. På kong Herodes' og keiser Augustus' tid oppfylte Gud de løfter Han hadde gitt Abraham og hans etterkommere, og «sendte sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet Loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av Loven, ja, for å gi oss en plass som sønner» (Gal 4, 4-5) (422-424)

80. Hvordan blir dette glade budskap utbredt?

Helt fra begynnelsen hadde de første disiplene et brennende ønske om å forkynne Jesus Kristus, for å føre alle til troen på Ham. Også i dag vekker den elskende erkjennelse av Kristus i de troende, trangen til å evangelisere og gi katekese. Det vil si å åpenbare hele Guds plan i Jesu Kristi person, og føre menneskene til fellesskap med Ham. (425-429)

«og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre»

81. Hva betyr navnet «Jesus»?

Navnet som ble gitt Jesus ved engelens forkynnelse, betyr «Gud frelser». Dette navnet uttrykker hans identitet og sendelse, «for det er Han som skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Peter forkynte: «Noe annet navn som vi kan frelses ved, er ikke menneskene gitt på denne jord» (Apg 4,12). (430-435, 452)

82. Hvorfor ble Jesus kalt «Kristus»?

«Kristus» på gresk og «Messias» på hebraisk betyr «den salvede». Jesus er «Kristus» fordi Han ble vigslet av Gud, og for sin sendelse som Frelser er salvet med den Hellige Ånd. Han er den Messias som Israel forventet, sendt inn i verden av Faderen. Jesus godtok tittelen Messias, men forklarte dens betydning mer nøyaktig: «som steget ned fra himmelen» (Joh 3,13), korsfestet og deretter oppstanden, er Han den lidende Guds tjener, som «gir sitt liv som løsepenge for de mange» (Matt 20,28). Fra navnet Kristus kommer ordet kristen. (436-440, 453)

83. I hvilken mening er Jesus «Guds enbårne Sønn»?

Jesus er Guds sønn på en enestående og fullkommen måte. Ved hans dåp og forklarelse omtaler Faderens stemme Jesus som «min elskede Sønn». Jesus betegner seg selv som Sønnen som «kjenner Faderen» (Matt 11,27), og bekrefter derved sitt unike og evige forhold til Gud, sin Far. Han er Guds enbårne Sønn (1 Joh 4,9), den annen person i Treenigheten. Han er midtpunktet i den apostoliske forkynnelse: Apostlene har «sett hans herlighet – Faderens enbårne Sønns herlighet» (jfr. Joh 1,14). (441-445, 454)

84. Hva betyr tittelen «Herre»?

I Bibelen betegner denne tittelen vanligvis den suverene Gud. Jesus gjør selv krav på den, og åpenbarer sin guddommelige suverenitet gjennom sin makt over naturen, demonene, synden og døden, og fremfor alt gjennom sin oppstandelse. De første kristne bekjennelsene erklærer at den makt, ære og herlighet som hører Faderen til, også tilkommer Jesus: Gud har «skjenket Ham det navn som står over alle andre» (Fil 2,9). Han er Herre over verden og historien, den eneste som mennesket helt må underkaste sin personlige frihet. (446-451, 455)

«Jesus Kristus … som ble unnfanget ved den Hellige Ånd, født av Jomfru Maria»

85. Hvorfor er Guds Sønn blitt menneske?

For oss mennesker og for vår frelses skyld har Guds Sønn ved den Hellige Ånds virksomhet blitt kjød i Jomfru Marias skjød. Han ville forsone oss syndere med Gud og forkynne sin uendelige kjærlighet for oss, være vårt forbilde på hellighet og «gi oss del i den guddommelige natur» (2 Pet 1, 4) (456-460)

86. Hva betyr ordet «inkarnasjon»?

«Inkarnasjon» er Kirkens navn på det mysterium at i Ordets ene guddommelige person forenes underfullt den guddommelige og menneskelige natur. For å frelse oss tok Guds Sønn opp i seg menneskenaturen, og ble menneske av kjøtt og blod (Joh 1, 14). Troen på Guds Sønns sanne inkarnasjon er et kristendommens særmerke. (461-463, 483)

87. På hvilken måte er Jesus Kristus sann Gud og sant menneske?

Jesus er, på uatskillelig vis, sann Gud og sant menneske i sin guddommelige persons enhet. Som, Guds Sønn, «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen,» er han i sannhet blitt menneske, vår bror, uten derved å opphøre å være Gud, vår Herre. (464-466, 469)

88. Hva lærer konsilet i Kalkedon (år 451) i denne sammenheng?

Konsilet i Kalkedon lærer oss ”å bekjenne at vår Herre Jesus Kristus er den ene og sanne Sønn, fullkommen i guddommelighet og fullkommen i menneskelighet, sann Gud og sant menneske med en fornuftig sjel og et legeme, av samme vesen som Faderen med hensyn til guddommelighet, og av samme vesen som oss med hensyn til menneskelighet, i alt lik oss, unntatt i synd (jfr. Hebr 4, 15). Ifølge sin guddommelighet er Han født av Faderen før tidenes opprinnelse, ifølge sin menneskelighet er Han i de siste dager, for oss og for vår frelse, født av Jomfru Maria, gudfødersken (theotokos). (464-466, 469)

89. Hvordan uttrykker Kirken inkarnasjonens mysterium?

Den uttrykker det idet den bekrefter at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske. Han har to naturer, den guddommelige og den menneskelige, som ikke er sammenblandet, men forent i Ordets person. Alt i Jesu menneskenatur – undere, lidelse og død – må derfor tilskrives hans guddommelige person, som handler gjennom den menneskelige natur den har tatt opp i seg. (464-469, 479-481)

90. Hadde Guds Sønn som ble menneske, en sjel med en menneskelig erkjennelse?

Guds Sønn har tatt opp i seg et legeme tilknyttet en sjel med sann menneskelig erkjennelsesevne. Med sin menneskelige forstand har Jesus lært meget gjennom erfaring. Men også som menneske hadde Guds Sønn en inderlig og umiddelbar kjennskap til Gud, sin Far. Han forstod også menneskenes hemmelige tanker, og visste fullt og helt om de evige planer Han var kommet for å åpenbare. (470-474, 482)

91. Hvordan stemmer den guddommelige og den menneskelige vilje overens hos Ordet som ble kjød?

Jesus har en guddommelig vilje og en menneskelig vilje. Under sitt jordeliv ville Guds Sønn som menneske det som Han sammen med Faderen og den Hellige Ånd hadde besluttet for vår frelse. Kristi menneskelige vilje følger hans guddommelige vilje, uten motstand mot eller i motsetning til den, men heller slik at den er denne allmektige vilje underlagt. (475, 482)

92. Hadde Kristus et sant menneskelig legeme?

Kristus tok på seg et sant menneskelig legeme. Gjennom det ble den usynlige Gud synlig. Dette er grunnen til at Kristus kan bli fremstilt på og æret gjennom hellige bilder. (476-477)

93. Hva betyr Jesu hjerte?

Jesus kjente og elsket oss med et menneskelig hjerte. Hans hjerte, gjennomboret for vår frelses skyld, er symbolet på den uendelige kjærlighet som Han elsker Faderen og hvert menneske med. (478)

94. Hva betyr uttrykket «Unnfanget ved den Hellige Ånd»?

Det betyr at Jomfru Maria har unnfanget den evige Sønn i sitt skjød ved den Hellige Ånds kraft, uten en manns medvirkning: «Den Hellige Ånd skal komme over deg» (Luk 1,35) sa engelen ved forkynnelsen. (484-486)

95. «Født av Jomfru Maria»: Hvorfor er Maria virkelig Guds Mor?

Maria er virkelig Guds Mor, for hun er Jesu mor (Joh 2,1; 19,25). For Ham som hun har unnfanget ved den Hellige Ånd, og som virkelig ble hennes sønn, er Guds, Faderens, egen Sønn. Han er selv Gud. (495, 509)

96. Hva betyr «ubesmittet unnfangelse»?

Gud har ved sin nåde fra evighet av utvalgt Maria til å bli sin Sønns Mor. For å kunne oppfylle denne sendelsen, ble hun ubesmittet unnfanget. Det betyr at Maria, gjennom Guds nåde og med henblikk på Jesu Kristi fortjenester, helt fra sin unnfangelse er blitt bevart for arvesynden. (487-492, 508)

97. Hvordan medvirker Maria i den guddommelige frelsesplanen?

Ved Guds nåde er Maria forblitt ren for enhver personlig synd livet igjennom. Hun er «full av nåde» (Luk 1, 28), den «Allhellige» (Panagia). Når engelen forkynner for henne at hun skal føde «den Allerhøyestes Sønn» (Luk 1, 32), svarer hun «med lydighet og tro» (Rom 1, 5). Hun gir seg helt og fullt til sin Sønn og hans gjerning for helhjertet å gjøre tjeneste for frelsesmysteriet. (493-494, 508-511)

98. Hva betyr Jesu jomfruelige unnfangelse?

Den betyr at Jesus ble unnfanget i Jomfruens skjød ved den Hellige Ånds kraft alene, uten en manns medvirkning. Ifølge sin guddommelige natur er Han Sønn av den himmelske Far, og ifølge sin menneskelige natur Marias sønn. Han er imidlertid virkelig Guds Sønn i begge naturer, for Han er bare én eneste person, nemlig den guddommelige. (496-498)

99. I hvilken mening er Maria «alltid jomfru»?

I den mening at hun «forble jomfru da hun unnfanget sin Sønn, jomfru da hun fødte Ham, jomfru da hun bar Ham, jomfru da hun ammet Ham, jomfru for alltid» (St. Augustin). Når det i evangeliene er tale om «Jesu brødre og søstre», dreier det seg derfor om en vanlig uttrykksform for Jesu nære slektninger i Den hellige skrift. (499-507, 510)

100. På hvilken måte er Marias åndelige moderlighet universell?

Maria har én eneste sønn, Jesus. Men i Ham strekker hennes åndelige moderlighet seg ut til alle mennesker Han er kommet for å frelse. Lydig ved Jesu Kristi side, den nye Adam, er Jomfruen den nye Eva, de levendes sanne Mor. Ved deres fødsel og oppdragelse medvirker hun med moderlig kjærlighet innenfor nådens ordning. Som Jomfru og Mor er hun bildet på og den fullkomne virkeliggjørelse av Kirken. (501-507, 511)

101. På hvilken måte er hele Kristi liv et mysterium?

Hele Kristi liv er en åpenbaring. Det som er synlig i Jesu jordiske liv, viser til hans usynlige mysterium, fremfor alt til mysteriet at Han er Guds Sønn: «Den som ser meg, ser Faderen» (Joh 14, 9). Videre er hele Kristi liv et frelsesmysterium, selv om frelsen i sin fylde kommer fra korset og fra oppstandelsen. For alt hva Jesus har gjort, sagt og lidd var nemlig bestemt til å frelse det falne mennesket og gjeninnsette det i dets kall som Guds barn. (512-521, 561-562)

102. Hvordan ble Jesu mysterier forberedt?

Gud forberedte sin Sønns komme gjennom århundrene. Han vakte i hedningenes hjerter en uklar forventning om dette komme og han forberedte det spesielt gjennom Det gamle testamente, som når sitt høydepunkt med døperen Johannes som var den siste og den største av profetene. Vi gjenopplever denne lange forventningens tid under den årlige liturgiske feiringen i adventstiden. (522-524)

103. Hva lærer Evangeliet om mysteriene ved Jesu fødsel og barndom?

I julen åpenbarer himmelens herlighet seg i et spedbarns svakhet. Jesu omskjærelse er et tegn på hans tilhørighet til det jødiske folk og et forvarsel om vår dåp. Til epifani åpenbares Jesus som Israels Messias og alle folks konge. Ved hans fremstilling i tempelet symboliserer Simeon og Anna hele Israels forventnings møte med sin Frelser. Flukten til Egypt og massakren av de uskyldige barn varsler om at hele Kristi liv vil stå under forfølgelsens tegn. Hans tilbakekomst vitner om utferden fra Egypt og fremstiller Jesus som den nye Moses: Han er den sanne og endelige frigjører. (525-530, 563)

104. Hva kan vi lære av Jesu skjulte liv i Nasaret?

I løpet av sitt skjulte liv i Nasaret forblir Jesus innenfor en vanlig tilværelses stillhet. Slik gjør Han det mulig for oss å være med Ham i et hverdagslivs hellighet, som består av bønn, enkelhet, arbeid og kjærlighet innenfor familien. At Han underordner seg Maria og Josef, sin stefar, er et bilde på Sønnens lydighet mot Faderen. Maria og Josef aksepterte med tro Jesu mysterium, selv om de ikke alltid forstod det. (531-534, 564)

105. Hvorfor mottar Jesus fra Johannes «dåpen til omvendelse og syndenes forlatelse» (Luk 3, 3)?

For å begynne sitt offentlige liv og på forhånd ta imot sin døds «dåp»: Selv om Han er uten synd, lar Han seg slik regne blant synderne, Han, «Guds Lam som tar bort verdens synd» (Joh 1, 29). Faderen betegner Ham som sin «Sønn som jeg har kjær» (Matt 3, 17), og den Hellige Ånd kommer ned over Ham. Jesu dåp er forvarslet til vår dåp. (535-537, 565)

106. Hva kan vi lære av Jesu fristelser i ørkenen?

Jesu fristelser i ørkenen tar enda en gang opp Adams fristelser i paradiset og Israels i ørkenen. Satan frister Jesus med hensyn på hans lydighet overfor den sendelse Faderen har betrodd Ham. Kristus, den nye Adam, holder stand, og hans seier forkynner hans lidelses seier – det høyeste lydighetsbevis på hans sønnekjærlighet. Kirken forener seg med dette mysterium særlig i den liturgiske fastetid. (538-540, 566)

107. Hvem er innbudt til å ha del i det Guds rike som Jesus har forkynt og virkeliggjort?

Jesus innbyr alle mennesker til å ha del i Guds rike. Selv den største synder er kalt til å omvende seg og ta imot Faderens uendelige barmhjertighet. Allerede her på jorden, tilhører Guds rike dem som tar imot det med et ydmykt hjerte. For dem blir dets mysterier åpenbart. (541-546, 567)

108. Hvorfor virkeliggjør Jesus Guds rike gjennom tegn og undere?

Jesus ledsager sine ord med tegn og undere for å vitne om at i Ham, Messias, er Guds rike nærværende. Han helbreder riktignok noen mennesker, men er ikke kommet for å utrydde alle onder på denne jord, men fremfor alt for å befri oss fra syndens slaveri. Jesu djevleutdrivelser foregriper at hans kors vil seire over «denne verdens herre» (Joh 12, 31). (547-550, 567)

109. Hvilken autoritet tilkjenner Jesus sine apostler i Guds rike?

Jesus velger ut De tolv, de fremtidige vitnene om hans oppstandelse. Han lar dem få del i sin sendelse og sin autoritet til å lære, tilgi synder og bygge opp og lede Kirken. I dette tolvmannskollegiet mottar Peter «nøklene til himlenes rike» (Matt 16, 19) og inntar den fremste plassen. Hans misjon er å bevare troen i dens integritet og styrke sine brødre. (551-553, 567)

110. Hvilken betydning har forklarelsen?

Fremfor alt kommer Treenigheten til syne i forklarelsen: «Faderen i røsten, Sønnen i mennesket Jesus, Ånden i den lysende sky» (St. Thomas av Aquino). Idet Jesus taler med Moses og Elija om sin «bortgang» (Luk 9, 31), åpenbarer Han at hans herlighet tar veien gjennom korset. Forklarelsen gir et forvarsel om oppstandelsen og Jesu gjenkomst i herlighet, som «skal forvandle vårt arme jordiske legeme så det blir likt hans eget herlighetsfylte legeme» (Fil 3, 21). (554-556, 568)

111. Hvordan drar Jesus inn i Jerusalem?

Til fastsatt tid velger Jesus å dra opp til Jerusalem for å gjennomgå sin lidelse og død og for å gjenoppstå. Som Messias-konge som forkynner Guds rikes komme, drar Han inn i sin by, ridende på et esel. Han blir mottatt av de små, hvis jubelrop er tatt opp i det eukaristiske Sanctus: ”Velsignet være Han som kommer i Herrens navn. Hosanna!" (frels oss)! (Matt 21, 9). Kirkens liturgi åpner den stille uke med feiringen av Jesu inntog i Jerusalem. (557-560, 569-570)

«Jesus Kristus … pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet»

112. Hvilken betydning har Jesu påskemysterium?

Jesu påskemysterium, som omfatter hans lidelse og død, hans oppstandelse og herliggjørelse, er midtpunktet i den kristne tro. Dette fordi Guds frelsesplan er fullbyrdet én gang for alle ved hans Sønns Jesu Kristi soningsdød. (571-573)

113. Hvilke anklager førte til at Jesus ble dømt?

Noen av Israels ledere beskyldte Jesus for å handle imot loven, mot tempelet i Jerusalem og særlig mot troen på den ene Gud, fordi Han betegnet seg som Guds Sønn. Derfor overleverte de Ham til Pilatus for at han skulle dømme Ham til døden. (574-576)

114. Hvordan har Jesus forholdt seg overfor Israels lov?

Jesus har ikke avskaffet loven som Gud hadde gitt Moses på Sinai. Han har fullendt den ved å gi den dens endelige fortolkning. Han selv er den guddommelige lovgiver som fullkomment oppfyller denne loven. Videre frembringer Han som den trofaste Guds tjener, med sin soningsdød det eneste offer som makter å sone for alle «overtredelsene under den første pakt» (Hebr 9, 15). (577-582, 592)

115. Hvilken innstilling hadde Jesus til templet i Jerusalem?

Jesus ble beskyldt for å være fiendtlig innstilt overfor tempelet. Men tvert imot æret Han det som sin Fars hus (Joh 2, 16), og forkynte der en viktig del av sin lære. I sammenheng med sin død forutsa Han riktignok også tempelets ødeleggelse, og Han betegnet seg selv som Guds endelige bolig blant menneskene. (583-586, 593)

116. Har Jesus motsagt Israels tro på den ene frelsende Gud?

Jesus har aldri motsagt troen på én eneste Gud. Heller ikke da Han utførte det underfullt store og guddommelige verk som oppfylte de messianske løftene og åpenbarte ham som Guds like: nemlig hans forlatelse av synder. Jesu krav om troen på Ham og omvendelse, gjør det imidlertid mulig å forstå hvordan Det høye råd kunne begå det tragiske misgrep å anse at Jesus var skyldig til å dø som gudsbespotter. (587-591, 594)

117. Hvem er ansvarlig for Jesu død?

Verken alle jøder uten unntak den gang, eller deres etterkommere som er født i andre land og til alle tider, kan tilskrives skylden for Jesu lidelse og død. Hver eneste synder, det vil si hvert menneske, er i virkeligheten selv opphav til og redskap for Frelserens lidelser. I dette øyemed rammer større skyld fremfor alt alle kristne som fortsetter å falle tilbake i sine synder eller fornøyer seg i sine laster. (595-598)

118. Hvorfor hører Kristi død til Guds plan?

For å forsone alle mennesker med seg som på grunn av synden var dømt til å dø, har Gud tatt det kjærlighetsfulle initiativ å sende sin Sønn, for at Han skulle overgi seg til døden for syndernes skyld. Jesu død skjedde «etter Skriften». Den var varslet i Det gamle testamente, særlig som den lidende Guds tjeners offer. (599-605, 619)

119. På hvilken måte har Kristus frembåret seg selv for Faderen?

Hele Kristi liv er en frivillig offergave til Faderen for å kunne oppfylle hans frelsesplan. Han ga sitt liv «som løsepenge for de mange» (Mark 10, 45), og slik forsonet Han hele menneskeheten med Gud. Hans lidelse og død viser hvordan hans menneskenatur er det frie og fullkomne redskap for den guddommelige kjærlighet, som vil alle menneskers frelse. (606-609, 620)

120. Hvordan kommer Jesu offer til uttrykk ved det siste måltid?

Ved det siste måltid med apostlene kvelden før sin lidelse foregriper Jesus den frivillige ofring av sitt liv. Det vil si at Han både bringer den figurativt til uttrykk og gjør den reelt nærværende, på forhånd: «Dette er mitt legeme som gis for dere» (Luk 22, 19). «Dette er mitt blod … som utgydes» (Matt 26,28). Således innstifter Han både eukaristien som «minnet» (1 Kor 11, 25) om sitt offer, og innsetter apostlene som prester i Den nye pakt. (610-611, 621)

121. Hva skjer ved dødsangsten i Getsemane have?

Til tross for den gru døden utgjorde for Guds Sønns hellige menneskenatur, han som er «livets fyrste» (Apg 3, 15), godtok likevel hans menneskelige vilje Faderens vilje: For å frelse oss var Jesus beredt til å bære våre synder på sitt legeme, og være «lydig til døden» (Fil 2, 8). (612)

122. Hva utvirker Jesu offer på korset?

Jesus har frivillig gitt sitt liv som sonoffer. Det vil si at Han sonet våre synder ved sin kjærlighets fullkomne lydighet inntil døden. Han gjenopprettet det vi hadde feilet i. Denne Guds Sønns kjærlighet «inntil enden» (Joh 13, 1) forsoner hele menneskeheten med Faderen. Kristi påskeoffer forløser altså menneskene på et enestående, fullkomment og endelig vis, og åpner fellesskapet med Gud for dem. (613-617, 622-623)

123. Hvorfor oppfordrer Jesus sine disipler til å ta sitt kors på seg?

Idet Jesus oppfordrer sine disipler til «å ta opp sitt kors og følge» Ham (Matt 16, 24), ønsker Han å knytte til sitt sonoffer dem som er de første til å nyte godt av det. (618)

124. I hvilken tilstand var Kristi legeme da det lå i graven?

Kristus led en ekte død og er virkelig blitt begravet. Men den guddommelige kraft bevarte Kristi legeme fra forråtnelse. (624-630)

«Jesus Kristus … som fór ned til dødsriket, stod opp på den tredje dag fra de døde»

125. Hva er «dødsriket» som Jesus fór ned i?

Dødsriket – som ikke må forveksles med de fordømtes helvete – var tilstanden til alle dem som var døde før Kristus, enten de nå var rettferdige eller onde. Jesus steg i sin sjel, forbundet med hans guddoms person, ned til dødsriket, til de rettferdige som ventet sin Frelser så de endelig kunne skue Gud. Etter at Han gjennom sin død hadde beseiret døden og «dødsfyrstens – det vil si djevelens – makt» (Hebr 2, 14), befridde Han de rettferdige som ventet på Frelseren, og åpnet himmelens porter for dem. (632-637)

126. Hvilken plass har Kristi oppstandelse i vår tro?

Jesu oppstandelse er sannhetens høydepunkt i vår tro på Kristus. Sammen med korset er den det vesentlige i påskemysteriet. (631, 638)

127. Hvilke «tegn» gir vitnesbyrd om Jesu oppstandelse?

Ved siden av den tomme gravens vesentlige tegn er Jesu oppstandelse bevitnet av kvinnene som først møtte Ham og bar bud om det til apostlene. Deretter ble Jesus «sett av Kefas, og så av De tolv. Derpå ble Han sett av over fem hundre brødre på en gang» (1 Kor 15, 5-6). Han viste seg også for andre. Apostlene kunne ikke oppfinne oppstandelsen, for i deres øyne var den umulig. Jesus bebreidet dem sågar for deres vantro.

128. Hvorfor er oppstandelsen også en transcendent begivenhet?

Selv om oppstandelsen er en historisk hendelse som lar seg bekrefte og bevitne gjennom tegn og vitnesbyrd, overstiger den som trosmysterium historien fordi den er Kristi menneskenaturs inntreden i Guds herlighet. Derfor åpenbarte den oppstandne Kristus seg ikke for verden, men for sine disipler, og gjorde dem til sine vitner overfor folket. (647, 656-657)

129. I hvilken tilstand befinner Jesu oppstandne legeme seg?

Kristi oppstandelse var ikke en tilbakevending til jordelivet. Hans oppstandne legeme er det samme som er blitt korsfestet, og bærer sporene av hans lidelse. Ikke desto mindre Han har allerede del i det guddommelige liv og er utrustet med et forherliget legemes egenskaper. Av denne grunn kunne Jesus fritt vise seg for disiplene i forskjellige skikkelser, når og hvor Han ville. (645-646)

130. Hvordan er oppstandelsen et verk av den Hellige Treenighet?

Kristi oppstandelse er en transcendent inngripen fra Guds side. De tre personene handler i fellesskap ifølge sin egenart: Faderen åpenbarer sin makt; Sønnen tar igjen det liv som Han frivillig hadde gitt (Joh 10, 17), og forener igjen sin sjel med sitt legeme, som Ånden gjør levende og forherliger. (648-650)

131. Hva er oppstandelsens frelsende betydning?

Oppstandelsen er inkarnasjonens høydepunkt. Den bekrefter Kristi guddom, og alt Han gjorde og lærte. Den oppfyller alle de guddommelige løfter for oss. Videre er den oppstandne Kristus, som seirer over synd og død, årsaken til vår rettferdiggjørelse og fremtidige oppstandelse: Allerede nå tilveiebringer Han for oss den barnlige adopsjons nåde, som er en virkelig deltagelse i hans liv som enbåren Sønn. Ved tidenes ende vil Han oppvekke vårt legeme. (651-655, 658)

«Jesus Kristus … fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders, den Allmektiges, høyre hånd»

132. Hva betyr Kristi himmelfart?

Da førti dager var gått hvor Kristus hadde vist seg for apostlene i en vanlig menneskenaturs skikkelse, en skikkelse som skjulte hans herlighet som Den oppstandne, fór Han opp til himmelen og satt seg ved Faderens høyre hånd. Han er Herren, som nå i sin menneskenatur hersker i Guds Sønns evige herlighet og uavlatelig taler vår sak hos Faderen. Han sender oss sin Ånd og gir oss håp om én dag å nå frem til Ham, for Han har forberedt en plass for oss. (659-667)

«skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde»

133. Hvordan hersker Herren Jesus nå?

Som Herre over verden og historien og hodet for sin Kirke, forblir den forherligede Kristus på mystisk vis på jorden. Her er hans rike allerede nærværende som spire og begynnelse i Kirken. Engang vil Han komme tilbake i herlighet, men vi kjenner ikke tidspunktet. Derfor lever vi i årvåken forventning og roper: «Herre, kom!» (Åp 22, 20). (668-674, 680)

134. Hvordan vil Herrens komme i herlighet være?

Etter denne forgjengelige verdens siste kosmiske rystelse vil Kristus komme i herlighet. Guds endelige triumf vil finne sted ved Kristi gjenkomst og den siste dom. Slik vil Guds rike nå frem til sin fullendelse. (675-677, 680)

135. Hvordan vil Kristus dømme de levende og de døde?

Kristus vil dømme med den fullmakt Han har «vunnet» som verdens Forløser – Han som er kommet for å bringe frelse til alle. Han vil avsløre hjertenes hemmelige tanker og enhvers holdning overfor Gud og nesten. Hvert menneske vil etter sin handlemåte enten bli fylt med liv eller bli fordømt for evigheten. På denne måten blir «Kristi hele fylde» (Ef 4, 13) oppnådd, der Gud vil være «alt i alle» (1 Kor 15, 28). (678-679, 681-682)

Tredje kapittel: «Jeg tror på den Hellige Ånd»

136. Hva mener Kirken når den bekjenner: «Jeg tror på den Hellige Ånd?»

Å tro på den Hellige Ånd er å bekjenne den tredje person i den Hellige Treenighet, som utgår fra Faderen og Sønnen og «tilbes og forherliges med Faderen og Sønnen». Ånden blir «inngytt i våre hjerter» (Gal 4, 6), så vi kan motta det nye liv som Guds barn. (683-686)

137. Hvorfor er Sønnens og Åndens sendelse uatskillelige?

I den uatskillelige Treenighet er Sønnen og den Hellige Ånd riktignok innbyrdes forskjellige, men ikke atskilt fra hverandre. Fra begynnelsen og til tidenes ende sender nemlig Faderen også sin Ånd når Han sender sin Sønn. Ånden forener oss med Kristus i troen, slik at vi kan bli mottatt som adoptivbarn og kalle Gud «Fader» (Rom 8, 15). Ånden er usynlig, men vi kjenner Ham gjennom Hans gjerninger, når han åpenbarer Ordet for oss og når han handler i Kirken.

138. Hvilke betegnelser finnes det på den Hellige Ånd?

«Den Hellige Ånd» er det rette navnet på den tredje person i den Hellige Treenighet. Jesus kaller Ham også «parakletos» (trøster, hjelper) og Sannhetens Ånd. Det nye testamente kaller Ham dessuten Kristi Ånd, Herrens Ånd, Guds Ånd, herlighetens Ånd og løftets Ånd. (691-693)

139. Hvilke symboler finnes det for den Hellige Ånd?

Det finnes mange: Det levende vann som renner ut av den korsfestede Kristi side og stiller de døptes tørst; salvingen med olje, som er fermingenes sakramentale tegn; ilden som forvandler alt den rører ved; den mørke eller lyse skyen, som den guddommelige herlighet åpenbarer seg i; håndspåleggelsen, som Ånden blir gitt gjennom; duen, som ved dåpen stiger ned over Kristus og blir hos ham. (694-701)

140. Hva betyr det at Ånden «har talt gjennom profetene»?

Med profeter forstår en dem som ble inspirert av den Hellige Ånd til å tale i Guds navn. Ånden fører profetiene i Det gamle testamente til den fullstendige oppfyllelse i Kristus. I Det nye testamente avdekker Ånden Kristi mysterium. (687-688, 702-716)

141. Hva utretter den Hellige Ånd i Johannes Døperen?

Johannes Døperen, den siste profet i Det gamle testamente, ble fylt av Ånden. Drevet av Ham ble Johannes sendt for «å gjøre folket rede for Herrens komme» (Luk 1, 17), og for å forkynne Kristi, Guds Sønns, komme: Ham som han så Ånden stige ned over og bli hos, og «som skal døpe med den hellige Ånd» (Joh 1, 33). (717-720)

142. Hvilket verk fullbyrder Ånden i Maria?

Den Hellige Ånd fullbyrder i Maria Det gamle testamentes forventninger og forberedelser for Kristi komme. På en enestående måte fylte Han henne med nåde og lot hennes jomfruelighet bli fruktbar, slik at hun kunne føde Guds Sønn som var blitt menneske, til verden. Han gjorde henne til «den hele Kristi» Mor, det vil si til Jesu, hodets, Mor og Mor til Kirken, hans legeme. På pinsedagen var Maria til stede blant De tolv da Ånden, ved å manifestere Kirken, lot «de siste tider» bryte frem.

143. Hvilket forhold består det mellom Ånden og Kristus Jesus i hans jordiske sendelse?

Ved den Hellige Ånds salving ble Guds Sønn i sin menneskelighet etter inkarnasjonen vigslet til Kristus (Messias). I sin lære åpenbarte Han Ånden, og oppfylte med det løftet som ble gitt til fedrene. Han meddelte Ånden til den begynnende Kirke, idet Han åndet på apostlene etter sin oppstandelse. (727-730, 745-746)

144. Hva skjedde i pinsen?

Femti dager etter sin oppstandelse utøste den forherligede Jesus Kristus Ånden i rikt mål i pinsen. Han åpenbarte Ham som en guddommelig person, slik at den Hellige Treenighet nå fult ut ble tilkjennegitt. Kristi og Åndens sendelse ble til Kirkens sendelse. Denne sendelsen består i å forkynne og utbre Treenighetens fellesskapsmysterium. (731-732, 738)

145. Hva gjør Ånden i Kirken?

Ånden oppbygger, besjeler og helliger Kirken. Som kjærlighetens Ånd gjenoppretter han i de døpte den likhet med Gud som de har tapt gjennom synden, og gir dem i Kristus å ta del i den Hellige Treenighets liv. Han sender dem for å vitne om Kristi sannhet. Han grunnfester dem i deres respektive oppgaver, slik at alle kan bære «Åndens frukter» (Gal 5, 22). (733-741, 747)

146. Hvordan virker Kristus og hans Ånd i de troendes hjerter?

Gjennom sakramentene meddeler Kristus sin Ånd og Guds nåde til Kirkens, sitt legemes lemmer. Disse bærer frukt i Åndens nye liv. Endelig er den Hellige Ånd læremester i bønn. (738-741)

«Jeg tror på den hellige katolske Kirke». Kirken i Guds plan

147. Hva betyr ordet Kirke?

Det betegner det folk som Gud sammenkaller fra alle jordens kanter. Sammen danner de forsamlingen av dem som gjennom troen og dåpen har blitt Guds barn, Kristi lemmer og den Hellige Ånds tempel. (748-752, 777, 804)

148. Finnes det i Bibelen andre navn og bilder på Kirken?

I Den hellige skrift finner vi mange bilder som synliggjør forskjellige, men gjensidig utfyllende aspekter ved Kirkens mysterium. Det gamle testamente fremhever de bilder som er knyttet til Guds folk. Det nye testamente fremhever bilder som er knyttet til Kristus, hodet for dette folket som er hans legeme. Andre bilder hentes fra pastoralt liv (saueflokk, hjord, får), fra jordbruket (åker, oliventre, vingård), fra husbygging (bolig, stein, tempel) og fra familielivet (brud, mor, familie). (753-757)

149. Hva er Kirkens opprinnelse og fullendelse?

Kirken finner sin opprinnelse og fullendelse i Guds evige plan. Den ble forberedt i Det gamle testamente ved Israels utvelgelse, tegnet på den fremtidige forening av alle nasjoner. Den ble grunnlagt gjennom Jesu Kristi ord og handlinger, og fremfor alt virkeliggjort gjennom hans forløsende død og hans oppstandelse. Så ble den åpenbart som frelsesmysterium ved utgytelsen av den Hellige Ånd i pinsen. Ved tidenes ende vil den bli fullendt som alle de frelstes himmelske forsamling. (758-766, 778)

150. Hvilken sendelse har Kirken?

Kirkens sendelse består i å forkynne Guds rike som begynte med Jesus Kristus, og grunnlegge det blant alle folkeslag. Kirken utgjør på jorden spiren og begynnelsen til dette frelsende riket. (767-769)

151. På hvilken måte er Kirken et mysterium?

Kirken er et mysterium, i den grad det i dens synlige virkelighet er nærværende en virksom åndelig og guddommelig virkelighet som bare kan fornemmes med troens øyne. (770-773, 779)

152. Hva betyr det at Kirken er det universelle frelsessakrament?

Det betyr at Kirken er et tegn og et redskap, både for hele menneskehetens forsoning og fellesskap med Gud, og for den samlede menneskehets innbyrdes enhet. (774-776, 780)

Kirken – Guds folk, Kristi legeme, den Hellige Ånds tempel

153. Hvorfor er Kirken Guds folk?

Kirken er Guds folk fordi det behaget Gud å helliggjøre og frelse menneskene, ikke enkeltvis og uavhengig av hverandre, men ved å gjøre dem til ett folk, samlet ved Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds enhet. (781, 802-804)

154. Hva karakteriserer Guds folk?

En blir innlemmet i dette folket gjennom troen på Kristus og gjennom dåpen. Dette folket har som opprinnelse Gud Faderen, som hode Jesus Kristus, som kår Guds barns verdighet og frihet, som lov det nye kjærlighetsbud, som sendelse å være jordens salt og verdens lys, som mål Guds rike, som allerede er påbegynt på jorden. (782)

155. På hvilken måte har Guds folk del i Kristi tre embeter, prest, profet og konge?

Guds folk har del i Kristi prestelige embete fordi de døpte blir viet av den Hellige Ånd til å frembringe åndelige ofre. Det får del i hans profetiske embete når det ved sitt overnaturlige trosskjønn usvikelig holder fast ved troen, stadig utdyper den og vitner om den. Det har del i hans kongelige embete gjennom tjeneste, idet det etterligner Kristus, universets konge som gjorde seg til tjener for alle, fremfor alt for de fattige og lidende. (783-786)

156. På hvilken måte er Kirken Kristi legeme?

Gjennom Ånden knytter den døde og oppstandne Kristus sitt troende folk til seg på et inderlig vis. På denne måten er de som tror på Kristus, i den grad de er knyttet til Ham, særlig gjennom Eukaristien, også forent med hverandre i kjærlighet. De danner ett eneste legeme, Kirken, hvis enhet erfares i mangfoldet av lemmer og oppgaver. (787-791, 805-806)

157. Hvem er dette legemets hode?

Kristus «er også hodet for Legemet, for Kirken» (Kol 1, 18). Kirken lever ut fra Ham, i Ham og for Ham. Kristus og Kirken utgjør «den hele Kristus» (St. Augustin). «Hodet og lemmene er så å si én og samme mystiske person» (St. Thomas av Aquino). (792-795, 807)

158. Hvorfor kalles Kirken Kristi brud?

Den kalles Kristi brud fordi Herren selv kalte seg dens «brudgom» (Mark 2, 19). Herren elsker Kirken og har knyttet den til seg i en evig pakt. Han har gitt seg selv for den, for å rense den med sitt blod og «hellige den» (Ef 5, 26). Slik gjør han den til en fruktbar mor for alle Guds barn. Mens uttrykket «legeme» fremhever «hodets» enhet med lemmene, vektlegger ordet «brud» forskjellene mellom de to i deres personlige relasjon. (796, 808)

159. Hvorfor blir Kirken kalt den Hellige Ånds tempel?

Den blir kalt dette fordi den Hellige Ånd bor i legemet som er Kirken: i dets hode og i dets lemmer. Dessuten bygger Han Kirken opp i kjærlighet med Guds ord, sakramentene, dydene og nådegavene. (797-798, 809-810)

160. Hva er nådegaver?

Nådegaver er spesielle gaver fra den Hellige Ånd som blir gitt enkeltmennesker til beste for andre, for verdens behov og særlig for oppbyggingen av Kirken. Å skjelne nådegavene er Kirkens læreembetes ansvar. (799-801)

Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke

161. Hvorfor er Kirken én?

Kirken er én fordi den har den ene Guds enhet i personenes Treenighet som opprinnelse og forbilde. Som dens grunnlegger og hode gjenopprettet Jesus Kristus alle folks enhet i ett eneste legeme. Som dens sjel knytter den Hellige Ånd alle troende sammen i fellesskapet med Kristus. Kirken har kun én tro, kun ett sakramentalt liv, kun én apostolisk suksesjon, ett felles håp og den ene og samme kjærlighet. (811-815, 866)

162. Hvor eksisterer Kristi ene Kirke konkret?

Kristi ene Kirke, som samfunn grunnlagt og ordnet i verden, eksisterer konkret i (subsistit in) Den Katolske Kirke, ledet av Peters etterfølger og biskopene i kommunion med ham. Bare gjennom den kan en motta hele fylden av frelsens midler, for Herren har betrodd alle Den nye pakts goder alene til apostelkollegiet med Peter som hode. (816, 870)

163. Hvordan skal vi betrakte ikke-katolske kristne?

I de kirker og kirkelige felleskap som er atskilt fra fult fellesskap med Den Katolske Kirke, finner en mange helliggjørende og sanne elementer. Alle disse goder utgår fra Kristus og beveger oss mot katolsk enhet. Medlemmer av disse kirker og felleskap, er ved dåpen er innlemmet i Kristus. Derfor anerkjenner vi dem som søsken. (817-819)

164. Hvordan engasjerer en seg i arbeidet for kristen enhet?

Trangen til å gjenopprette enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra den Hellige Ånd. Denne involverer hele Kirken, og blir virkeliggjort gjennom omvendelse av hjertet, bønn, broderlig kjennskap til hverandre og teologisk dialog. (820-822)

165. På hvilken måte Kirken hellig?

Kirken er hellig fordi dens opphav er den Allerhelligste Gud. Kristus har gitt seg selv for den, for å helliggjøre den og gjøre den til kilde for helliggjørelse. Den Hellige Ånd gir den liv ved kjærligheten. I Kirken finner en hele fylden av frelsens midler. Hellighet er alle dens lemmers kall og all dens virksomhets mål. Sentralt i Kirken befinner Jomfru Maria og mange hellige seg som forbilder og talsmenn. Kirkens hellighet er kilden til dens barns helliggjørelse. De bekjenner seg her på jorden som syndere og trenger stadig omvendelse og renselse. (823-829, 867)

166. Hvorfor kalles Kirken katolsk?

Kirken er katolsk, det vil si universell, fordi Kristus er til stede i den: «Der hvor Kristus Jesus er, der er Den Katolske Kirke» (St. Ignatius av Antiokia). Den forkynner den hele, uforfalskede tro i sin fylde. Den bærer i seg og forvalter fylden av midlene til frelse. Den er sendt av Kristus til alle folk, uansett hvilken kultur de tilhører. (830-831, 868)

167. Er lokalkirken katolsk?

Hver lokalkirke (det vil si hvert bispedømme eller eparki) er katolsk. Den består i et fellesskap av kristne forent i troen og sakramentene, både med sin biskop, ordinert gjennom den apostoliske suksesjon, og med Romas Kirke «som fører forsetet i kjærlighet» (St. Ignatius av Antiokia). (832-835)

168. Hvem tilhører Den Katolske Kirke?

Alle mennesker tilhører på forskjellig vis Guds folks katolske enhet, eller er rettet mot den. Fullstendig innlemmet i Den Katolske Kirke er de som med Kristi Ånd boende i seg, knyttes til den ved trosbekjennelsens, sakramentenes, den kirkelige ledelses og fellesskapets bånd. De døpte som ikke fullt ut virkeliggjør denne katolske enheten, står i et visst fellesskap med Den Katolske Kirke, om dette enn ikke er fullkomment. (836-838)

169. Hva er Den Katolske Kirkes forhold til det jødiske folk?

Den Katolske Kirke erkjenner et spesielt bånd til det jødiske folk i den kjensgjerning at Gud utvalgte det før alle andre til å motta hans ord. Til det jødiske folk «hører barneretten og Guds herlighets nærvær, deres er paktene og loven, gudstjenesten og løftene; patriarkene er deres fedre, og av deres kjøtt og blod var det Kristus ble født» (Rom 9, 4-5). Til forskjell fra de andre ikke-kristne religionene er den jødiske tro allerede et svar på Guds åpenbaring i Den gamle pakt. (839-840)

170. Hvilken forbindelse består det mellom Den Katolske Kirke og ikke-kristne religioner?

Det er et bånd mellom alle folkeslag som fremfor alt skyldes hele menneskeslektens felles opprinnelse og mål. Den Katolske Kirke anerkjenner at alt som er godt og sant i andre religioner kommer fra Gud og reflekterer hans sannhet. Som sådan kan det forberede mottagelsen av evangeliet, og føre hen til menneskenes enhet i Kristi Kirke. (841-845)

171. Hva betyr utsagnet: «Utenfor Kirken ingen frelse»?

Dette utsagnet betyr at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er hans legeme. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den Katolske Kirke er grunnlagt av Jesus Kristus og nødvendig for frelsen, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den. Samtidig kan de som uforskyldt ikke kjenner Kristi evangelium og hans Kirke, men likevel søker Gud av et oppriktig hjerte og under nådens innskytelser prøver å leve etter hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, nå frem til den evige frelse. (846-848)

172. Hvorfor må Kirken forkynne evangeliet for hele verden?

Kirken må gjøre dette fordi Kristus har befalt: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19). Dette misjonsoppdraget fra Herren har sin opprinnelse i Guds evige kjærlighet. Han som har sendt sin Sønn og den Hellige Ånd fordi Han vil «at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2, 4). (849-851)

173. I hvilken betydning er Kirken misjonerende?

Ledet av den Hellige Ånd fortsetter Kirken Kristi sendelse gjennom historiens løp. Kristne må derfor forkynne for alle det glade budskap som Kristus brakte; og i hans fotspor være beredt til å ofre seg selv, om nødvendig helt inn i martyriet. (852-856)

174. Hvorfor er Kirken apostolisk?

Kirken er apostolisk i sin opprinnelse, for den er bygget opp på «apostlenes grunnvoll» (Ef 2, 20); i sin lære, som er apostlenes lære. Den er apostolisk på grunn av sin struktur, fordi den inntil Kristi gjenkomst blir undervist, helliget og ledet av apostlene gjennom deres etterfølgere, biskopene i kommunion med Peters etterfølger. (857, 869)

175. Hva består apostlenes sendelse i?

Ordet apostel betyr «en som er utsendt». Jesus, som var utsendt fra Faderen, kalte tolv av sine disipler til seg og innsatte dem som sine apostler. Han gjorde dem til de utvalgte vitner til sin oppstandelse, og til sin Kirkes grunnvoll. Han gav dem befalingen å fortsette hans sendelse, idet Han sa: «Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20, 21) og lovet å være med dem inntil verdens ende. (858-860)

176. Hva er den apostoliske suksesjon?

Den apostoliske suksesjon er overdragelsen av apostlenes sendelse og fullmakt til deres etterfølgere, biskopene, gjennom ordinasjonens sakrament. Takket være denne overdragelsen forblir Kirken i et tros- og livsfellesskap med sitt opphav, mens den gjennom århundrene retter hele sitt apostolat mot å utbre Kristi rike på jorden. (861-865)

De troende – hierarki, legfolk, ordensliv

177. Hvem er de troende?

Kristi troende er de som i kraft av å være innlemmet i Kristus ved dåpen, utgjør Guds folk. Siden de hver på sin måte har del i Kristi prestelige, profetiske og kongelige embete, er de kalt til å utøve den sendelse Gud har betrodd Kirken. Det er en reell likeverdiget blant dem i deres verdighet som Guds barn. (871-872)

178. Hvordan er Guds folk oppbygd?

Etter guddommelig forordning finnes det i Kirken geistlige embetsbærere som har mottatt ordinasjonens sakrament og danner Kirkens hierarki. De andre troende kalles legfolk. I begge grupper finnes det troende som ved å avlegge løfter om å leve etter de evangeliske råd (kyskhet, fattigdom og lydighet) på en særlig måte har viet seg til Gud. (873, 934)

179. Hvorfor har Kristus innsatt et kirkelig hierarki?

Kristus har innsatt et kirkelig hierarki med sendelsen å lede Guds folk i sitt navn. Til dette formålet har Han gitt det fullmakter. Hierarkiet består av ordinerte embetsbærere: biskoper, prester og diakoner. Med grunnlag i ordinasjonssakramentet handler biskoper og prester ved utøvelsen av sitt embete i Kristi, hodets, navn og person. Diakonene tjener Guds folk i ordets, liturgiens og kjærlighetens tjeneste (diakonia). (874-876, 935)

180. Hvordan viser det kirkelige embetes kollegiale dimensjon seg?

Etter de tolv apostlers eksempel som av Kristus ble utvalgt sammen og utsendt sammen, står medlemmene av det kirkelige hierarkis enhet i tjeneste for fellesskapet av alle troende. Enhver biskop utøver sin tjeneste innenfor bispekollegiet, i samfunn med paven, og har med ham del i omsorgen for hele Kirken. Prestene utøver sin tjeneste innenfor lokalkirkens presbyterium, i felleskap med biskopen og under hans ledelse.

181. Hvorfor har det kirkelige embete også en personlig karakter?

Det kirkelige embete har også en personlig karakter, fordi enhver i kraft av ordinasjonens sakrament er ansvarlig overfor Kristus, som personlig har kalt ham og tildelt ham sendelsen. (878-879)

182. Hvilken sendelse har paven?

Paven, biskop av Roma og den hellige Peters etterfølger, er det varige og synlige opphav og grunnlag for Kirkens enhet. Han er Kristi stedfortreder, hode for bispekollegiet og den universelle Kirkes hyrde. På grunn av den guddommelige innsettelse har han den øverste, fulle, umiddelbare og universelle myndighet over hele Kirken. (880-882, 936-937)

183. Hvilken oppgave har bispekollegiet?

Bispekollegiet utøver – i fellesskap med paven, og aldri uten ham – også den øverste og fulle myndighet over Kirken. (883-885)

184. Hvordan oppfyller biskopene sin sendelse til å forkynne?

Siden de er autentiske vitner for den apostoliske tro og er utstyrt med Kristi autoritet, har biskopene i fellesskap med paven, plikt til trofast og med autoritet å forkynne evangeliet for alle. Ved troens overnaturlige skjønn holder Guds folk usvikelig fast ved troen, under ledelse av Kirkens levende læreembete. (888-890, 939)

185. Når utøves læreembetets ufeilbarlighet?

Ufeilbarlighet utøves når paven, i kraft av sin autoritet som Kirkens øverste hyrde, eller bispekollegiet i fellesskap med paven, særlig i et økumenisk konsil, forkynner en lære om tro og moral gjennom en definitiv erklæring. Læreembetet er også ufeilbarlig når paven og biskopene i sitt ordinære læreembete er enige om å fremlegge en lære som endelig. Slike læresetninger må hver og en av de troende slutte seg til med troens lydighet. (891-892)

186. Hvordan utøver biskopene sin helliggjørende tjeneste?

Biskopene helliger Kirken ved å forvalte Kristi nåde gjennom ordets tjeneste og sakramentene, særlig eukaristien. De helliger også Kirken gjennom sin bønn, sitt forbilde og sitt arbeid.

187. Hvordan utøver biskopene sitt styringsembete?

Enhver biskop bærer som medlem av bispekollegiet et kollegialt ansvar for alle lokalkirker og hele Kirken, sammen med alle de andre biskoper som er forent med paven. Biskopen som blir betrodd en lokalkirke, styrer denne med sin egen hellige, ordinære og umiddelbare ledelsesmyndighet. Den utøves i kommunion med hele Kirken og under ledelse av Peters etterfølger, i den gode hyrde Kristi navn. (886-887, 894-896, 938)

188. Hvilket kall har det troende legfolk?

Det troende legfolk har som sitt eget kall å søke Guds rike, ved å opplyse og ordne de timelige ting i henhold til Guds vilje. På denne måten utøver de sitt kall til hellighet og apostolat, et kall som utgår til alle døpte. (897-900, 940)

189. Hvordan har legfolket del i Kristi presteembete?

Det har del i det når det bærer frem sitt liv som et åndelig offer «som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus» (1 Pet 2, 5), fremfor alt i eukaristien. Dette gjelder deres liv med alt de foretar seg, deres bønner og apostoliske virksomhet, familielivet og det daglige arbeid, prøvelser som tålmodig blir båret og selv deres åndelige og legemlige bekvemmelighet. På denne måten ofrer også lekfolket verden til Gud, når det er engasjert i Kristus og innviet av den Hellige Ånd. (901-903, 941)

190. Hvordan tar de del i hans profetiske embete?

De tar del i det ved å alltid motta Kristi ord og forkynne det for verden gjennom sitt livs vitnesbyrd, ord, evangelisering og katekese. Denne evangeliseringen blir særlig virksom fordi den utrettes under verdens vanlige forhold. (904-907, 942)

191. Hvordan har de del i hans kongelige embete?

Legfolket har del i Kristi kongelige embete fordi de har fått makt fra Ham til å overvinne synden i seg selv og i verden, ved selvfornektelse og sitt livs hellighet. De utøver forskjellige oppgaver i fellesskapets tjeneste, og bringer moralsk verdi inn i timelige aktiviteter og samfunnsinstitusjoners virksomhet. (908-913, 943)

192. Hva er et liv viet Gud?

Et liv viet Gud er en livstilstand som anerkjennes av Kirken. Det er et fritt svar på et spesielt kall fra Kristus, hvor de viede personene gir seg helt til Gud. Beveget av den Hellige Ånd streber de etter fullkommen kjærlighet. Denne vigselen karakteriseres ved at de evangeliske råd praktiseres. (914-930, 944)

193. Hvilket bidrag gir et liv viet Gud til Kirkens sendelse?

Gjennom en fullstendig hengivelse til Kristus og til brødrene og søstrene, har livet viet Gud del i Kirkens sendelse, idet det vitner om håpet om himmelriket.

«Jeg tror på de helliges samfunn»

194. Hva betyr uttrykket de helliges samfunn?

Dette uttrykket betegner først og fremst alle Kirkens lemmers felles deltagelse i de hellige ting (sancta): i troen, i sakramentene, og særlig i eukaristien, i nådegavene og i de andre åndelige gaver. Ved fellesskapets røtter er den kjærlighet som «ikke søker å fremme sitt eget» (1 Kor 13, 5), men driver de troende til å ha «alt felles» (Apg 4, 32), og til å tjene de trengende også med egne materielle goder. (946-953, 960)

195. Hvilken annen betydning har uttrykket de helliges samfunn?

Dette uttrykket betegner også fellesskapet mellom de hellige personene (sancti), altså mellom dem som ved nåde er forent gjennom den døde og oppstandne Kristus. Noen er pilegrimer på jorden; andre er gått ut av dette liv og blir renset, også ved våre bønners hjelp. Igjen andre nyter allerede Guds herlighet og går i forbønn for oss. Til sammen danner alle disse én eneste familie i Kristus, Kirken, til Treenighetens lov og ære. (954-959, 961-962)

Maria – Kristi Mor, Kirkens Mor

196. I hvilken betydning er den salige Jomfru Maria Kirkens Mor?

Den salige Jomfru Maria er Kirkens Mor etter nådens orden, fordi hun har født Jesus, Guds Sønn, hodet for det legemet som er Kirken. Den døende Jesus på korset gav henne som mor til disippelen med ordene: «Se, din mor» (Joh 19,27). (963-966, 973)

197. Hvordan hjelper Jomfru Maria Kirken?

Etter hennes Sønns himmelfart, støttet Jomfru Maria den begynnende Kirke med sine bønner. Også etter sin opptagelse i himmelen fortsetter hun å gå i forbønn for sine barn, å være et forbilde for alle i sin tro og kjærlighet. Hun utøver en åndelig helsebringende innflytelse på dem, som strømmer ut fra overfloden i Kristi fortjenester. De troende ser i Maria et bilde på og en foregripelse av den oppstandelse som venter dem, og de påkaller henne som talskvinne, hjelper, støtte og formidler. (967-970)

198. Hva slags æres vises den hellige Jomfru?

Det er en særlig form for ære, men den er vesensforskjellig fra den tilbedelsens kult som alene rettes mot Den Hellige Treenighet. Den særlige ære som rettes mot Maria uttrykkes spesielt i de liturgiske fester som er viet Guds Mor, og i Mariabønner, slik som den hellige rosenkrans som er en sammenfatning av hele evangeliet. (971)

199. På hvilken måte er den salige Jomfru Maria Kirkens eskatologiske ikon?

Idet Kirken betrakter Maria, som er fullkomment hellig og allerede herliggjort på legeme og sjel, ser den i henne det som den selv er kalt til å være på jorden, og hva den vil bli i himmelens hjemland. (972, 974-975)

«Jeg tror på syndenes forlatelse»

200. Hvordan blir synder tilgitt?

Dåpen er det første og viktigste sakrament til syndenes forlatelse. For de synder som er begått etter dåpen, har Kristus innstiftet botens og forsoningens sakrament. Gjennom dette blir den døpte forsonet med Gud og med Kirken. (975-980, 984-985)

201. Hvorfor har Kirken myndighet til å tilgi synder?

Kirken har sendelsen og myndigheten til å tilgi synder fordi den har mottatt den av Kristus selv: «Motta den Hellige Ånd! Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23). (981-983, 986-987)

«Jeg tror på kjødets oppstandelse»

202. Hva betegner uttrykket kjød, og hvilken betydning har det?

Uttrykket kjød betegner mennesket i en tilstand av svakhet og dødelighet. «Kjødet er frelsens hengsel» (Tertullian). Vi tror på Gud, kjødets skaper; vi tror på Ordet som ble kjød for å gjenløse kjødet; vi tror på kjødets oppstandelse som er oppfyllelsen av både skapelsen og kjødets gjenløsning. (988-990, 1015)

203. Hva menes med «kjødets oppstandelse»?

Det betyr at menneskets endelige tilstand ikke bare angår den åndelige sjel skilt fra legemet, men at selv våre dødelige legemer engang skal få livet tilbake. (990-991)

204. Hvilket forhold består det mellom Kristi oppstandelse og vår oppstandelse?

Slik Kristus virkelig er oppstanden fra de døde og nå lever evig, vil Han selv på den ytterste dag oppvekke alle med et uforgjengelig legeme: «De som har gjort godt skal oppstå til liv, men de som har gjort ondt, skal oppstå til dom» (Joh 5, 29). (988, 1002-1003)

205. Hva skjer i døden med vår sjel og vårt legeme?

Ved døden blir sjelen atskilt fra legemet. Legemet forgår. Sjelen, som er udødelig, går Guds dom i møte og venter på sin gjenforening med legemet, som ved Herrens gjenkomst vil oppstå i forvandlet form. Hvordan denne oppstandelsen vil forekomme, overstiger vår forestilling og forståelse. (992-1004, 1016-1018)

206. Hva betyr det å dø i Kristus Jesus?

Å dø i Kristus Jesus betyr å dø i Guds nådes stand, uten dødssynd. Den som tror på Kristus og følger hans eksempel, er således i stand til å forvandle sin egen død til en handling i lydighet og kjærlighet til Faderen. «For dette ordet står ved makt: Om vi engang døde med Kristus, skal vi også leve med Ham» (2 Tim 2, 11). (1005-1014, 1019)

«Jeg tror på det evige liv»

207. Hva er det evige liv?

Det evige liv er det liv som begynner straks etter døden. Det vil ikke ha noen slutt. Forut for det evige liv vil hvert menneske dømmes spesielt av Kristus, de levende og dødes dommer. Denne særdommen vil bli bekreftet ved den endelige dom. (1020, 1051)

208. Hva er særdommen?

Hvert menneske får i sin udødelige sjel den evige gjengjeldelse like etter døden ved en særdom fra Guds side. Denne svarer til vedkommendes tro og handlinger. Gjengjeldelsen består i å få inngang i himmelens salighet, umiddelbart eller etter en renselse, eller å måtte gå inn i helvetets evige fortapelse. (1021-1022, 1051-1052)

209. Hva menes med begrepet «himmel»?

Med «himmel» menes tilstanden av den høyeste og endelige lykke. De som dør i Guds nåde og ikke trenger noen ytterligere renselse, samles rundt Jesus og Maria, englene og de hellige. Slik danner de Kirken i himmelen, hvor de ser Gud «ansikt til ansikt» (1 Kor 13, 12). Der lever de i et kjærlighetens fellesskap med den Hellige Treenighet, og går i forbønn for oss. (1023-1026, 1053)

210. Hva er purgatoriet (skjærsilden)?

Purgatoriet er tilstanden til dem som dør i Guds vennskap, forsikret om sin evige frelse, men fremdeles behøver en renselse for å kunne tre inn i den himmelske salighet. (1030-1031, 1054)

211. Hvordan kan vi hjelpe sjelene som renses i purgatoriet?

I kraft av De helliges samfunn kan de troende som ennå er pilegrimer på jorden, hjelpe sjelene i purgatoriet ved å frembære forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer. De hjelper dem også ved almisser, avlat og botshandlinger. (1032, 1055)

212. Hva består helvetet i?

Helvetet består i evig fordømmelse for dem dør i dødssynd gjennom sine egne frie valg. Helvetets verste straff består i å være atskilt fra Gud for alltid. For bare i Gud kan mennesket finne livet det er skapt for og lykken det lengter etter. Kristus sammenfatter denne virkeligheten med ordene: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild!» (Matt 25, 41). (1033-1035, 1056-1057)

213. Hvordan kan helvetets eksistens harmonere med Guds uendelige godhet?

Gud som vil «at alle skal nå frem til omvendelse» (2 Pet 3, 9), har ikke desto mindre skapt mennesket til å være fritt og ansvarlig, og han respekterer dets avgjørelser. Derfor er det den menneskelige person som fritt utelukker seg selv fra fellesskapet med Gud, hvis den inntil døden forblir i dødssynd og tilbakeviser Guds barmhjertige kjærlighet. (1036-1037)

214. Hva vil den siste dom bestå i?

Den siste (universelle) dom vil bestå i at en dømmes til salig liv eller til evig fordømmelse. Når Jesus Kristus kommer tilbake som dommer over de levende og de døde, vil Han uttale denne dommen over «rettferdige og urettferdige» (Apg 24, 15), som alle vil være samlet foran Ham. Etter den siste dom vil det oppstandne legemet få del i den gjengjeldelse som sjelen har mottatt i særdommen. (1038-1041, 1058-1059)

215. Når vil denne dommen finne sted?

Denne dommen vil finne sted ved verdens ende. Dag og time kjenner Gud alene. (1040)

216. Hva er håpet om nye himler og en ny jord?

Etter den siste dom vil hele universet, befridd fra forgjengelighetens slaveri, få del i Kristi herlighet ved innvielsen av «de nye himler» og «den nye jord» (2 Pet 3, 13). Slik oppnås fylden av Guds rike, det vil si den endelige fullbyrdelse av Guds frelsende plan om «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Ef 1, 10). Da vil Gud være «alt i alle» (1 Kor 15, 28) i det evige liv. (1042-1050, 1060)

«Amen»

217. Hva betyr ordet Amen som avslutter vår trosbekjennelse?

Det hebraiske ordet «Amen», som også avslutter den siste boken i Den hellige skrift, noen bønner i Det nye testamente og Kirkens liturgiske bønner, betyr vårt fullstendige og tillitsfylte «ja» til det vi har bekjent å tro, idet vi stoler helt på Ham som er det endelige «Amen» (Åp 3, 14): Kristus, Herren. (1061-1065)

Annen del: Feiringen av det kristne mysterium

Første avsnitt: Den sakramentale frelsesordning

218. Hva er liturgien?

Liturgien er feiringen av Kristi mysterium, særlig av hans påskemysterium. Ved utøvelsen av Jesu Kristi prestelige embete i liturgien blir menneskets helliggjørelse vist til og utvirket. Den offentlige tilbedelse som tilkommer Gud frembæres av Kristi mystiske legeme, det vil si av hodet og av lemmene. (1066-1070)

219. Hvilken plass inntar liturgien i Kirkens liv?

Liturgien, som den hellige handling par excellence, utgjør høydepunktet all Kirkens gjerning streber mot, og samtidig kilden som all dens livskraft strømmer ut fra. Gjennom liturgien fortsetter Kristus i sin Kirke, med den og ved den, vår gjenløsnings verk. (1071-1075)

220. Hva består den sakramentale frelsesordning i?

Den sakramentale frelsesordning består i at en gjennom feiringen av Kirkens sakramenter, særlig eukaristien, formidler fruktene av Kristi gjenløsning, «inntil Han selv kommer» (1 Kor 11, 26). (1076)

Første kapittel: Påskemysteriet i Kirkens tid

Liturgien – den Hellige Treenighets verk

221. På hvilken måte er Faderen liturgiens opprinnelse og mål?,

I liturgien fyller Faderen oss med sine velsignelser gjennom sin Sønn som ble menneske, døde og er oppstanden for oss, og Han utgyter den Hellige Ånd i våre hjerter. Samtidig priser Kirken Faderen i tilbedelse, lovprisning og takksigelse og ber inntrengende om hans Sønns og den Hellige Ånds gave. (1077-1083, 1110)

222. Hvilket verk virkeliggjør Kristus i liturgien?

I Kirkens liturgi viser Kristus til og virkeliggjør først og fremst sitt påskemysterium. Idet Han meddelte apostlene den Hellige Ånd, gav Han dem og deres etterfølgere fullmakt til å utføre frelsesverket ved det eukaristiske offer og sakramentene som Han selv virker i, for å meddele sin nåde til de troende i alle tider og over hele verden. (1084-1090, 1111)

223. Hvordan virker den Hellige Ånd i Kirkens liturgi?

I liturgien virker den Hellige Ånd meget tett sammen Kirken. Han forbereder Kirken på møtet med dens Herre. Han minner om og åpenbarer Kristus for menighetens tro. Han gjør Kristusmysteriet levende og nærværende. Han forener Kirken med Kristi liv og sendelse, og lar fellesskapets gave bære sin frukt i den. (1091-1109, 1112)

Påskemysteriet i Kirkens sakramenter

224. Hva er sakramentene, og hvilke sakramenter har vi?

Sakramentene er virksomme tegn på nåden som kan fornemmes ved våre sanser. De er innstiftet av Kristus og betrodd Kirken. Ved dem blir det guddommelige liv gitt oss. Det finnes syv sakramenter: dåpen, fermingen, eukaristien, boten og forsoningen, sykesalvingen, ordinasjonen og ekteskapet. (1113-1131)

225. I hvilket forhold står sakramentene til Kristus?

Kristi livs mysterier er grunnlaget for det som Kristus nå utdeler i sakramentene gjennom sin Kirkes vigslede tjenere. (1114-1116, 1131)

226. Hvilket forhold er det mellom sakramentene og Kirken?

Kristus har betrodd sakramentene til sin Kirke. De er «Kirkens» sakramenter i dobbel forstand: De er «fra Kirken» fordi de er Kirkens handlinger, og Kirken er sakramentet for Kristus som virker i den. De er «for Kirken» fordi de bygger den opp. (1117-1119, 1131)

227. Hva er den sakramentale karakter?

Den sakramentale karakter er et åndelig segl, som de tre sakramentene dåp, ferming og ordinasjon meddeler. Den er et løfte og garanti om guddommelig beskyttelse. Gjennom dette seglet blir den kristne likedannet med Kristus, har på forskjellig vis del i hans prestedømme, og hører til Kirken i ulike stender og oppgaver. En kristen er altså viet til guddommelig tilbedelse og til tjeneste for Kirken. Fordi dette seglet er uutslettelig, blir de sakramenter som preger det inn, bare mottatt én gang i livet. (1121)

228. I hvilket forhold står sakramentene til troen?

Sakramentene forutsetter ikke bare troen. Gjennom ordene og de rituelle elementer nærer, styrker og uttrykker de den også. Når Kirken feirer sakramentene, bekjenner den troen som stammer fra apostlene. Dette forklarer opprinnelsen til det gamle ordtaket: «lex orandi, lex credendi»: Slik Kirken ber, slik tror den. (1122-1126, 1133)

229. Hvorfor er sakramentene virksomme?

Sakramentene virker ex opere operato («ved det faktum at den sakramentale handling utføres») fordi det er Kristus som virker i dem og formidler den nåde de viser til. Derfor er sakramentene virksomme uavhengig av embetsbærerens personlige hellighet. Ikke desto mindre avhenger sakramentenes frukter også av mottagerens holdning og sinnelag. (1127-1128, 1131)

230. Av hvilken grunn er sakramentene nødvendige for frelsen?

Selv om ikke alle sakramenter blir meddelt til hver enkelt troende, er sakramentene nødvendige for frelsen hos hver som tror på Kristus. For de gir de sakramentale nådegaver, syndenes forlatelse, adopsjon som Guds sønner, likedannelse med Kristus, Herren, og tilhørighet til Kirken. Den Hellige Ånd helbreder og forvandler dem som tar imot Ham. (1129)

231. Hva er den sakramentale nåde?

Den sakramentale nåde er den Hellige Ånds nåde som Kristus gir, og som er særegen for hvert sakrament. Denne nåden understøtter de troende på deres vei mot hellighet, og hjelper derved også Kirken til å vokse i kjærlighet og til å styrkes i sitt vitnesbyrd. (1129, 1131, 1134, 2003)

232. Hva er forholdet mellom sakramentene og det evige liv?

I sakramentene får Kirken allerede nå en forsmak på det evige liv, «alt mens vi ser frem til vårt salige håp, til den dag da vår store Gud og Frelser Kristus Jesus skal stå frem i sin herlighet» (Tit 2, 13). (1130)

Annet kapittel: Den sakramentale feiring av påskemysteriet

Å feire Kirkens liturgi

Hvem feirer?

233. Hvem handler i liturgien?

I liturgien handler «hele Kristus» (Christus totus), hode og lemmer. Som yppersteprest feirer Kristus liturgien sammen med sine lemmer, Kirken i himmelen og på jorden. (1135-1137, 1187)

234. Hvem feirer den himmelske liturgi?

Den himmelske liturgi feires av englene og de hellige i Den gamle og Den nye pakt, særlig av Guds Mor, apostlene, martyrene og en «uhyre mengde, så stor at den umulig kunne telles, av mennesker fra alle jordens folk og stammer, raser og tungemål» (Åp 7, 9). Når vi feirer frelsens mysterium i sakramentene, tar vi del i denne evige liturgi. (1138-1139)

235. Hvordan feirer Kirken på jorden liturgien?

Kirken på jorden feirer liturgien som et prestelig folk. I det handler hver enkelt ifølge sin oppgave i den Hellige Ånds enhet. De døpte frembringer seg selv som et åndelig offer. De ordinerte embetsbærere feirer ifølge den vigsel de har mottatt for å tjene alle Kirkens lemmer. Biskopene og prestene handler i Kristi, hodets, person. (1120, 1132, 1140-1144, 1188)

Hvordan blir liturgien feiret?

236. Hvordan blir liturgien feiret?

Den liturgiske feiring er gjennomvevd av tegn og symboler. Deres betydning er rotfestet i skaperverket og i menneskelige kultur. Den klargjøres i begivenheter i Den gamle pakt og åpenbares fullt ut i Kristi person og virke. (1145)

237. Hvor kommer de sakramentale tegn fra?

Noen kommer fra skaperverket (lys, vann, ild, brød, vin, olje), andre fra menneskelig kultur (å vaske, å salve, å bryte brødet). Igjen kommer andre fra Den gamle pakts frelseshistorie (påskeriter, ofrene, håndspåleggelsen, vigslingene). Disse tegnene, hvorav noen er normative og uforanderlige, ble tatt opp av Kristus og blir til bærere av hans frelsende og helliggjørende gjerning. (1146-1152, 1189)

238. Hva er forholdet mellom handlinger og ord i den sakramentale feiring?

I den sakramentale feiring er handlinger og ord nært forbundet med hverandre. Selv om de symbolske handlinger i og for seg allerede er et språk, er det likevel nødvendig at ritens ord følger disse handlingene og gjør dem levende. De liturgiske ord og de liturgiske handlinger er ikke bare uatskillelige som tegn og undervisning, de er det også fordi de virkeliggjør det de er tegn på. (1153-1155, 1190)

239. Hva er kriteriene for passende bruk av sang og musikk i den liturgiske feiring?

Fordi sang og musikk står i nær forbindelse med den liturgiske handling, må det tas hensyn til følgende kriterier: Tekstene må være i overensstemmelse med katolsk lære og bør fortrinnsvis være hentet fra Skriften eller liturgiens kilder. De bør være et vakkert uttrykk for bønn. Musikken bør være av høy kvalitet. Sang og musikk bør oppfordre til menighetens deltakelse. De bør uttrykke Guds folks kulturelle rikdom og feiringens hellige og høytidelige karakter. «Den som synger, ber dobbelt» (St. Augustin) (1156-1158, 1191)

240. Hvilket formål har de hellige bilder?

Bildet av Kristus er det liturgiske ikon par excellence. Andre bilder som fremstiller Maria og de hellige, betegner Kristus som blir herliggjort i dem. De forkynner det samme glade budskap som Den hellige skrift overleverer ved hjelp av ord. De hjelper til å vekke og nære vår tro. (1159-1162, 1192)

Når blir liturgien feiret?

241. Hva er den liturgiske tids midtpunkt?

Den liturgiske tids midtpunkt er søndagen, fundamentet og kjernen i hele det liturgiske år. Dette når sitt høydepunkt i den årlige påskefeiring, festenes fest. (1163-1167, 1193)

242. Hvilken betydning har det liturgiske år?

I det liturgiske år feirer Kirken hele Kristi mysterium, fra inkarnasjonen til hans gjenkomst i herlighet. På bestemte dager ærer Kirken med særlig kjærlighet den salige Jomfru Maria, Guds Mor, og feirer også minnet om de hellige som har levd for Kristus, har lidd med Ham og er blitt forherliget med Ham. (1168-1173, 1194-1195)

243. Hva er tidebønnenes liturgi?

Tidebønnene er Kirkens offentlige og allmenne bønn. Det er den bønn som Kristus forretter sammen med sitt legeme, Kirken. Ved denne bønnen helliges og forklares Kristi mysterium som vi feirer i eukaristien, hver dag og time. Den består hovedsakelig av salmer og andre bibelske tekster, samt lesninger fra kirkefedrene og åndelige lærere. (1174-1178, 1196)

Hvor blir liturgien feiret?

244. Trenger Kirken bestemte steder for å feire liturgien?

Gudsdyrkelsen "i ånd og sannhet" (Joh 4, 24) i den nye pakt er ikke bundet til ett bestemt sted, for Kristus er Guds sanne tempel. Gjennom ham blir kristne og hele Kirken til templer for den levende Gud, ved den Hellige Ånds virke. Ikke desto mindre trenger Guds folk i sin jordiske tilværelse, steder hvor menigheten kan samles for å feire liturgien. (1179-1181, 1197-1198)

245. Hva er hellige bygninger?

Hellige bygninger er gudshus, et symbol på Kirken som lever på det stedet, såvel som for den himmelske bolig. De er steder for bønn, der Kirken først og fremst feirer eukaristien og tilber Kristus, som virkelig er nærværende i tabernakelet. (1181, 1198-1199)

246. Hvilke deler av de hellige bygninger har en særlig betydning?

En særlig betydning har alteret, tabernakelet, oppbevaringsstedet for den hellige krisma og de andre hellige oljer, biskopens sete (kathedra) eller prestens stol, ambonen (lesepulten), døpefonten og skriftestolen. (1182-1186)

Liturgiens mangfold – mysteriets enhet

247. Hvorfor blir Kristi ene mysterium feiret av Kirken etter forskjellige liturgiske tradisjoner?

Fordi Kristi mysterium er så ufattelig rikt at ingen liturgisk tradisjon kan uttrykke det fullt ut. Fra begynnelsen av har denne rikdommen derfor funnet uttrykksformer innenfor de forskjellige folk og kulturer som gjensidig utfyller hverandre i et vidunderlig mangfold. (1200-1204, 1207-1209)

248. Hvilket kriterium sikrer enheten i mangfoldet?

Troskap mot den apostoliske Tradisjon, det vil si: fellesskap i den tro og de sakramenter som er tatt imot fra apostlene, et fellesskap som betegnes og garanteres ved den apostoliske suksesjon. Kirken er katolsk, og kan derfor integrere i sin enhet alle sanne rikdommer fra de forskjellige kulturer. (1209)

249. Er alt uforanderlig i liturgien?

I liturgien, særlig i sakramentsliturgien, finnes det en uforanderlig del som Kirken våker over fordi den er av guddommelig innstiftelse. Det finnes også deler som er foranderlige, og som Kirken har rett og av og til plikt til å tilpasse til forskjellige folks kulturer.

Annet avsnitt: Kirkens syv sakramenter

Kirkens syv sakramenter

Dåp
Ferming
Eukaristi
Boten og forsoningen
De sykes salving
Ordinasjon
Ekteskap

250. Hvordan blir Kirkens sakramenter inndelt?

De blir inndelt i sakramentene som innvier i kristenlivet (dåp, ferming og eukaristi), sakramenter som helbreder (bot og sykesalving) og sakramenter som står til tjeneste for de troendes fellesskap og sendelse (ordinasjon og ekteskap). Sakramentene berører alle de viktige tidspunkter i det kristne liv. Alle sakramenter er rettet mot eukaristien, «som mot sitt egentlige mål» (St. Thomas av Aquino). (1210-1211)

Første kapittel: Sakramentene som innvier i det kristne liv

251. Hvordan skjer den kristne innvielse?

Den skjer gjennom de sakramenter som legger grunnvollen for det kristne liv: Ved dåpen blir de troende gjenfødt, gjennom fermingens sakrament styrket, og gjennom eukaristien næret. (1212, 1275)

Dåpens sakrament

252. Hva blir det første innvielsessakramentet kalt?

Vi kaller det primært dåp, etter den sentrale ritus for feiringen av det: Å døpe betyr å «neddykke» i vannet. Dåpskandidaten begraves i Kristi død og gjenoppstår med Ham som en «ny skapning» (2 Kor 5, 17). Sakramentet blir også kalt «gjenfødelsens bad, badet til fornyelse i Ånden» (Tit 3, 5), eller «opplysning», for de døpte blir «lysets barn» (Ef 5,8). (1213-1216, 1276-1278)

253. Hvordan blir dåpen varslet på forhånd i Den gamle pakt?

I Den gamle pakt finnes det forskjellige forvarsler om dåpen: vann som kilde til liv og død; Noas ark som frelse ved vann; overfarten gjennom Rødehavet som befrir Israel fra slaveriet i Egypt; kryssingen av Jordan som fører Israel inn i det lovede land, som er et bilde på det evige liv. (1217-1222)

254. Hvem førte disse forvarslene til fullbyrdelse?

Alle den gamle pakts forvarsler finner sin fullbyrdelse i Jesus Kristus. Han begynte sitt offentlige virke etter å ha latt seg døpe av Johannes Døperen i Jordan. På korset strømmet blod og vann, tegn på dåpen og eukaristien, ut av hans gjennomborede side. Etter oppstandelsen ga Han apostlene sendelsen: «Dra derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, ved å døpe dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19). (1223-1225)

255. Fra når og til hvem har Kirken meddelt dåpen?

Fra pinsedag av har Kirken meddelt dåpen til alle som tror på Jesus Kristus. (1226-1228)

256. Hva består den vesentlige dåpsritus i?

Dette sakramentets vesentlige ritus består i at dåpskandidatene (katekumenene) blir neddykket i vann, eller at hodet deres blir overøst med vann, mens Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn blir påkalt. (1229-1245, 1278)

257. Hvem kan motta dåpen?

Ethvert menneske som ennå ikke er blitt døpt, er i stand til å motta dåpen. (1246-1252)

258. Hvorfor døper Kirken barn?

Fordi barna, som er født med arvesynd, trenger dåpen for å bli befridd fra det ondes makt og slik gå over i Guds barns frihet. (1250, 1282)

259. Hva blir forlangt av en dåpskandidat?

Trosbekjennelsen blir forlangt av hver dåpskandidat. Ved voksendåp blir den fremsagt av kandidaten selv, og ved barnedåp av foreldrene og Kirken. Også fadderne og hele det kirkelige fellesskap har medansvar for forberedelsen til dåpen (katekumenat), så vel som for troens utfoldelse og dåpens nåde. (1253-1255)

260. Hvem kan døpe?

De ordinære forrettere av dåpen er biskopen og presten, og i den latinske Kirke også diakonen. I nødsfall kan ethvert menneske døpe, såfremt det har til hensikt å gjøre det som Kirken gjør. Dette gjøres ved at en øser vann over dåpskandidatens hode og uttaler den trinitariske dåpsformel: «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.» (1256, 1284)

261. Er dåpen nødvendig for frelsen?

Dåpen er nødvendig for frelse for alle dem Evangeliet er blitt forkynt for, og som har hatt mulighet til å be om sakramentet. (1257, 1277)

262. Kan en nå frem til frelsen uten dåpen?

Siden Kristus døde for alles frelse, kan også de som dør for troens skyld (bloddåp) bli frelst uten dåp. Katekumener og alle de som uten å kjenne Kristus og Kirken, men drevet av nåden oppriktig søker Gud og streber etter å oppfylle hans vilje (lengselsdåp), kan også bli frelst uten dåp. Barn som dør uten å være døpt, blir i Kirkens liturgi overgitt til Guds barmhjertighet. (1258-1261, 1281, 1283)

263. Hvilke virkninger har dåpen?

Ved dåpen blir alle synder tilgitt, både arvesyndsynd og alle personlige synder, og all syndestraff blir ettergitt. Den gir del i Treenighetens guddommelige liv gjennom helliggjørende nåde, den rettferdiggjørende nåde som innlemmer dåpskandidaten i Kristus og hans Kirke. Den gir del i Kristi prestedømme og danner grunnlaget for fellesskapet med alle kristne. Den meddeler de guddommelige dyder og den Hellige Ånds gaver. De døpte hører for alltid Kristus til: De er blitt beseglet med Kristi uutslettelige åndelige merke («character»). (1262-1274, 1279-1280)

264. Hvilken betydning har det kristne navn en får ved dåpen?

Navnet er viktig, for Gud kaller enhver ved navn, og navnet gir et enestående særpreg. Ved dåpen får den kristne sitt navn i Kirken. Fortrinnsvis navnet på en helgen som gir den døpte et forbilde på hellighet, og som kan være en sikker forbeder. (2156-2159, 2165-2167)

Fermingens sakrament

265. Hvilken plass har fermingen i den guddommelige frelsesplan?

I Den gamle pakt forkynte profetene at Ånden ville komme over den Messias de håpet på, og over hele det messianske folk. Hele Jesu liv og sendelse forløp i fullt fellesskap med den Hellige Ånd. Pinsedag mottok apostlene den Hellige Ånd og forkynte «Guds storverk» (Apg 2, 11). Ved håndspåleggelse formidlet de denne samme Åndens gave til de nydøpte. Gjennom århundrene har Kirken fortsatt å leve ved Ånden, og å meddele Ham til sine barn. (1285-1288, 1315)

266. Hvorfor blir dette sakramentet kalt krismasjon eller ferming?

Det kalles krismasjon (eller i østkirkene salving med hellig myron eller krisma) fordi sakramentets vesentlige ritus er salvingen med krisma. Det kalles ferming (konfirmasjon) fordi det bekrefter og styrker dåpsnåden. (1289)

267. Hva består fermingens vesentlige ritus i?

Fermingens vesentlige ritus er salvingen med hellig krisma (olje blandet med balsam, vigslet av biskopen). Den som forretter legger hånden på den døpte og uttaler de sakramentale ord som hører til denne ritus. I Vesten blir pannen salvet med ordene: «Ta imot Guds gave, den Hellige Ånds innsegl». I østkirkene med bysantinsk ritus blir også andre kroppsdeler salvet med ordene: «Segl på Den Hellige Ånds gave». (1290-1301, 1318, 1320-21)

268. Hvilken virkning har fermingen?

Fermingens virkning er en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, slik det engang skjedde pinsedag. Denne utgytelsen preger inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, og fører til at dåpens nåde vokser: Den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud; den gjør oss sterkere til ett med Kristus og med hans Kirke; den styrker den Hellige Ånds gaver i sjelen; den gir oss særlig styrke til å avlegge vitnesbyrd om den kristne tro. (1302-1305; 1316-1317)

269. Hvem kan motta dette sakramentet?

Enhver som er døpt, kan og skal motta dette sakramentet én eneste gang. For å motta det på en fruktbar måte, må konfirmanten være i nådens stand. (1306-1311, 1319)

270. Hvem er det som forretter fermingen?

Opprinnelig er det biskopen som forretter ved ferming. Slik blir konfirmantens forbindelse med Kirken i dens apostoliske struktur tydelig. Når presten meddeler dette sakramentet, slik det vanligvis skjer i Østen og i særlige tilfeller også i Vesten, blir forbindelsen med biskopen og Kirken uttrykt ved at presten er biskopens medarbeider, og ved den hellige krisma, som er vigslet av biskopen selv. (1312-1314)

Eukaristiens sakrament

271. Hva er eukaristien?

Eukaristien er det samme Kristi legemes og blods offer som Herren Jesus innstiftet for at korsofferet skulle føres videre gjennom århundrene, inntil hans komme. Han har betrodd Kirken dette synlige minne om sin død og oppstandelse. Eukaristien er enhetens tegn, hengivenhetens bånd, påskemåltidet hvor Kristus fortæres, sjelen fylles med nåde og vi mottar pantet på det evige liv. (1322-1323, 1409)

272. Når innstiftet Jesus Kristus eukaristien?

Han innstiftet den på skjærtorsdag, «i den natt da vår Herre Jesus ble forrådt» (1 Kor 11, 23), mens Han feiret det siste aftensmåltid med sine apostler. (1323, 1337-1340)

273. Hvordan innstiftet Han den?

Etter at Han hadde samlet sine apostler i salen for aftensmåltidet, tok Jesus brødet i sine hender, brøt det, gav det til dem og sa: «Ta og ét alle derav: For dette er mitt legeme, som skal gis for dere». Så tok Han kalken med vin i sine hender og sa: «Ta og drikk alle derav: For dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg.» (1337-1340, 1365, 1406)

274. Hvilken betydning har eukaristien i Kirkens liv?

Den er toppunktet og kilden til hele kristenlivet. I eukaristien når Guds helligende handling overfor oss, og for vår dyrkelse av Ham sitt høydepunkt. Den inneholder alle Kirkens åndelige goder i hele deres fylde: Kristus selv, vårt offerlam. Det guddommelige livs felleskap og Guds folks enhet uttrykkes og virkeliggjøres gjennom eukaristien. Gjennom den eukaristiske feiring forenes vi alt nå med den himmelske liturgi og foregriper det evige liv. (1324-1327, 1407)

275. Hva kalles dette sakramentet?

Den uuttømmelige rikdom som finnes i dette sakramentet, uttrykkes ved forskjellige navn som fremkaller dets forskjellige aspekter. De vanligste navnene er: Eukaristi; den Hellige Messe; Herrens måltid; Brødsbrytelse; Eukaristisk Feiring; minnet om Herrens lidelse, død og oppstandelse; Hellig Offer; Hellig og Guddommelig Liturgi; Hellige Mysterier; Alterets Allerhelligste Sakrament; Hellig Kommunion.

276. Hvilken plass har eukaristien i den guddommelige frelsesplan?

I Den gamle pakt blir eukaristien fremfor alt forespeilet i det årlige påskemåltidet, som jødene feirer hvert år med usyret brød, til minne om den hastige og befriende utferd fra Egypt. Jesus forkynner eukaristien i sin lære og feirer den med sine apostler, når han innstifter den ved det siste måltid under et påskemåltid. I troskap overfor Herrens oppdrag: «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11, 24) har Kirken alltid feiret eukaristien, fremfor alt på søndagen, Jesu oppstandelses dag. (1333-1344, 1406)

277. Hvordan foregår den eukaristiske feiring?

Den eukaristiske feiring utfolder seg i to store deler, som utgjør én eneste kultisk handling: Ordets Liturgi, hvor Guds ord forkynnes og lyttes til, og Den eukaristiske Liturgi som omfatter frembæringen av brød og vin, den eukaristiske bønn eller anaforen som inneholder forvandlingsordene og kommunionen. (1345-1355, 1408)

278. Hvem fører forsetet i eukaristifeiringen?

Det er presten (biskop eller presbyter), gyldig ordinert, som handler i Kristi, hodets, person, og i Kirkens navn. (1348, 1410-1411)

279. Hvilke elementer er vesentlige og nødvendige for å feire eukaristien?

Vesentlige og nødvendige er brød av hvete og vin fra vinstokk. (1350, 1412)

280. I hvilken mening er eukaristien minne om Kristi offer?

Eukaristien er et minne i den mening at den gjør nærværende og virkelig offeret som Kristus frembar for Faderen på korset, én gang for alle for menneskeheten. Eukaristiens offerkarakter kommer frem allerede i innstiftelsesordene: «Dette er mitt legeme, gitt for dere … Dette beger er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for dere» (Luk 22, 19-20). Korsofferet og eukaristiens offer er ett og samme offer. Offergaven og den ofrende er de samme. Bare måten offeret skjer på, er forskjellig: blodig på korset, ublodig i eukaristien. (1356-1367, 1412)

281. Hvordan tar Kirken del i det eukaristiske offer?

I eukaristien blir Kristi offer også til hans legemes lemmers offer. De troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid, forenes med Kristi gjerning. Som offer bæres også eukaristien frem som soning for levendes og dødes synder, og for å erverve åndelige og timelige goder fra Gud. Også Kirken i himmelen er forent med Kristi offer. (1368-1372, 1414)

282. Hvordan er Jesus til stede i eukaristien?

Jesus Kristus er til stede i eukaristien på en enestående og uforliknelig måte. Han er til stede på en sann og virkelig måte med sitt vesen, sitt legeme og sitt blod, sin sjel og sin guddom. I eukaristien er altså hele Kristus, Gud og menneske, nærværende på sakramentalt vis, det vil si under brødet og vinens eukaristiske skikkelser. (1373-1375, 1413)

283. Hva betyr transsubstansiasjon?

Transsubstansiasjon betyr forvandlingen av brødets hele vesen til Kristi legemes vesen, og av vinens hele vesen til hans blods vesen. Denne forvandlingen utføres i den eukaristiske bønn gjennom Kristi ords virkende kraft og den Hellige Ånds handling. Brødets og vinens ytre, sansbare kjennetegn, altså de «eukaristiske skikkelser», forblir likevel uforandret. (1376-1377, 1413)

284. Blir Kristus delt opp når brødet brytes?

Kristus blir ikke delt opp ved brødsbrytelsen. Kristus helt og fullt til stede i hver av skikkelsene og i hver av deres deler. (1377, 1390)

285. Hvor lenge varer Kristi eukaristiske nærvær?

Det varer så lenge de eukaristiske skikkelser består. (1377)

286. Hvilken form for tilbedelse tilkommer eukaristiens sakrament?

Kirken tilber dette sakramentet på den måte som tilkommer Gud alene (latria), ikke bare under messen, men også utenfor. Derfor blir de konsekrerte hostier oppbevart med største omsorg. De blir brakt til syke og andre mennesker som ikke kan delta i den hellige messe, satt frem for de troende til høytidelig tilbedelse og båret i prosesjoner. Kirken innbyr de troende til hyppige kirkebesøk og til tilbedelse av det allerhelligste sakrament som blir oppbevart i tabernakelet. (1378-1381, 1418)

287. Hvorfor er eukaristien påskemåltidet?

Eukaristien er påskemåltidet fordi Kristus, som på sakramentalt vis fullbyrder sin påske, skjenker oss sitt legeme og sitt blod som mat og drikke, og forener oss med seg selv og med hverandre i sitt offer. (1382-1384, 1391-1396)

288. Hva betyr alteret?

Alteret er et symbol på Kristus selv, som er til stede som offergave (alter – korsoffer) og som himmelsk mat som blir skjenket oss (alter – eukaristisk bord). (1383, 1410)

289. Når forplikter Kirken oss til å ta del i den hellige messe?

Kirken forplikter de troende til å ta del i den hellige messe hver søndag og på bestemte festdager. Den anbefaler også messebesøk på de øvrige dager. (1389, 1417)

290. Når er en forpliktet til å motta den hellige kommunion?

Kirken anbefaler at de troende som tar del i den hellige messe, også mottar hellig kommunion dersom de har det rette sinnelag. Den forplikter dem til det minst én gang i året, i påsketiden. (1389, 1417)

291. Hva kreves for å kunne motta den hellige kommunion?

For å kunne motta den hellige kommunion må en være fullt innlemmet i Den katolske Kirke og befinne seg i nådens stand. Det betyr at en ikke kan være seg bevisst å ha en alvorlig synd (dødssynd) på samvittigheten. De som er seg bevisst å ha gjort en alvorlig synd, må motta botens og forsoningens sakrament før de mottar kommunionen. Viktig er også en samlingens og bønnens ånd, overholdelse av Kirkens foreskrevne faste og en kroppsholdning (bevegelser, kledning) som vitner om ærefrykt for Kristus. (1385-1388, 1415)

292. Hvilke frukter bringer den hellige kommunion?

Den hellige kommunion styrker vår enhet med Kristus og hans Kirke. Den bevarer og fornyer i oss nådens liv som vi mottok i dåpen og fermingen, og lar kjærligheten til vår neste vokse i oss. Idet den styrker oss i kjærligheten, vasker den bort mindre alvorlige synder og bevarer oss for fremtidige dødssynder. (1391-1397, 1416)

293. Når er det mulig å gi den hellige kommunion til andre kristne?

Katolske embetsbærere har tillatelse til å gi den hellige kommunion til troende i orientalske kirker som ikke står i fullt fellesskap med Den katolske Kirke, hvis de selv ber om det og er disponert for det på rett måte. Hva medlemmer av andre kirkelige fellesskap angår, har katolske embetsbærere bare tillatelse til å gi den hellige kommunion til de som i en alvorlig nødssituasjon av egen vilje ber om det, er disponert for det på rett måte og gir uttrykk for den katolske tro på sakramentet. (1398-1401)

294. Hvorfor er eukaristien «pantet på den kommende herlighet»?,

Fordi eukaristien fyller oss med all himmelsk nåde og velsignelse, styrker den oss for dette livets pilegrimsvandring og gir oss en lengsel etter det evige liv. Den forener oss alt nå med Kristus, som fór opp til Faderens høyre hånd, med den himmelske Kirke, med den salige Jomfru og med alle de hellige. (1402-1405, 1419)

Annet kapittel: Helbredelsens sakramenter

295. Hvorfor har Kristus innstiftet botens og sykesalvingens sakramenter?

Kristus, sjelens og legemets lege, har innstiftet dem fordi det nye liv som Han har gitt oss i de kristne innvielsessakramentene, kan bli svekket og til og med gå tapt som følge av synd. Derfor ville Han at Kirken skulle fortsette hans helbredelses- og frelsesverk gjennom disse to sakramentene. (1420-1421)

Botens og forsoningens sakrament

296. Hva blir dette sakramentet kalt?

Det blir kalt botens sakrament, forsoningens sakrament, tilgivelsens sakrament, skriftemålets sakrament og omvendelsens sakrament. (1422-1424, 1486)

297. Hvorfor finnes det et forsoningens sakrament etter dåpen?

Siden det nye liv i nåden som vi har mottatt gjennom dåpen, ikke har fjernet menneskenaturens svakhet, og heller ikke tilbøyeligheten til å synde (concupiscientia), har Kristus innstiftet dette sakramentet for de døptes omvendelse når de gjennom synd har fjernet seg fra Ham. (1425-1426, 1486)

298. Når ble dette sakramentet innstiftet?

Den oppstandne Herre innstiftet dette sakramentet da Han påskedags aften viste seg for sine apostler og sa til dem: «Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20, 22-23) (1485)

299. Trenger de døpte omvendelse?

Kristi kall til omvendelse gir stadig gjenklang i de døptes liv. Omvendelse er en stadig oppgave for hele Kirken som er hellig, men rommer syndere i sitt eget skjød. (1427-1429, 1487-1489)

300. Hva er indre botferdighet?

Indre botferdighet er «et sønderbrutt og sønderknust hjertes» (Salme 51:19) holdning, som gjennom den guddommelige nåde blir beveget til å svare på Guds barmhjertige kjærlighet. Den innebærer smerte og avsky for de synder som er begått, en fast beslutning om ikke å synde mer i fremtiden og tillit til Guds hjelp. Den blir næret av håpet om guddommelig barmhjertighet. (1430-1433, 1490)

301. I hvilke former uttrykker botferdighet seg i det kristne liv?

Botferdighet uttrykkes i mange forskjellige former, særlig gjennom faste, bønn, og almisse. Disse og mange andre former for bot kan den kristne praktisere i dagliglivet, særlig i fastetiden og på fredager, botsdagen. (1434-1439)

302. Hvilke elementer er vesentlige ved forsoningens sakrament?

To elementer er vesentlige: menneskets handling, som omvender seg under den Hellige Ånds tilskyndelse, og absolusjonen fra presten, som i Kristi navn meddeler syndsforlatelsen og fastsetter botsøvelsene. (1440-1449)

303. Hva gjør den skriftende?

Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse) som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud og ufullkommen når den skyldes andre motiver, og inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet som skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket. (1450-1460, 1490-1492, 1494)

304. Hvilke synder må en skrifte?

En må skrifte alle alvorlige synder en ennå ikke har skriftet, som en husker etter en omhyggelig samvittighetsransakelse. Å skrifte alvorlige synder er den eneste ordinære måte å oppnå tilgivelse på. (1456, 1493, 1497)

305. Når er en forpliktet til å skrifte alvorlige synder?

Enhver troende som har nådd skjels år og alder, er forpliktet til skrifte sine alvorlige synder minst én gang i året, og alltid før en mottar den hellige kommunion. (1457)

306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?

Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv. (1458)

307. Hvem meddeler botens sakrament?

Kristus har betrodd forsoningstjenesten til sine apostler, til deres etterfølgere biskopene og til biskopenes medarbeidere, prestene. Slik blir disse redskaper for Guds barmhjertighet og rettferdighet. Fullmakten til å forlate synder utøves i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. (1461-1466, 1495)

308. Hvem er det forbeholdt å tilgi bestemte synder?

Å tilgi bestemte, særlig alvorlige synder (lik de som straffes med ekskommunikasjon) er forbeholdt til Den hellige stol, stedets biskop eller de prester som har fått fullmakt av dem. Ved livsfare kan imidlertid enhver prest avløse fra enhver synd og fra enhver ekskommunikasjon. (1463)

309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?

Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar uten unntak og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta «det sakramentale segl», det vil si absolutt taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet. (1467)

310. Hvilke virkninger har dette sakramentet?

Virkningene av botens sakrament er: forsoning med Gud og følgelig syndenes forlatelse; forsoning med Kirken; gjenopprettelse av nådens stand såfremt den var gått tapt; ettergivelse av den evige straff som var fortjent ved dødssyndene, og i det minste en delvis ettergivelse av timelig straff som følger av synden; fred, en rolig samvittighet og åndelig trøst; styrking av åndelig kraft til å kjempe den kristne strid. (1468-1470, 1496)

311. Kan en i visse tilfeller feire dette sakramentet med et generelt skriftemål og en felles absolusjon?

I alvorlige nødstilfeller (for eksempel ved umiddelbar dødsfare) kan en gripe til en felles feiring av forsoningen med generelt skriftemål og generell absolusjon. Her må en ta hensyn til Kirkens retningslinjer, og de troende må ha til hensikt å skrifte alvorlige synder individuelt så snart de får anledning til det. (1480-1484)

312. Hva er avlat?

Avlat er ettergivelsen fremfor Gud av fortjente timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg selv eller for avdøde. Det skjer gjennom Kirkens tjeneste, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer. (1471-1479, 1498)

Sykesalvingens sakrament

313. Hvordan betraktes sykdom i Det gamle testamente?

Gjennom sykdom erfarer mennesket i Det gamle testamente sin begrensning. Samtidig blir det klar over at sykdom på gåtefullt vis henger sammen med synden. Profetene ante også at sykdom kan ha en forløsende verdi ens for egne og andres synder. Slik ble synden opplevd med henblikk på Gud, som mennesket bønnfalt om helbredelse. (1499-1502)

314. Hvilken betydning har Kristi medlidenhet med de syke?

Kristi medlidenhet med de syke og hans tallrike helbredelser av svake var et åpenbart tegn på at Guds rike kom med Ham, og følgelig seier over synd, lidelse og død. Ved sin egen lidelse og død gir Han vår lidelse ny mening: Forent med hans lidelse kan den bli til et middel til renselse og frelse for oss og for andre. (1503-1505)

315. Hvordan forholder Kirken seg overfor de syke?

Kirken, som Herren har pålagt å helbrede de syke, anstrenger seg for å pleie dem og ledsage dem med sine forbønner. Fremfor alt har den et særlig sakrament for de syke som Kristus har innstiftet, og som er bekreftet av den hellige Jakob: «Og er der en som er syk, må han kalle til seg Kirkens presbytere; de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn» (Jak 5, 14). (1506-1513, 1526-1527)

316. Hvem kan motta sykesalvingens sakrament?

Dette sakramentet kan enhver troende motta som på grunn av sykdom eller alderdomssvekkelse begynner å komme i dødsfare. Den troende kan også motta det flere ganger dersom sykdommen forverres, eller i tilfelle av en ny og alvorlig sykdom. Om mulig skal den syke forut for feiringen av dette sakramentet avlegge et individuelt skriftemål. (1514-1515, 1528-1529)

317. Hvem meddeler dette sakramentet?

Bare prester (biskoper eller presbytere) kan meddele de sykes salving. (1516, 1530)

318. Hvordan blir dette sakramentet feiret?

Feiringen av dette sakramentet består i første rekke i salvingen av den sykes panne og hender (i den romerske ritus) og også av andre kroppsdeler (i andre riter). Dette skjer med olje som om mulig er velsignet av biskopen. Denne salvingen blir ledsaget av prestens bønn om dette sakramentets særlige nåde. (1517-1519, 1531)

319. Hvilke virkninger har dette sakramentet?

Det gir en særlig nåde som forener de syke mer inderlig med Kristi lidelse, til deres eget og til hele Kirkens vel. Det gir dem trøst, fred og mot, og også syndenes forlatelse når den syke ikke er i stand til å skrifte. Noen ganger, hvis Gud vil det, fører dette sakramentet også til legemets helbredelse. Uansett forbereder denne salvingen den syke på ferden til Faderens hus. (1520-1523, 1532)

320. Hva er vandringsbrødet?

Vandringsbrødet er eukaristien som mottas av de som har nådd slutten på sitt jordiske liv, og forbereder seg på ferden til det evige liv. I det øyeblikk en er i ferd med å gå til Faderen, er kommunion med den døde og oppstandne Kristi legeme og blod det evige livs sæd og kraft til oppstandelse. (1524-1525)

Tredje kapittel: Sakramentene til tjeneste for fellesskapet og sendelsen

321. Hvilke sakramenter står til tjeneste for fellesskapet og sendelsen?

To sakramenter, ordinasjonen og ekteskapet, meddeler en spesiell nåde for en særlig sendelse i Kirken og tjener til å bygge opp Guds folk. De har fremfor alt det kirkelige fellesskapet og andres frelse for øyet. (1533-1535)

Ordinasjonens sakrament

322. Hva er ordinasjonens sakrament?

Ordinasjonen er sakramentet som fører til at sendelsen Kristus betrodde sine apostler, fortsetter i Kirken inntil tidenes ende. (1536)

323. Hvorfor kalles dette sakramentet ordinasjon (ordo)?

Ordo betegner et kirkelig fellesskap som en blir innlemmet i gjennom en spesiell vielse (ordinasjon). Ved en særlig gave fra den Hellige Ånd gir dette sakramentet de ordinerte en hellig fullmakt til å tjene Guds folk i Kristi navn, med Hans autoritet. (1537-1538)

324. Hvilken stilling har ordinasjonens sakrament i den guddommelige frelsesplan?

Et forvarsel om dette sakramentet er levittenes tjeneste i Det gamle testamente, så vel som Arons prestedømme og innsettelsen av de sytti «eldste» (4 Mos 11, 25). Disse forvarslene finner sin fullbyrdelse i Kristus Jesus. Gjennom sitt offer på korset er Han den eneste «midler mellom Gud og mennesker» (1 Tim 2, 5) og den eneste «yppersteprest ifølge Melkisedeks orden» (Hebr 5, 10). Kristi ene prestedømme blir gjort nærværende gjennom det ministerielle (tjenende) prestedømme. (1539-1545, 1590-1591)

325. Hvor mange trinn består ordinasjonens sakrament av?

Det består av tre trinn, som er uerstattelige i Kirkens organiske struktur: episkopat, presbyterat og diakonat. (1554, 1593)

326. Hvilken virkning har bispeordinasjonen?

Ved bispevielsen meddeles fylden av ordinasjonens sakrament. Den gjør biskopen til en rettmessig etterfølger av apostlene og innlemmer ham i bispekollegiet, hvor han med paven og de andre biskopene har omsorg for alle kirkene, og gir ham embetene til å undervise, hellige og lede. (1555-1559, 1594)

327. Hva er biskopens oppgave i lokalkirken som er betrodd ham?

Biskopen som er blitt betrodd en lokalkirke, er det synlige prinsipp og fundamentet for denne Kirkens enhet. For den fyller han som Kristi stedfortreder hyrdeembetet, med hjelp fra sine prester og diakoner. (1560-1561)

328. Hvilken virkning har prestevigselen?

Åndens salving setter et uutslettelig åndelig segl på presten. Det gjør ham likedannet med Kristus, presten, og gjør ham i stand til å handle i Kristi, hodets, navn. Som medarbeider i den episkopale stand er han viet til å forkynne evangeliet og feire gudstjenesten, fremfor alt eukaristien. Ut fra den får han kraft til å tjene og til å være de troendes hyrde. (1562-1567, 1595)

329. Hvordan utøver presten sitt embete?

Selv om presten er viet til en verdensomspennende sendelse, utøver han sitt embete i en lokalkirke i et sakramentalt brorskap med andre prester. Disse utgjør presbyteriet, og bærer i fellesskap med biskopen, og i avhengighet av ham, ansvaret for lokalkirken. (1568)

330. Hvilken virkning har diakonordinasjonen?

Diakonen blir likedannet med Kristus, alles tjener. Han blir viet til tjeneste i Kirken, og denne utøver han under sin biskops autoritet ved Ordets, liturgiens, sjelesorgens og nestekjærlighetens tjeneste. (1569-1571, 1596)

331. Hvordan blir ordinasjonens sakrament feiret?

I alle tre trinn meddeles ordinasjonens sakrament ved biskopens håndspåleggelse på ordinandens hode etterfulgt av en høytidelig vigselsbønn. I denne ber biskopen Gud for ordinanden om en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, og at de Åndens gaver han trenger med henblikk på hans tjeneste, må gis ham. (1572-1574, 1597)

332. Hvem kan meddele dette sakramentet?

Fordi de er apostlenes etterfølgere, tilkommer det de gyldig ordinerte biskoper å meddele de tre trinn i ordinasjonens sakrament. (1575-1576, 1600)

333. Hvem kan motta dette sakramentet?

Den hellige ordinasjon kan bare en døpt mann motta på gyldig vis: Kirken anser seg bundet av dette valget som Herren selv har gjort. Ingen kan kreve å motta ordinasjonens sakrament, men må anses som skikket for embetet av Kirkens autoriteter. (1577-1578, 1598)

334. Av hvem som mottar ordinasjonens sakrament forlanges det sølibat?

For episkopatet kreves det alltid sølibat. I den latinske kirke blir ordinasjonen til prest vanligvis bare meddelt troende menn som lever i sølibat, og har vilje til å overholde det «for himlenes rikes skyld» (Matt 19,12). I østkirkene er det ikke tillatt å gifte seg etter å ha mottatt ordinasjonen. Til det permanente diakonat kan også allerede gifte menn bli ordinert. (1579-1580, 1599)

335. Hvilke virkninger har ordinasjonens sakrament?

Gjennom dette sakramentet blir den Hellige Ånd utgytt på en særlig måte: Alt etter hvilket trinn i ordinasjonen det dreier seg om, blir den ordinerte likedannet med Kristus i hans tredelte embete som prest, profet og konge. Vigselen setter et uutslettelig åndelig preg og kan derfor ikke gjentas eller meddeles for en begrenset periode. (1581-1589)

336. Med hvilken autoritet utøves det ministerielle prestedømme?

Under utøvelsen av sitt hellige tjenesteembete taler og handler den ordinerte prest ikke ut fra sin egen autoritet, og ikke engang på grunnlag av et oppdrag eller en delegering fra fellesskapet, men i Kristi, hodets, person og i Kirkens navn. Derfor skiller det ministerielle prestedømme seg i vesen, og ikke bare i grad, fra de troendes allmenne prestedømme, som det er innstiftet av Kristus for å tjene. (1547-1553, 1592)

Ekteskapets sakrament

337. Hvilken plan har Gud for mann og kvinne?

Gud som er kjærlighet, har skapt menneskene for kjærlighet og kalt dem til kjærlighet. Han skapte dem som mann og kvinne, og i ekteskapet har Han kalt dem til et intimt livsfellesskap og til gjensidig kjærlighet, slik at de «ikke lenger er to, men ett legeme» (Matt 19, 6). Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange» (1 Mos 1,28). (1601-1605)

338. Hva er Guds formål med ekteskapet?

Den ekteskapelige forening av mann og kvinne, som ble grunnlagt av Skaperen og utstyrt med særegne lover, er ut fra sin natur rettet mot ektefellenes samliv og vel, samt mot å få barn og oppdra dem. Ifølge Guds opprinnelige plan er den ekteskapelige forening uoppløselig, slik Jesus Kristus bekrefter det: «Det som Gud da har sammenføyd, det har mennesket ikke lov til å atskille» (Mark 10, 9). (1643-1644, 1652-1654, 1659-1660)

339. På hvilken måte truer synden ekteskapet?

På grunn av den opprinnelige synd, som forårsaket et brudd i det fellesskap mellom mann og kvinne som Skaperen hadde innført, blir den ekteskapelige forening svært ofte truet av disharmoni og utroskap. Men i sin uendelige barmhjertighet skjenker Gud mann og kvinne sin nåde, slik at deres livsenhet kan blir virkeliggjort etter hans opprinnelige plan. (1606-1608)

340. Hva lærer Det gamle testamente om ekteskapet?

Fremfor alt gjennom Lovens og profetenes pedagogikk, hjelper Gud sitt folk til gradvis å modnes i bevissthet om ekteskapets enhet og uoppløselighet. Guds ektepakt med Israel er forberedelse og forvarsel om Den nye pakt som Jesus Kristus, Guds Sønn, har sluttet med sin brud, Kirken. (1609-1611)

341. Hva er det nye som Kristus har skjenket ekteskapet?

Jesus Kristus gjeninnfører ikke bare den opprinnelige ordning som Gud hadde villet, men gir nåden til å leve ut Ekteskapet i dets nye verdighet som et Sakrament, det vil si som tegnet på hans kjærlighet til sin brud, Kirken: «Ektemenn! Ha deres hustruer kjær, slik som Kristus viste sin kjærlighet til Kirken» (Ef 5,25). (1612-1617, 1661)

342. Er ekteskapet en forpliktelse for alle?

Ekteskapet er ikke en forpliktelse for alle. Særlig kaller Gud enkelte menn og kvinner til å følge Herren Jesus på jomfruelighetens eller sølibatets vei, for himlenes rikes skyld. De gir avkall på ekteskapets store gode for å kunne ha omsorg for Herrens ting og strebe etter å behage Ham. Slik blir de et tegn på at kjærlighet til Kristus har en absolutt forrang, og at en lengselsfullt skal vente på hans komme i herlighet. (1618-1620)

343. Hvordan blir ekteskapets sakrament feiret?

Da ekteskapet setter ektefellene inn i en offentlig stand innenfor Kirken, skjer vielsen offentlig i nærvær av presten (eller det vitne Kirken har gitt sin fullmakt) og de andre vitnene. (1621-1624, 1663)

344. Hva det ekteskapelige samtykke?

Det ekteskapelige samtykke gis når en mann og en kvinne uttrykker viljen til ugjenkallelig å gi seg selv til hverandre, for å leve i en trofast og fruktbar kjærlighetspakt. Siden ekteskapet blir til ved dette samtykket, er det uunnværlig og uerstattelig. For at ekteskapet skal være gyldig, må samtykket gjelde det sanne ekteskap og være en bevisst og fri menneskelig viljesakt, som ikke skyldes tvang eller vold. (1625-1632, 1662)

345. Hva kreves når én av ektefellene ikke er katolsk?

Blandede ekteskap (ekteskap mellom katolikker og døpte ikke-katolikker) trenger en tillatelse fra den kirkelige myndighet for å aksepteres. I tilfeller av ulikhet i gudsdyrkelse (ekteskap mellom katolikker og udøpte) behøves det en dispensasjon for at det skal være gyldig. I ethvert tilfelle er det av grunnleggende betydning at ektefellene ikke utelukker å godta ekteskapets vesentlige formål og egenskaper. Den katolske part må bekrefte sin vilje til å ville bevare troen og sikre at barna blir døpt og oppdratt katolsk. Disse forpliktelsene må også gjøres kjent for den annen part. (1633-1637)

346. Hvilke virkninger har ekteskapets sakrament?

Ekteskapets sakrament skaper et vedvarende og enestående bånd mellom ektefellene. Gud selv besegler brudefolkenes samtykke. Derfor kan et ekteskap som er sluttet og fullbyrdet mellom døpte, aldri oppløses. Dessuten gir dette sakramentet brudefolkene den nødvendige nåde til å oppnå hellighet i det ekteskapelige liv, og til å motta og oppdra barna på en ansvarlig måte. (1638-1642)

347. Hvilke synder står i alvorlig motsetning til ekteskapets sakrament?

Slike synder er: utroskap; polygami (flergifte), som står i motsetning til likeverdet mellom mann og kvinne, så vel som den utelukkende enhet i den ekteskapelige kjærlighet; avvisning av fruktbarhet og mottagelse av barn som gave i det ekteskapelige liv; skilsmisse, som står i motsetning til ekteskapets uoppløselighet. (1645-1648, 1664)

348. Når tillater Kirken at ektefellers samliv opphører?

Kirken tillater fysisk separasjon av ektefeller når deres samliv av tungtveiende grunner har blitt praktisk umulig, selv om den ønsker at de forsoner seg. Så lenge partneren lever, er de ikke fri til å inngå et nytt ekteskap, med mindre deres ekteskap er ugyldig, og dette er erklært av kirkelig autoritet. (1629, 1649)

349. Hvilken holdning har Kirken til skilte som har giftet seg på nytt?

Av trofasthet mot Herren, kan Kirken ikke anerkjenne som ekteskap foreningen mellom sivilrettslig skilte. «En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd» (Mark 10, 11-12). Disse menneskene vies oppmerksomhet og omsorg fra Kirkens side. Den innbyr dem til et liv ut fra troen, til bønn, til barmhjertighetsgjerninger og til kristen oppdragelse av barna. Men de kan ikke motta sakramental absolusjon, ikke gå til den hellige kommunion og ikke utføre visse kirkelige oppgaver så lenge en slik situasjon, som objektivt står i motsetning til Guds lov, vedvarer. (1650-1651, 1665)

350. Hvorfor blir den kristne familie også kalt huskirke?

Fordi familien uttrykker og virkeliggjør Kirkens sosiale og familiære natur som Guds familie. Alle medlemmer av familien utøver der, ifølge sin egen rolle, det prestedømme de fikk gjennom dåpen. Slik bidrar de til at det av familien blir et nåde- og bønnefellesskap, en skole for menneskelige og kristne dyder og et sted for den første trosforkynnelse for barna. (1655-1658, 1666)

Fjerde kapittel: Andre liturgiske feiringer

Sakramentaliene

351. Hva er sakramentaliene?

Sakramentaliene er hellige tegn, innstiftet av Kirken med den hensikt å hellige ulike situasjoner i livet. De inneholder en bønn som blir ledsaget av korstegn og andre tegn. Blant sakramentaliene inntar velsignelsene en viktig plass. De er lovprisninger av Gud og bønner om hans gaver, og kan så vel være velsignelser av personer som velsignelse av gjenstander til gudstjenesten.

352. Hva er en eksorsisme?

Når Kirken med sin autoritet i Jesu navn ber om at en person eller en gjenstand må bli beskyttet for eller unndratt fra innflytelsen fra det onde og dets herredømme, kalles det en eksorsisme. I sin ordinære form praktiseres den i dåpsritualet. Den høytidelige såkalte store eksorsisme kan bare utføres av en prest som har fått fullmakt fra sin biskop. (1673)

353. Hvilke former for folkelig fromhet ledsager Kirkens sakramentale liv?

Det kristne folks religiøse sans har alltid funnet forskjellige uttrykksformer innenfor de ulike fromhetstradisjoner som ledsager Kirkens sakramentale liv. Til dem hører for eksempel æring av relikvier, besøk i helligdommer, valfarter, prosesjoner, korsveiandakter og rosenkransen. Ved troens lys opplyser og fremmer Kirken autentiske former for folkelig fromhet. (1674-1676, 1679)

Den kristne begravelse

354. Hva er forholdet mellom sakramentene og den kristnes død?

Den kristne som dør i Kristus, når ved slutten av sin jordiske tilværelse frem til fullendelsen av det nye liv som begynte med dåpen, ble styrket gjennom fermingen og ble næret gjennom eukaristien, foregripelsen av det himmelske måltid. Betydningen av den kristnes død vises i lyset av Kristi død og oppstandelse – Han som er vårt eneste håp. Den kristne som dør i Kristus Jesus blir «borte fra kroppen og hjemme hos Herren» (2 kor 5,8). (1680-1683)

355. Hva uttrykker gravferdsritene?

Begravelser, som feires etter ulike gravferdsriter i samsvar med forskjellige områders forhold og tradisjoner, uttrykker den kristne døds påskepreg i håpet om oppstandelsen. De uttrykker også betydningen av fellesskapet med den avdøde, særlig gjennom bønnen om sjelens renselse. (1684-1685)

356. Hvilke er begravelsens hovedmomenter?

Vanligvis omfatter begravelsen fire hovedmomenter: mottakelsen av den avdødes legeme av fellesskapet med ord til trøst og håp; Ordets Liturgi; Det eukaristiske offer; og Kirkens farvel hvor den avdødes sjel betros til Gud som er kilden til det evige liv, mens legemet begraves i påvente av oppstandelsen.

Tredje del: Livet i Kristus

Første avsnitt: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd

357. Hvordan er kristnes moralske liv knyttet til troen og sakramentene?

Det troens symboler bekjenner, formidler sakramentene. Faktisk mottar de troende gjennom dem Kristi nåde og den Hellige Ånds gaver. Slik blir de i stand til å leve det nye liv de har mottatt i troen, som Guds barn i Kristus. (1691-1698)

Første kapittel: Menneskets verdighet

Mennesket i Guds bilde

358. Hva er menneskets verdighet rotfestet i?

Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje, er rettet mot Gud og med legeme og sjel kalt til den evige salighet. (1699-1715)

Vårt kall til salighet

359. Hvordan oppnår mennesket salighet?

Mennesket oppnår salighet gjennom Kristi nåde, som gir det del i det guddommelige liv. I evangeliet viser Kristus sine etterfølgere veien som fører til lykke uten ende: saligprisningene. Kristi nåde virker også i hvert menneske som følger den rette samvittighet, søker og elsker det sanne og det gode, og unngår det onde. (1716)

360. Hvorfor er saligprisningene viktige for oss?

Saligprisningene står i sentrum for Jesu forkynnelse. De tar opp i seg og oppfyller de løfter Gud har gitt siden Abraham. De tegner Jesu egne ansiktstrekk, karakteriserer det autentiske kristne liv og avdekker for mennesket det endelige målet for dets gjerning: den evige salighet. (1716-1717, 1725-1726)

361. I hvilket forhold står saligprisningene til menneskets lengsel etter lykke?

De svarer til den iboende lengsel etter lykke, som Gud har nedlagt i menneskets hjerte for å trekke det til seg. Bare Gud kan stille denne lengselen. (1718-1719, 1725)

362. Hva er den evige salighet?

Den er å se Gud i det evige liv, hvor vi fullkomment får «del i den guddommelige natur» (2 Pet 1, 4), i Kristi herlighet og i gleden i Treenighetens liv. Saligheten overgår de menneskelige evner: Den er en overnaturlig og ufortjent Guds gave, i likhet med nåden som fører til den. Den lovede salighet stiller oss overfor viktige moralske avgjørelser når det gjelder de jordiske goder, og driver oss til å elske Gud over alt annet. (1720-1724, 1727-1729)

Menneskets frihet

363. Hva er frihet?

Det er makten Gud har skjenket mennesket til å handle eller ikke handle, til å gjøre sånn eller slik og på den måten selv ta bevisste avgjørelser. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlinger. Jo mer en gjør det gode, desto friere blir en. Friheten når sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. I friheten ligger også muligheten til å velge mellom godt og ondt. Å velge det onde er et misbruk av friheten og fører til syndens slaveri. (1730-1733, 1743-1744)

364. Hva er forholdet mellom frihet og ansvar?

På grunn av sin frihet er mennesket ansvarlig for sine handlinger i den grad de er frie. Tilregnelighet og ansvar kan minskes, ja, forsvinne ved uvitenhet, uaktsomhet, tvang, frykt, vanemessighet og overstadige følelser. (1734-1737, 1745-1746)

365. Hvorfor har ethvert menneske rett til å utøve sin frihet?

Retten til å gjøre bruk av sin frihet tilhører ethvert menneske, fordi den uatskillelig henger sammen med menneskeverdet. Denne retten må det alltid tas hensyn til, særlig i moral- og religionsspørsmål. Den må bli anerkjent gjennom den statlige lovgivning, og bli beskyttet, innenfor rammen av det felles gode og den offentlige orden. (1738, 1747)

366. Hvilken plass har den menneskelige frihet i frelsesordningen?

Vår frihet er svekket på grunn av den opprinnelige synd. Denne svekkelsen er blitt mer akutt gjennom de etterfølgende syndene. Kristus har imidlertid «frigjort oss til et liv i frihet» (Gal 5, 1). Gjennom sin nåde fører den Hellige Ånd oss til åndelig frihet, for å kunne gjøre oss til sine frie medarbeidere i Kirken og i verden. (1739-1742, 1748)

367. Hvilke er kildene til menneskelige handlingers moralske verdi?

De menneskelige handlingers moralske karakter avhenger av tre kilder: av det objekt som blir valgt, enten et sant eller tilsynelatende gode; av det handlende subjekts hensikt, det vil si personens mål med handlingen; og av omstendighetene rundt handlingen, innbefattet dens følger. (1749-1754, 1757-1758)

368. Når er en handling moralsk god?

En handling er moralsk god når både objektet, hensikten og omstendighetene er gode på samme tid. Et valgt objekt kan i seg selv fordreie en hel handling til noe ondt, selv når hensikten er god. Det er ikke tillatt å gjøre noe ondt for at noe godt kan komme av det. En ond hensikt forderver handlingen, selv om objektet i seg selv er godt. En kan heller ikke rettferdiggjøre en ond handling gjort i god hensikt. Målet rettferdiggjør ikke midlene. Omstendighetene kan minske eller øke den handlendes ansvar, men kan ikke endre handlingenes moralske kvalitet. De kan aldri gjøre en handling god som i seg selv er ond. (1755-1756, 1759-1760)

369. Finnes det handlinger som aldri er tillatt?

Det finnes handlinger som på grunn av sitt objekt (for eksempel gudsbespottelse, mord, ekteskapsbrudd) aldri er tillatt. Å velge slike handlinger innebærer en uorden i viljen, det vil si et moralsk onde som aldri kan rettferdiggjøres under henvisning til goder som eventuelt kan oppstå gjennom det. (1756, 1761)

Lidenskapenes moralverdi

370. Hva er lidenskaper?

Lidenskaper er følelser, stemninger eller sinnsbevegelser – naturlige bestanddeler av den menneskelige psyke – som beveger en til å handle eller ikke å handle, med henblikk på hva som oppfattes som ondt eller godt. De grunnleggende lidenskapene er kjærlighet og hat, begjær og frykt, glede, nedstemthet og sinne. Den viktigste lidenskap er kjærligheten som vekkes ved tiltrekning til det gode. En elsker bare det gode, virkelig eller tilsynelatende. (1762-1766, 1771-1772)

371. Er lidenskapene moralsk gode eller onde?

Lidenskapene, i den grad de er sinnsbevegelser, er verken gode eller onde: De er moralsk gode når de bidrar til en god handling; onde når det motsatte er tilfelle. De kan opptas i dyder eller forderves i laster. (1767-1770, 1773-1775)

Samvittigheten

372. Hva er den moralsk samvittighet?

Den moralske samvittighet, tilstede i menneskets innerste, er en fornuftens dom som på et betimelig tidspunkt pålegger å gjøre det gode og unngå det onde. Takket være denne oppfatter mennesket en handlings moralske kvalitet, enten den skal utføres eller alt er gjort, og kan således påta seg ansvaret for den. Når et klokt menneske lytter til samvittigheten, kan det høre Guds stemme som taler til det. (1776-1780, 1795-1797)

373. Hva antyder menneskets verdighet for den moralske samvittighet?

Den menneskelige persons verdighet omfatter den moralske samvittighets rettskaffenhet (det vil si at den overensstemmer med det som ifølge fornuften og den guddommelige lov er rett og godt). Nettopp på grunn av denne personlige verdighet må mennesket ikke bli tvunget til å handle mot sin samvittighet. Og innenfor grensene for det felles gode må en heller ikke hindre det i å handle i overensstemmelse med sin samvittighet, fremfor alt på det religiøse området. (1780-1782, 1798)

374. Hvordan formes den moralske samvittighet til å bli rettskaffen og sann?

En rettskaffen og sann moralsk samvittighet formes gjennom oppdragelse og tilegnelse av Guds ord og Kirkens lære. Den blir næret av den Hellige Ånds gaver og hjulpet gjennom vise menneskers råd. Ut over dette er bønn og samvittighetsransakelse av største nytte for moralsk formasjon. (1783-1788, 1799-1800)

375. Hvilke normer må samvittigheten alltid følge?

Det finnes tre allmenne normer: 1) Det er aldri tillatt å gjøre noe ondt for at noe godt skal komme av det. 2) Den såkalte gylne regel: «Alt hva dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7, 12). 3) Nestekjærligheten respekterer alltid nesten og hans samvittighet. Dette innebærer riktignok ikke aksept av noe som godt, når det objektivt er ondt. (1789)

376. Kan den moralske samvittighet foreta feilbedømmelser?

Mennesket skal alltid adlyde sin samvittighets sikre dom, men det kan foreta feilbedømmelser av grunner som ikke alltid unndrar det fra personlig skyld. Det onde en person begår ut fra uforskyldt uvitenhet, kan imidlertid ikke legges vedkommende til last, selv om det forblir objektivt ondt. Derfor må en arbeide for å korrigere den moralske samvittighets feil. (1790-1794, 1801-1802)

Dydene

377. Hva er en dyd?

En dyd er en vedvarende og fast tendens til handle vel. «Målet for et dydig liv består i å bli Gud lik» (St. Gregor av Nyssa). Det finnes menneskelige og guddommelige dyder. (1803, 1833)

378. Hva er de menneskelige dyder?

Menneskelig dyder er grunnfestede holdninger, faste innstillinger, vedvarende fullkommenheter i forstand og vilje som styrer våre handlinger, ordner våre lidenskaper og leder vår fremferd i pakt med fornuften og troen. De erverves og styrkes gjennom gjentakelse av moralsk gode handlinger, og de foredles og opphøyes ved den guddommelige nåde. (1804, 1810-1811, 1834, 1839)

379. Hvilke er de grunnleggende menneskelige dyder?

De grunnleggende menneskelige dyder som alle andre ordnes etter kalles kardinaldydene. Det dydige liv avhenger av disse: klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. (1805, 1834)

380. Hva er klokskap?

Klokskap gjør fornuften skikket til, under alle omstendigheter, å skjelne vårt sanne gode og velge de rette midler til å oppnå det. Den styrer de andre dydene ved å gi dem retning og grenser. (1806, 1835)

381. Hva er rettferdighet?

Rettferdighet er den varige og faste vilje til å gi andre det som tilkommer dem. Rettferdighet mot Gud kaller en «religionsdyd». (1807, 1836)

382. Hva er mot?

Mot sørger under vanskeligheter for fasthet og utholdenhet i å søke det gode. Motets dyd setter en til og med i stand til å ofre ens eget liv for en rettferdig saks skyld. (1808, 1837)

383. Hva er måtehold?

Måtehold holder trangen til forlystelser i tømme, sikrer viljens herredømme over instinktene og sørger for likevekt i bruken av skapte goder. (1809, 1838)

384. Hva er de guddommelige (teologale) dyder?

De er dydene som har Gud som opprinnelse, årsak og umiddelbare objekt. Inngytt i mennesket med den helliggjørende nåde, setter de det i stand til å leve i forbindelse med Treenigheten. De utgjør grunnlaget og sjelen for den kristnes moralske handling og gir liv til de menneskelige dyder. De er pantet på at den Hellige Ånd er til stede og handler gjennom menneskenes evner. (1812-1813, 1840)

385. Hvilke guddommelige dyder finnes det?

Det finnes tre guddommelige dyder: tro, håp og kjærlighet. (1813, 1841)

386. Hva er troen?

Troen er den guddommelige dyd ved hvilken vi tror på Gud og alt Han har sagt oss og åpenbart for oss, og som Kirken fremlegger for oss å tro. For Gud er sannheten selv. I troen vier mennesket seg i frihet helt til Gud. Derfor søker den troende å kjenne og gjøre Guds vilje, for levende tro er «virksom i kjærlighet» (Gal 5, 6). (1814-1816, 1842)

387. Hva er håpet?

Håpet er den guddommelige dyd ved hvilken vi lengter etter og forventer det evige liv som vår lykke hos Gud, idet vi setter vår lit til Kristi løfter og støtter oss til den hjelp som kommer fra den Hellige Ånds nåde. Ved dette kan vi fortjene det evige liv og utholde det jordiske liv til dets slutt. (1817-1821, 1843)

388. Hva er kjærligheten?

Kjærligheten er den guddommelige dyd ved hvilken vi elsker Gud over alle ting og vår neste som oss selv. Jesus gjorde den til det nye bud, til Lovens fullendelse. Kjærligheten er «fullkommenhetens bånd» (Kol 3, 14) og grunnlaget for de andre dydene, som den besjeler, oppmuntrer og ordner: Uten den «er jeg intet» og handlingene mine «er til ingen nytte» (1 Kor 13, 1-3). (1822-1829, 1844)

389. Hva er den Hellige Ånds gaver?

Den Hellige Ånds gaver er vedvarende evner som gjør mennesket lydhørt overfor den Hellige Ånds tilskyndelser. Det er syv gaver til oss: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. (1830-1831, 1845)

390. Hva er den Hellige Ånds frukter?

Åndens frukter er de vedvarende fullkommenheter Ånden frembringer i oss som førstegrøden av den evige herlighet. Kirkens tradisjon regner opp tolv slike: «kjærlighet, glede, fred, tålmod, høysinn, godhet, langmodighet, mildhet, tillit, beskjedenhet, selvbeherskelse, kyskhet» (Gal 5, 22-23 Vulgata). (1832)

Synden

391. Hva kreves det av oss for å kunne motta Guds barmhjertighet?

For å kunne motta Guds barmhjertighet, må vi bekjenne våre feil og angre våre synder. Gjennom sitt Ord og sin Ånd blottlegger Gud våre synder, gir oss samvittighetens sannhet og håpet om tilgivelse. (1846-1848, 1870)

392. Hva er synd?

Synd er «et ord, en handling eller et begjær som strider mot den evige lov» (St. Augustin). Synden er en krenkelse av Gud i ulydighet overfor hans kjærlighet. Den sårer menneskets natur og angriper menneskelig solidaritet. I sin lidelse avdekker Kristus syndens fulle alvor og overvinner den gjennom sin barmhjertighet. (1849-1851, 1871-1872)

393. Finnes det forskjellige synder?

Syndenes mangfold er stort. En kan skjelne mellom syndene alt etter de objekter, dyder eller bud de står i motsetning til. De kan direkte angå Gud, vår neste eller oss selv. Eller de kan inndeles etter tanker, ord, gjerninger og forsømmelser. (1852-1853, 1873)

394. Hvordan sorterer en synder etter alvor?

En skiller mellom dødssynder og venielle synder (svakhetssynder).

395. Når begås en dødssynd?

Det foreligger en dødssynd hvis objektet er en alvorlig sak, og synden begås fullt ut bevisst og med overlegg. En slik synd ødelegger kjærligheten i oss, berøver oss for den helliggjørende nåde og fører oss til helvetets evige død hvis vi ikke angrer den. Dødssynder blir vanligvis tilgitt gjennom dåpens sakrament eller gjennom botens og forsoningens sakrament. (1855-1861, 1874)

396. Når begås en svakhetssynd?

Det begås en svakhetssynd når det dreier seg om mindre tungtveiende saker, eller når en overtrer moralloven i en alvorlig sak, men uten fullt ut å vite det eller uten fullt overlegg. Svakhetssynden skiller seg i sitt vesen fra dødssynden. Den bryter ikke pakten med Gud, men svekker kjærligheten. I den avsløres en uordnet forkjærlighet for skapte goder. Den hindrer sjelen i å gjøre fremskritt i utøvelsen av dyder og moralske goder. Og den medfører timelige renselsesstraffer. (1862-1864, 1875)

397. Hvordan utbrer syndene seg?

Synd skaper hang til å synde, og avføder laster ved at de samme handlinger gjentas. (1865, 1876)

398. Hva er lastene?

Lastene er det motsatte av dydene. De er feilaktige vaner som formørker samvittigheten og gjør en tilbøyelig til det onde. Lastene kan knyttes til de syv såkalte hovedsynder: hovmod, havesyke, misunnelse, sinne, vellyst, fråtseri og dovenskap (akedi). (1866-1867)

399. Har vi et ansvar for synder andre mennesker begår?

Vi har et ansvar for synder andre mennesker begår når vi er skyld i samarbeid med dem. (1868)

400. Hva er syndens strukturer?

Syndens strukturer er samfunnsmessige forhold eller ordninger som står i motsetning til den guddommelige lov. De er uttrykk for og virkninger av personlige synder. (1869)

Annet kapittel: Det menneskelige samfunn

Enkeltmennesket og samfunnet

401. Hva består menneskets samfunnsmessige dimensjon i?

Ved siden av det personlige kall til salighet har mennesket også en samfunnsmessig dimensjon, som utgjør et vesentlig element i dets natur og kall. Alle mennesker er nemlig kalt til det samme mål: Gud. Mellom fellesskapet av de guddommelige personer og det broderlige sinnelag som menneskene i sannhet og kjærlighet skal leve med hverandre i, består det en viss likhet. Kjærlighet til nesten lar seg ikke skille fra kjærlighet til Gud. (1877-1880, 1890-1891)

402. Hvilket forhold består det mellom enkeltmennesket og samfunnet?

Grunnlaget, bæreren og målet for alle samfunnsmessige institusjoner er personen. Slik må det være. Mange fellesskap, som familien og staten, er nødvendige for mennesket. Ved å ta hensyn til subsidiaritetsprinsippet kan også andre sammenslutninger være nyttige, både innenfor den politiske sektor og på det internasjonale plan. (1881-1882, 1892-1893)

403. Hva står subsidiaritetsprinsippet for?

Ifølge dette prinsippet skal ikke en høyere samfunnsinstans overta en lavere samfunnsinstans' oppgaver, og ikke frata den dens kompetanse. Om nødvendig skal den snarere støtte den. (1883-1885, 1894)

404. Hva er ut over dette nødvendig for et ekte menneskelig samliv?

Det er nødvendig at en tar hensyn til rettferdigheten og verdienes rette orden, og at en lar de materielle dimensjoner og driftene være underordnet de indre og åndelige dimensjonene. Særlig der hvor synden ødelegger det samfunnsmessige klimaet, må en forkynne hjertenes omvendelse og appellere til Guds nåde for at det skal komme endringer i samfunnet – endringer som virkelig tjener hvert menneske og hele personen. Kjærligheten som krever og muliggjør rett handling, er det største sosiale bud. (1886-1889, 1895-1896)

Deltagelsen i samfunnslivet

405. Hva er grunnlaget for myndigheten i samfunnet?

Ethvert menneskelig samfunn har behov for å bli styrt av en rettmessig myndighet, som opprettholder samfunnsordenen og sikrer fellesskapets beste. Denne myndigheten har sitt grunnlag i den menneskelige natur, for den svarer til den orden Gud har fastsatt. (1897-1902, 1918-1920)

406. Når blir myndigheten rettmessig utøvd?

Myndigheten blir rettmessig utøvd når den søker det felles gode og benytter seg av moralsk tillatelige midler for å oppnå det. Derfor bør regjeringsformene bestemmes av innbyggernes frie vilje. En må respektere «rettsstatens» prinsipp, der loven, og ikke menneskenes vilkårlige vilje, råder. Urettferdige lover og midler som står i motsetning til den moralske orden, er ikke forpliktende for samvittigheten. (1901, 1903-1904, 1921-1923)

407. Hva er det felles gode?

Det felles gode er summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å virkeliggjøre seg fullt ut, både individuelt og kollektivt. (1905-1906, 1924)

408. Hva hører til det felles gode?

Til det felles gode hører: respekt for og fremme av enkeltmenneskets grunnleggende rettigheter; de åndelige og timelige samfunnsgoders velferd og utvikling; fred og trygghet for alle. (1907-1909, 1925)

409. Hvor blir det felles gode mest fullstendig virkeliggjort?

Det felles gode blir mest fullstendig virkeliggjort i de politiske fellesskap som beskytter og fremmer borgernes og de lavere samfunnsorganers beste, uten å glemme den menneskelige families allmenne vel. (1910-1912, 1927)

410. Hvordan medvirker mennesket til å virkeliggjøre det felles gode?

Ethvert menneske medvirker på sin plass og i sin rolle til å fremme det felles gode. Det skal følge de rettferdige lover og sette seg inn i de områder det har et personlig ansvar for. Til dette hører for eksempel omsorgen for ens egen familie og innsatsen i arbeidet. Ut over dette skal borgerne så mye som mulig, delta aktivt i det offentlige liv. (1913-1917, 1926)

Sosial rettferdighet

411. Hvordan sikrer samfunnet sosial rettferdighet?

Samfunnet sikrer sosial rettferdighet når det viser aktelse for enkeltmenneskets verdighet og rettigheter. Dette er samfunnets egentlige mål. Videre fremmer samfunnet sosial rettferdighet, som henger sammen med det felles gode og med utøvelse av myndighet, når det skaper betingelser som gjør det mulig for foreninger og de enkelte å oppfylle sine oppgaver. (1928-1933, 1943-1944)

412. Hva er grunnlaget for menneskenes likeverd?

Alle mennesker nyter godt av den samme verdighet og de samme grunnleggende rettigheter, fordi de er skapt i den ene Guds bilde og utrustet med samme fornuftige sjel. De er av samme natur og samme opphav, og i Kristus, den eneste Frelser, er de kalt til den samme guddommelige salighet. (1934-1935, 1945)

413. Hvordan skal vi vurdere ulikheter mellom mennesker?

Det finnes urettferdige økonomiske og samfunnsmessige ulikheter som angår millioner av mennesker. De står i åpen motsetning til evangeliet, og motvirker rettferdigheten, enkeltmenneskets verdighet og freden. Men mellom mennesker finnes det også forskjellige ulikheter som svarer til Guds plan, og som kan være forårsaket av forskjellige faktorer. Gud vil nemlig at hvert menneske skal få det de trenger fra andre og at de som har særlige «talenter», skal dele dem med andre. Ofte vil slike forskjeller oppmuntre og forplikte menneskene til sjenerøsitet, velvilje og fordeling av goder. De oppmuntrer kulturene til å berike hverandre. (1936-1938, 1946-1947)

414. Hvordan uttrykkes menneskelig solidaritet?

Solidaritet som springer ut av det menneskelige og kristne brorskap, viser seg i første rekke ved rettferdig fordeling av goder, ved rimelig lønn for arbeide og ved innsats for en mer rettferdig samfunnsorden. Når det gjelder solidaritetens dyd, dreier det seg også om å dele de åndelige goder, som er enda viktigere enn de materielle goder. (1939-1942, 1948)

Tredje kapittel: Guds frelse: loven og nåden

Moralloven

415. Hva er moralloven?

Moralloven er et verk av den guddommelige visdom. Den foreskriver for mennesket de handlingsnormer som fører til den lovede salighet, og forbyr de veier som leder bort fra Gud. (1949-1953, 1975)

416. Hva består den naturlige morallov i?

Den naturlige morallov har Skaperen skrevet inn i hvert menneskes hjerte. Den består i deltagelse i Guds visdom og godhet, og uttrykker den grunnleggende moralske viten som gjør det mulig for mennesket å skjelne mellom godt og ondt ved fornuften. Moralloven, som er universell og uforanderlig, danner fundamentet for personens, samfunnets og statens grunnleggende rettigheter og plikter. (1954-1960, 1978-1979)

417. Blir denne loven erkjent av alle?

På grunn av synden blir den naturlige morallov ikke alltid erkjent, og ikke av alle med den samme klarhet og umiddelbarhet. (1960)

418. Hvilket forhold består det mellom den naturlige morallov og Den gamle lov?

Den gamle lov er første stadium av den åpenbarte lov. Den uttrykker mange sannheter som er tilgjengelige for fornuften, og som derfor finner sin bekreftelse og stadfestelse i frelsens pakt. Dens moralske forskrifter, som er sammenfattet i dekalogens ti bud, legger grunnlaget for menneskets kall. Den forbyr det som støter mot kjærligheten til Gud og nesten, og foreskriver det som er vesentlig for den. (1961-1962, 1980)

419. Hvilken stilling har Den gamle lov i frelsesplanen?

Den gamle lov gjør det mulig å erkjenne mange sannheter som er naturlig tilgjengelige for fornuften. Den viser hva en skal gjøre eller ikke gjøre. Som en klok læremester forbereder den fremfor alt omvendelsen og mottagelsen av evangeliet. Likevel, selv om den er hellig, åndelig og god, er Den gamle lov ufullkommen, siden den ikke av seg selv gir styrke og Åndens nåde til å overholdes. (1963-1964, 1981-1982)

420. Hva er Den nye lov eller Evangeliets lov?

Den nye lov eller Evangeliets lov, forkynt og virkeliggjort av Kristus, er fylden og fullendelsen av Den guddommelige lov, naturlig og åpenbart. Den er sammenfattet i budet om å elske Gud og vår neste, og om å elske hverandre slik Kristus har elsket oss. Den er også en virkelighet i menneskets indre: den Hellige Ånds nåde, som muliggjør en slik kjærlighet. Den er «frihetens lov» (Jak 1,25), for den beveger oss til spontant å handle av kjærlighet.

421. Hvor finner en Den nye lov?

Den nye lov finnes i hele Kristi liv og forkynnelse, og i apostlenes moralske katekese. Bergprekenen er dens fremste uttrykk. (1971-1974, 1986)

Nåde og rettferdiggjørelse

422. Hva er rettferdiggjørelsen?

Rettferdiggjørelsen er Guds kjærlighets mest fortreffelige verk. Den er Guds barmhjertige og frie handling, som utsletter våre synder og gjør oss rettferdige og hellige i hele vårt vesen. Dette skjer ved den Hellige Ånds nåde, som gjennom Kristi lidelse ble oss fortjent, og som i dåpen blir skjenket oss. Med rettferdiggjørelsen begynner menneskets frie svar; det vil si troen på Kristus og samarbeidet med den Hellige Ånds nåde. (1987-1995, 2017-2020)

423. Hva er den nåde som rettferdiggjør?

Nåden er den uforskyldte gave Gud gir oss for at vi skal ta del i hans treenige liv, og for å gjøre oss i stand til å handle ut fra kjærlighet til Ham. Den blir kalt den vedvarende, helliggjørende eller guddommeliggjørende nåde, fordi den helliggjør og guddommeliggjør oss. Den er overnaturlig, fordi den helt og fullt avhenger av Guds uforskyldte inngripen, og overgår sinnets evner og menneskets kraft. Derfor unndrar den seg vår erfaring. (1996-1998, 2005, 2021)

424. Hvilke andre former for nåde finnes det?

Ved siden av vedvarende nåde finnes: handlingsnåde (gaver knyttet til bestemte omstendigheter), sakramentale nådegaver (særegne for hvert sakrament) og de særlige nådegaver eller karismer (som har Kirkens felles beste for øye). Til disse hører standsnåden, som følger med utøvelsen av kirkelige tjenester og livets plikter. (1999-2000, 2003-2004, 2023-2024)

425. Hva er forholdet mellom nåden og menneskets frihet?

Nåden foregriper, forbereder og utløser menneskets fire svar. Nåden kommer den menneskelige frihets dype lengsler i møte, kaller den til samarbeid og leder den til fullkommenhet. (2001-2002, 2022)

426. Hva er fortjeneste?

Fortjeneste gir vanligvis krav på belønning for en god gjerning. Overfor Gud kan mennesket ikke fremholde noen fortjeneste, for det har mottatt alt ut fra hans nåde. Likevel gir Gud oss mulighet til å oppnå fortjenester gjennom forening med Kristi kjærlighet, som er kilden til våre fortjenester overfor Gud. De gode gjerningers fortjenester må derfor først og fremst bli tilskrevet Guds nåde, og deretter menneskets frie vilje. (2006-2010, 2025-2026)

427. Hvilke goder kan vi fortjene?

Drevet av Ånden kan vi fortjene for oss selv og andre, nådegaver som tjener til vår helliggjørelse og til å oppnå det evige liv. Selv nyttige timelige goder kan etter Guds plan fortjenes. Ingen kan gjøre seg fortjent til den første nåde, som ligger til grunn for omvendelsen og rettferdiggjørelsen. (2010-2011, 2027)

428. Er vi alle kalt til den kristne hellighet?

Alle troende er kalt til den kristne hellighet. Hellighet er den fulle utfoldelse av det kristne liv, kjærlighetens fullkommenhet. Den består i en inderlig forening med Kristus, og i Ham med den Hellige Treenighet. Veien til den kristnes helliggjørelse går gjennom korset, og finner sin fullendelse i de rettferdiges oppstandelse, der Gud vil være alt i alle. (2012-2016, 2028-2029)

Kirken – mor og oppdrager

429. Hvordan gir Kirken næring til de kristnes moralske liv?

Kirken er fellesskapet hvor de kristne lytter til Guds ord og læresetningene i «Kristi lov» (Gal 6, 2), mottar sakramentenes nåde og forenes med Kristi eukaristiske offer, slik at deres moralske liv blir en åndelig gudstjeneste. De lærer hellighet av Jomfru Marias og de Helliges forbilde. (2030-2031, 2047)

430. Hvorfor ytrer Kirkens læreembete seg om moralspørsmål?

Fordi det er Kirkens Læreembetes oppgave å forkynne troen, som må bli trodd og anvendt i livet. Denne oppgaven strekker seg også ut til den naturlige morallovs særlige forskrifter, for det er nødvendig for frelsen å følge dem. (2032-2040, 2049-2051)

431. Hvilket formål har Kirkens bud?

Kirkens fem bud har som mål å sikre de troende det nødvendige minstemål av bønn, sakramentalt liv, moralsk handlekraft og vekst i kjærlighet til Gud og vår neste. (2041, 2048)

432. Hva er Kirkens bud?

De er: 1) å delta i messen på søndager og pålagte festdager, og avstå fra arbeid og aktiviteter som blir en fare for disse dagenes helliggjørelse; 2) å skrifte ens synder minst en gang i året ved å ta imot Forsoningens sakrament; 3) å motta Eukaristiens sakrament i det minste i påsketiden; 4) å avstå fra å spise kjøtt og overholde fasten på dagene Kirken har fastsatt; 5) å bidra til Kirkens materielle behov etter evne. (2042-2043)

433. Hvorfor er kristnes moralske liv uunnværlig for forkynnelsen av evangeliet?

For når deres liv er i overensstemmelse med Herren Jesus, leder kristne andre til troen på den sanne Gud, bygger opp Kirken, opplyser verden med evangeliets ånd og fremskynder Guds rikes komme. (2044-2046)

Annet avsnitt: De ti bud

2. Mosebok 20,2-17	5. Mosebok 5, 6-21	Kateketisk tradisjon
Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset.	Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, av trellehuset.	Jeg er Herren, din Gud.
Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.	Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde, ikke noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke bøye deg og tilbe dem og ikke dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.	1. Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.	Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn; for Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.	2. Du skal ikke vanære Guds navn.
Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet, eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.	Du skal gi akt på hviledagen og holde den hellig, slik Herren din Gud har befalt deg! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din tjener eller din tjenestekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren i byene dine. Tjeneren og tjenestekvinnen skal få hvile, de som du. Husk at du selv var trell i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.	3. Du skal holde Herrens dag hellig.
Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg	Du skal hedre din far og din mor, som Herren din Gud har befalt deg, så du kan leve lenge, og det kan gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg	4. Du skal ære din far og din mor.
Du skal ikke slå i hjel.	Du skal ikke slå i hjel.	5. Du skal ikke slå i hjel.
Du skal ikke bryte ekteskapet.	Du skal ikke bryte ekteskapet.	6. Du skal ikke bryte ekteskapet.
Du skal ikke stjele.	Du skal ikke stjele.	7. Du skal ikke stjele.
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.	Du skal ikke vitne falskt mot din neste.	8. Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
Du skal ikke begjære din nestes hus.	Du skal ikke begjære din nestes hustru.	9. Du skal ikke begjære din nestes hustru.
Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.	Du skal ikke begjære din nestes hus eller jord, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.	10. Du skal ikke begjære din nestes gods.

434. «Mester, hva godt må jeg gjøre for å oppnå det evige liv?» (Matt 19, 16)

Jesus sier til den unge mannen som stiller dette spørsmålet: «Vil du virkelig gå inn til Livet, så hold budene.» Og så føyer Han til: «Kom så og følg meg!» (Matt 19, 16.21). Å følge Jesus omfatter å holde budene. Loven har ikke blitt avskaffet, men mennesket oppfordres til å gjenfinne den i den guddommelige Mesters person. Han som oppfyller den fullkomment i seg selv, åpenbarer hele dens betydning og vitner om dens varige gyldighet. (2052-2054, 2075-2076)

435. Hvordan tolker Jesus loven?

Jesus tolker loven i lyset av det dobbelte og ene kjærlighetsbud, fylden av hele loven: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det første og største bud. Men det annet er det første likt: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele Loven, og Profetene med» (Matt 22, 37-40). (2055)

436. Hva betyr «Dekalog»?

«Dekalog» betyr «ti ord» (2 Mos 34, 28). Disse ordene oppsummerer Loven gitt av Gud til Israels folk i sammenheng med pakten gjennom Moses. Dekalogen inneholder budene om kjærlighet til Gud (de tre første) og til vår neste (de andre syv). Den viser for det utvalgte folk og for hver enkelt, veien til et liv befridd fra syndens slaveri. (2056-2057)

437. Hva er forbindelsen mellom Dekalogen og Pakten?

Dekalogen blir forståelig i lys av pakten hvor Gud åpenbarer seg og kunngjør sin vilje. Ved å overholde budene, uttrykker folket sin tilhørighet til Gud, og svarer i takknemlighet på hans kjærlighetsfulle handling. (2058-2063, 2077)

438. Hvor viktig er Dekalogen for Kirken?

I trofasthet mot Skriften og Jesu eksempel, anerkjenner Kirken Dekalogens viktige og fundamentale betydning. Kristne er forpliktet til å overholde den. (2064-2068, 2078)

439. Hvorfor utgjør Dekalogen en organisk enhet?

De ti bud utgjør et organisk, udelelig hele, fordi hvert bud viser til de andre budene og til Dekalogen som helhet. Å overtre ett bud er derfor å misligholde hele loven. (2069, 2079)

440. Hvorfor er Dekalogen alvorlig forpliktende?

Fordi den bringer til uttrykk menneskets fundamentale forpliktelser overfor Gud og sin neste. (2070-2073, 2080-2081)

441. Er det mulig å overholde Dekalogen?

Ja, fordi Kristus gjør oss gjennom sin Ånds og sin nådes gaver i stand til å overholde Dekalogen. Uten Ham kan vi ingenting gjøre. (2074, 2082)

Første kapittel: «Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av hele ditt sinn»

Det første bud: Jeg er Herren din Gud. Du skal ikke ha andre guder enn meg

442. Hva innebærer Guds utsagn: «Jeg er Herren din Gud» (2 Mos 20, 2)?

For de troende innebærer det at en skal bevare og utfolde de tre guddommelige dyder, og unngå de synder som står imot dem. Troen holder fast ved Gud og forkaster dens motsetninger, som for eksempel frivillig tvil, vantro, kjetteri, frafall og skisma. Håpet venter tillitsfullt på den salige visjon av Gud og hans hjelp, og det unngår både fortvilelse og falsk trygghet. Kjærligheten elsker Gud over alt. Derfor må en unngå likegyldighet, utakknemlighet, lunkenhet, akedi eller åndelig dovenskap og hatet mot Gud som springer ut av stoltheten. (2083-2094, 2133-2134)

443. Hva innebærer Herrens ord: «Det er Herren din Gud du skal hylle, og Ham alene du skal tjene» (Matt 4, 10)?

Disse ordene innebærer: å tilbe Gud som alle tings Herre; å vise Ham den ære som tilkommer Ham individuelt eller offentlig; å tilbe Ham i lovprisning, takk og bønn; å bringe Ham ofre, fremfor alt vårt livs åndelige offer i forening med Kristi fullkomne offer; å holde de løfter vi har gitt Ham. (2095-2105; 2135-2136)

444. Hvordan utøver mennesket sin rett til å ære Gud i sannhet og i frihet?

Ethvert menneske har rett og moralsk plikt til å søke sannheten, særlig hva Gud og hans Kirke angår, og etter å ha funnet den, gi den sin tilslutning og i trofasthet å ta vare på den. Slik ærer en Gud på en autentisk måte. Samtidig krever den menneskelige persons verdighet at ingen innenfor det religiøse området må bli tvunget til å handle mot sin samvittighet. De må heller ikke bli hindret i å handle ifølge sin samvittighet, privat eller offentlig, individuelt eller sammen med andre, innenfor den offentlige ordens rimelige grenser. (2104-2109, 2137)

445. Hva forbyr Gud med budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20, 2)?

Dette budet forbyr:

Polyteisme (flerguderi) og avgudsdyrkelse hvor en skapning, makt, penger eller til og med djevelen blir æret i stedet for Gud;
Overtro, som er en avsporing fra den tilbedelse som tilkommer den sanne Gud, og som også kommer til uttrykk i forskjellige former for spådomskunster, magi, trolldom og spiritisme;
Vantro, som uttrykkes ved å friste Gud i ord eller gjerning; helligbrøde der personer eller gjenstander viet til Gud, fremfor alt eukaristien, blir vanhelliget; simoni som innebærer kjøp og salg av åndelige realiteter;
Ateisme, som forkaster Guds eksistens og ofte baserer seg på en falsk oppfatning av menneskets selvstendighet;
Agnostisisme, som hevder at en ikke kan vite noe om Gud, og som også innebærer likegyldighet og praktisk ateisme. (2110-2128, 2138-2140)

446. Forbyr Guds bud: «Du skal ikke lage deg noe gudebilde …» (2 Mos 20, 4) at en ærer bilder?

I Det gamle testamente forbød dette budet enhver fremstilling av den absolutt transcendente Gud. Men den kristne aktelse for hellige bilder blir rettferdiggjort hvis en tar utgangspunkt i mysteriet at Guds Sønn ble menneske (noe det annet konsil i Nikea i året 787 bekrefter). For i Ham blir den transcendente Gud synlig. Det er ikke snakk om å tilbe et bilde, men om å ære personen som er fremstilt på bildet: Kristus, Jomfruen, englene eller de hellige. (2129-2132, 2141)

Det annet bud: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn

447. Hvordan respekterer en Guds hellige navn?

En viser respekt for Guds hellige navn ved å påkalle, velsigne, lovprise og forherlige det. Derfor må en unngå misbruk ved påberopelse av Guds navn for å rettferdiggjøre en forbrytelse og all slags upassende bruk av hans navn. For eksempel: gudsbespottelse, som av natur er en alvorlig synd eller besvergelser og utroskap overfor avtaler som er gjort i Guds navn. (2142-2149, 2160-2162)

448. Hvorfor er falsk ed forbudt?

Fordi en derved påkaller Gud, som er sannheten selv, til vitne for en løgn. (2150-2151, 2163-2164)

449. Hva er mened?

Det er et løfte en gir under ed som en ikke har til hensikt å holde, eller i ettertid bryter. Mened er en alvorlig synd mot Gud, som alltid er trofast mot sine løfter. (2152-2155)

Det tredje bud: Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig

450. Hvorfor har Gud «velsignet sabbaten og lyst den hellig» (2 Mos 20,11)?

Fordi en på sabbaten minnes Guds hvile på skapelsens syvende dag og samtidig Israels frigjøring fra trelldommen i Egypt, samt pakten som Herren sluttet med sitt folk. (2168-2172, 2189)

451. Hvordan forholder Jesus seg til sabbaten?

Jesus anerkjenner sabbatens hellighet, og med guddommelig autoritet erklærer Han den sanne meningen med den: «Sabbaten er til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbaten» (Mark 2, 27). (2173)

452. Hvorfor ble sabbaten for de kristne erstattet av søndagen?

Fordi søndagen er dagen for Kristi oppstandelse. Som den «første dag i uken» (Mark 16, 2) minner den om det første skaperverk. Men som den «åttende dag» som følger etter sabbaten, betegner den det nye skaperverk som innledes med Kristi oppstandelse. Slik har den for kristne blitt den første av alle dager og av alle fester: Herrens dag, der han gjennom sin påske fullender den jødiske sabbats åndelige sannhet og forkynner menneskets evige hvile i Gud. (2174-2176, 2190-2191)

453. Hvordan holder en søndagen hellig?

Kristne helligholder søndagen og andre påbudte festdager ved å delta i Herrens Eukaristi, og ved å avholde seg fra aktiviteter som hindrer dem i å gi Gud den tjeneste de skylder Ham, og som forstyrrer gleden som skal prege Herrens dag eller den nødvendige hvile av kropp og sinn. Virksomhet som er knyttet til familiemessige forpliktelser eller er av stor allmenn nytte er tillatt på sabbaten, forutsatt at de ikke skaper vaner som fører til at søndagens hellighet, familieliv og helse blir skadelidende. (2177-2185, 2192-2193)

454. Hvorfor er det viktig at søndagen blir anerkjent som lovfestet fridag?

For at alle mennesker skal kunne ha en virkelig mulighet til å ha tilstrekkelig ro og fritid til rådighet for å kunne pleie det religiøse, familiemessige, kulturelle og sosiale liv. De må kunne finne tid til meditasjon, refleksjon, stillhet og åndsdannelse, og til å kunne vie seg til gode gjerninger, spesielt tjeneste for syke og eldre. (2186-2188, 2194-2195)

Annet kapittel: «Du skal elske din neste som deg selv»

Det fjerde bud: Du skal hedre din far og din mor

455. Hva krever det fjerde bud?

Det krever at vi ærer og respekterer våre foreldre, og de som Gud til vårt beste har gitt myndighet. (2196-2200, 2247-2248)

456. Hva er familiens natur ifølge Guds plan?

En mann og en kvinne som er knyttet sammen ved ekteskap, utgjør sammen med barna en familie. Gud opprettet familien og ga den dens grunnleggende sammensetning. Ekteskap og familie er ordninger til beste for ektefellene, for forplantning og barneoppdragelse. Mellom medlemmene i en familie oppstår det personlige forhold og grunnleggende ansvar. I Kristus blir familien til en huskirke, for den er et fellesskap i tro, håp og kjærlighet. (2201-2206, 2249)

457. Hvilken plass inntar familien i samfunnet?

Familien er samfunnslivets urcelle. Den går derfor forut for enhver anerkjennelse fra den offentlige myndighet. Familiens prinsipper og verdier danner grunnlaget for samfunnslivet. Familielivet er en innøving i samfunnslivet. (2207-2208)

458. Hvilke plikter har samfunnet overfor familien?

Samfunnet har plikt til å støtte og styrke ekteskap og familie i kraft av subsidiaritetsprinsippet. De offentlige myndigheter må erkjenne, beskytte og fremme familiens sanne vesen, verne om den offentlige moral og sørge for velstand og trivsel i hjemmene. (2209-2213, 2250)

459. Hvilke plikter har barna overfor sine foreldre?

Barna skylder sine foreldre respekt (pietas filialis), takknemlighet, føyelighet og lydighet. På denne måten, og også gjennom et godt forhold mellom søsken, bidrar de til økende harmoni og hellighet i hele familielivet. I nød, sykdom, ensomhet eller alderdom må voksne barn bistå sine foreldre moralsk og materielt. (2214-2220, 2251)

460. Hvilke plikter har foreldrene overfor sine barn?

Fordi de deler i det guddommelige farskap, har foreldre det fremste ansvar for barneoppdragelsen og de er troens første forkynnere. De har plikt til å elske og respektere sine barn som personer, og som Guds barn, og så langt som mulig, sørge for deres legemlige og åndelige behov. De skal velge en egnet skole for barna og bistå dem med kloke råd ved valget av yrke og stand i livet. Særlig har de til oppgave å oppdra dem i den kristne tro. (2221-2231)

461. Hvordan oppdrar foreldrene barna i den kristne tro?

Hovedsakelig gjennom sitt eksempel, og gjennom bønn, familiekatekese og deltagelse i det kirkelige liv. (2225-2226, 2252-2253)

462. Er familiebånd absolutte goder?

Familiebånd, så viktige de enn er, er ikke absolutte. For den kristnes fremste kall er å følge Jesus og elske Ham: «Den som velger far og mor fremfor meg, er meg ikke verd» (Matt 10, 37). Foreldre må med glede godta deres barns valg om å følge Jesus i en hvilken som helst stand i livet, også i det vigslede liv eller i prestetjenesten. (2232-2233)

463. Hvordan bør myndighet utøves på forskjellige områder i det sivile samfunn?

Myndighet må alltid utøves som en tjeneste, med respekt for menneskets grunnleggende rettigheter, verdienes rette rangorden, lovene, rettferdig fordeling av goder og subsidiaritetsprinsippet. Enhver som utøver myndighet burde ha samfunnets interesser, heller enn sine egne, for øye. Avgjørelsene bør være inspirert av sannheten om Gud, menneskene og verden. (2234-2237, 2254)

464. Hvilke plikter har borgerne overfor de offentlige myndigheter?

De som er underlagt autoritet, bør betrakte sine overordnede som Guds representanter og tilby sitt lojale samarbeid for at det offentlige liv og samfunnslivet skal fungere godt. I dette inngår kjærlighet til- og innsats for hjemlandet, rett og plikt til å delta ved valg, betaling av skatt, forsvar av landet og retten til å komme med konstruktiv kritikk. (2238-2241, 2255)

465. Når skal en ikke adlyde offentlige myndigheter?

En borger er i sin samvittighet forpliktet til ikke å adlyde offentlige myndigheters lover når disse er i motsetning til den moralske ordens krav: «En må adlyde Gud fremfor mennesker» (Apg 5, 29) (2242-2246, 2256-2257)

Det femte bud: Du skal ikke slå i hjel

466. Hvorfor må en respektere menneskelivet?

Fordi det er hellig. Helt fra sin begynnelse trengte det Guds skapermakt, og det står for alltid i et særlig forhold til sin Skaper, som er dets eneste mål. Det er ikke tillatt for noen å direkte ødelegge et uskyldig menneskelig vesen, for dette står i alvorlig motsetning til personens verdighet og til Skaperens hellighet. «Hold deg borte fra en falsk sak, så du ikke lar en rettferdig og skyldfri mann miste livet» (2 Mos 23, 7) (2258-2262, 2318-2320)

467. Hvorfor støter ikke det rettferdige forsvar av mennesker og samfunn mot denne normen?

Fordi det ved nødverge dreier seg om en avgjørelse om å forsvare seg selv, og om å gjøre livets rett gjeldende for seg selv og andre. Det dreier seg ikke om velge å drepe. For den som er ansvarlig for andres liv, kan nødverge til og med være en tungtveiende forpliktelse. Likevel er det ikke tillatt å bruke sterkere makt enn nødvendig. (2263-2265, 2321)

468. Hva tjener en straff til?

En straff som blir pålagt av en lovlig offentlig myndighet, har som mål å godtgjøre for den uorden forbrytelsen har ført til, å forsvare den offentlige orden og enkeltpersoners trygghet og bidra til at den skyldige forbedrer seg. (2266)

469. Hvilken straff kan bli pålagt?

Den pålagte straff må stå i forhold til forbrytelsens alvor. Som en konsekvens av de muligheter som en stat i dag har til effektivt å forhindre forbrytelser ved å gjøre den skyldige ut av stand til å forvolde skade, er de tilfeller der dødsstraff er absolutt nødvendig «nå svært sjeldne, om ikke praktisk talt ikke-eksisterende» (Evangelium vitae). Hvis ikke-dødelige midler strekker til, må myndighetene begrense seg til slike midler, fordi de svarer bedre til de konkrete betingelser for det felles beste, er mer i samsvar med menneskeverdet, og de tar ikke ugjenkallelig bort den skyldiges mulighet til rehabilitering. (2266-2267)

470. Hva forbyr det femte bud?

Det femte bud forbyr som alvorlige motsetninger til moralloven:

direkte og overlagt drap og medvirkning til det;
direkte abort, villet som mål eller middel og medvirkning til abort; det rammes av ekskommunikasjon, for menneskelivet må helt fra unnfangelsesøyeblikket fullt og helt aktes og beskyttes i dets ukrenkelighet.
direkte eutanasi (barmhjertighetsdrap), som består i at en gjennom en handling eller ved å unnlate å utføre en påkrevd handling, gjør slutt på funksjonshemmede, syke og døende menneskers liv;
selvmord og frivillig medvirkning til det, fordi det står i alvorlig motsetning til den rette kjærlighet til Gud, til oss selv og til vår neste. Ansvaret for selvmord kan skjerpes hvis det blir til anstøt for andre, og minskes ved særlige psykiske forstyrrelser eller alvorlig frykt. (2268-2283, 2322-2325)

471. Hvilke medisinske midler er tillatt når døden anses for å være forestående?

Den rettmessige pleie en vanligvis gir en syk person, kan ikke avbrytes. Det er imidlertid tillatt å bruke smertestillende midler som ikke har døden til hensikt og avvise «overdreven behandling», det vil si bruk av medisinsk behandling som er uforholdsmessig og uten realistisk håp om et positivt resultat. (2278-2279)

472. Hvorfor må samfunnet beskytte hvert embryo?

Hvert menneskelige individ har en ukrenkelig rett til å leve, helt fra unnfangelsen av. Dette utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning Når staten ikke setter sin makt inn på å tjene alles rettigheter og særlig de svakeste, innbefattet de som ennå ikke er født, undergraves selve rettsstatens grunnvoller. (2273, 2323)

473. Hvordan unngår en å være til anstøt?

Anstøt, som er å påvirke en annen til å handle ille, unngås ved å respektere personens sjel og legeme. Dersom en med overlegg leder andre til å feile alvorlig, synder en alvorlig. (2284-2287, 2326)

474. Hvilken plikt har vi overfor kroppen?

Vi må ta fornuftig vare på vår egen og andres fysiske helse, men unngå kroppsdyrkelse og enhver form for overdrivelse. I tillegg må vi unngå bruk av narkotiske stoffer som forårsaker alvorlige skader for liv og helse, og likeledes unngå overforbruk av mat, alkohol, tobakk og medikamenter. (2288-2291)

475. Når er det moralsk tillatelig å utføre vitenskapelige, medisinske eller psykologiske eksperimenter på personer eller grupper med mennesker?

Slike eksperimenter er moralsk tillatelige når de tjener personens eller samfunnets helhetlige vel, og ikke medfører noen uforholdsmessig fare for livet eller for de berørte personers fysiske og psykiske integritet. Disse må være grundig informert og gi sitt samtykke. (2292-2295)

476. Er transplantasjon og organdonasjon før og etter døden tillatt?

Transplantasjon av organer er moralsk forsvarlig når giveren har gitt sin tillatelse og vedkommende ikke utsettes noen uforholdsmessig fare. Før en tillater den edle gjerning å donere organer etter døden, må giverens død være sikkert fastslått. (2296)

477. Hvilke handlinger strider mot aktelsen for den menneskelige persons kroppslige integritet?

Slike handlinger er: kidnapping og gisseltagning, terrorisme, tortur, voldtekt, direkte sterilisering. Bare ut fra strengt terapeutiske grunner er amputasjoner og kvestelser av en person moralsk tillatt. (2297-2298)

478. Hvilken aktelse skylder en de døende?

De døende har rett til å leve de siste øyeblikk av sine jordiske liv i verdighet, fremfor alt med bønnens og sakramentenes støtte, som forbereder dem til møtet med den levende Gud. (2299)

479. Hvordan skal de avdødes legemer behandles?

De avdødes legemer må behandles med respekt og kjærlighet. Kremasjon er tillatt så fremt den ikke er et uttrykk for tvil angående legemets oppstandelse. (2300-2301)

480. Hva krever Herren av enhver person med henblikk på fred?

Herren som forkynner «salige er de som skaper fred» (Matt 5, 9), krever hjertets fred og fordømmer sinne som umoralsk. Det vil si ønsket om hevn for det onde en har lidd, og hatet som fører til et ønske om ondt for ens neste. Hvis en med vilje samtykker i slike holdninger i saker av stor betydning, synder en alvorlig mot kjærligheten. (2302-2303, 2330)

481. Hva er fred i denne verden?

Fred i denne verden, som er nødvendig for menneskelivets aktelse og utfoldelse, er ikke bare fravær av krig og begrenser seg ikke til likevekt mellom motstridende makter. Fred er «ordningens ro» (St. Augustin), «rettferdighetens frukt» (Jes 32, 17) og en kjærlighetens virkning. Den jordiske fred er et bilde på og en frukt av Kristi fred. (2304-2305)

482. Hva kreves for fred i verden?

Det kreves at personlige goder blir rettferdig fordelt og sikret, at mennesker fritt kan kommunisere med hverandre, at enkeltpersoner og folk vises respekt og at rettferdighet og brorskap blant menneskene ivrig pleies. (2304-2306)

483. Når er bruk av militærmakt moralsk tillatt?

Bruk av militærmakt er moralsk rettferdiggjort når følgende betingelser samtidig er til stede: visshet om at skaden en lider er varig og alvorlig; alle fredelige midler er virkningsløse; det foreligger reelle betingelser for å lykkes; en unngår større onder, også når en tar hensyn til moderne våpens ødeleggende kraft. (2307-2309)

484. Hvem har ansvaret for den strenge bedømmelse av disse betingelsene når krigen truer?

Disse avveiningene må foretas med klokt skjønn av de som regjerer. Disse har også rett til å pålegge borgerne de plikter som er nødvendige for det nasjonale forsvar. Her må en ta hensyn til den personlige rett til å nekte våpenbruk ut fra samvittighetsgrunner. Men da har en plikt til å tjene fellesskapet på andre måter. (2309-2311)

485. Hva krever moralloven under en krig?

Moralloven forblir alltid gyldig, også under en krig. Den krever at sivilbefolkningen, sårede soldater og krigsfanger blir behandlet på en human måte. Bevisste handlinger i strid med folkeretten og befalinger om å utføre slike handlinger, er forbrytelser som blind lydighet ikke kan unnskylde. Moralloven fordømmer også masseutryddelser av folk eller etniske minoriteter som uhyre alvorlige synder. En er moralsk forpliktet til å nekte ordre om å begå slike handlinger. (2312-2314, 2328)

486. Hva må gjøres for å unngå krig?

På grunn av de onder og den urett all krig fører med seg, må en gjøre alt som innenfor rimelighetens grenser er mulig for å unngå den. Særlig er det nødvendig å unngå: opphopning av og handel med våpen utenom de lovmessige ordninger hos den rettmessige myndighet; urettferdighet, fremfor alt i økonomisk og sosialt henseende; etnisk og religiøs diskriminering; misunnelse, mistro, stolthet og hevnlyst. Alt som blir foretatt for å fjerne disse og andre onder, bidrar til å bygge fred og unngå krig. (2315-2317, 2327-2330)

Det sjette bud: Du skal ikke bryte ekteskapet

487. Hvilket ansvar har mennesket i forhold til sin egen kjønnsidentitet?

Gud har skapt mennesket som mann og kvinne med den samme personlige verdighet og har nedlagt i det et kall til kjærlighet og fellesskap. Ethvert menneske må godta sin kjønnsidentitet og erkjenne dens relevans for hele personen, dens egenart og komplementaritet. (2331-2336, 2392-2393)

488. Hva er kyskhet?

Kyskhet betyr en vellykket integrering av seksualiteten i en person. Seksualiteten blir sant menneskelig når den på en rett måte er integrert i forbindelsen mellom person og person. Kyskheten er en moralsk dyd, en Guds gave, en nåde, en Åndens frukt. (2337-2338, 2395)

489. Hva innebærer kyskhetens dyd?

Den innebærer å lære seg selvbeherskelse, som et uttrykk for menneskelig frihet, rettet mot selvhengivelse. Med dette som mål er det nødvendig med en fullstendig og vedvarende oppdragelse, som fullføres gjennom en gradvis vekst. (2339-2343, 2346)

490. Hvilke midler hjelper en til å kunne leve i kyskhet?

Det finnes mange tilgjengelige hjelpemidler: Guds nåde, sakramentenes hjelp, bønn, selverkjennelse, en askese tilpasset til den aktuelle situasjon, utøvelse av moralske dyder, særlig måteholdets dyd som har som mål at lidenskapene skal bli ledet av fornuften. (2340-2347)

491. På hvilken måte er alle kalt til å leve i kyskhet?

Alle som følger Kristus, kyskhetens forbilde, er kalt til å føre et kyskt liv, alt etter sin aktuelle stand i livet. Noen lever i jomfruelighet eller i et vigslet sølibat, som er en fremragende måte til lettere å vie seg til Gud med et udelt hjerte. Andre, hvis de er gift, lever i ekteskapelig kyskhet; hvis de ikke er gift, lever de kyskt gjennom avholdenhet. (2348-2350, 2394)

492. Hvilke hovedsynder finnes det mot kyskheten?

Alvorlige synder mot kyskheten varierer etter objekt: ekteskapsbrudd, onani, hor, pornografi, prostitusjon, voldtekt og homoseksuelle handlinger. Disse syndene er uttrykk for vellystens last. Når de begås mot mindreårige er de enda mer alvorlige, for de er et angrep på deres fysiske og moralske integritet. (2351-2359, 2396)

493. Hvorfor forbyr det sjette bud alle synder mot kyskheten, selv om det lyder: «Du skal ikke bryte ekteskapet»?

Selv om dekalogens bibelske tekst lyder: «Du skal ikke bryte ekteskapet» (2 Mos 20, 14), følger Kirkens Tradisjon de omfattende moralske læresetningene som finnes i hele Det gamle og Det nye testamente og knytter det sjette bud til alle synder mot kyskheten. (2336)

494. Hvilken oppgave har de statlige myndigheter når det gjelder kyskheten?

Fordi statlige myndigheter skal fremme respekten for menneskets verdighet, bør de søke å skape et gunstig klima for kyskheten. Ved passende lover bør de forhindre utbredelsen av de alvorlige krenkelser mot kyskheten som nevnes ovenfor, fremfor alt for å beskytte de mindreårige og de svakeste. (2354)

495. Hvilke er den ekteskapelige kjærlighets goder som seksualiteten er rettet mot?

Den ekteskapelige kjærlighets goder, som for den døpte er helliget gjennom ekteskapets sakrament, er: enhet, trofasthet, uoppløselighet og åpenhet mot fruktbarhet. (2360-2361, 2397-2398)

496. Hvilken betydning har den ekteskapelige handling?

Den ekteskapelige handling har en dobbel betydning: forening (ektefellenes gjensidige hengivelse) og forplantning (åpenhet mot å gi livet videre). Ingen har lov til å ødelegge den uatskillelige tilknytningen Gud har villet mellom den ekteskapelige handlings to betydninger, ved å utelukke den ene eller den andre. (2362-2367)

497. Når er det moralsk å regulere fødsler?

Fødselsregulering, som er et aspekt ved ansvarlig farskap og morskap, er objektivt moralsk når det praktiseres av ektefellene uten ytre tvang og ikke ut fra egoisme, men ut fra alvorlige grunner og med metoder som svarer til de objektive moralske kriterier. Det vil si at det skjer gjennom periodevis avholdenhet og valg av ufruktbare perioder. (2368-2369, 2399)

498. Hvilke midler til fødselsregulering er umoralske?

Enhver handling – for eksempel direkte sterilisering eller prevensjon – er i seg selv umoralsk når den enten i forkant av den ekteskapelige handling, i løpet av den, eller under utviklingen av dens naturlige følger, har som mål eller middel å umuliggjøre forplantning. (2370-2372, 2399)

499. Hvorfor er teknikker som kunstig inseminasjon og befruktning umoralske?

De er umoralske fordi de atskiller forplantningen fra den ekteskapelige handling, der ektefellene gir seg til hverandre. Slik etableres et teknologiens herredømme over den menneskelige persons opprinnelse og bestemmelse. Teknikker for kunstig inseminasjon og befruktning som medfører atskillelse av foreldreopphav ved at en tredje person bringes inn, krenker barnets rett til å fødes av en mor og en far det kjenner, og som lever sammen i ekteskap. De utgjør et brudd på eneretten til å bli far og mor bare ved hjelp av hverandre. (2373-2377)

500. Hvordan skal vi oppfatte et barn?

Et barn er en Guds gave, ekteskapets største gave. Det å få barn er ingen rettighet («et barn for enhver pris»). I stedet har barnet rett til å være en frukt av sine foreldres ekteskapelige handling og også retten til å respekteres som en person, helt fra unnfangelsesøyeblikket.

501. Hva kan ektefeller gjøre når de ikke har barn?

Skulle ikke ektefeller få den gave et barn er, etter å ha benyttet alle rettmessige medisinske hjelpemidler, kan de vise sin sjenerøsitet ved å motta pleie- eller adoptivbarn, eller ved å utøve viktige tjenester for andre. På denne måten virkeliggjør de en dyrebar åndelig fruktbarhet. (2379)

502. På hvilke måter kan vi krenke ekteskapets verdighet?

Vi kan krenke det gjennom: ekteskapsbrudd, skilsmisse, polygami, incest, frie forhold (samboerskap, konkubinat) og seksuelle forbindelser før eller utenom ekteskapet. (2380-2391, 2400)

Det syvende bud: Du skal ikke stjele

503. Hva foreskriver det syvende bud?

Det foreskriver respekt for alle goders allmenne bestemmelse og for retten til privat eiendom, samt respekt for personer, deres gods og skaperverkets integritet. I dette budet ser Kirken også fundamentet for sin sosiallære, som omfatter den rette handlemåte i det økonomiske, sosiale og politiske liv, retten og plikten til menneskelig arbeid, rettferdighet og solidaritet blant nasjonene og kjærlighet til de fattige. (2401-2402)

504. Under hvilke forutsetninger eksisterer retten til privat eiendom?

Retten til privat eiendom er til stede under den forutsetning at en har skaffet seg eller mottatt eiendommen på rettmessig vis, og at godenes allmenne bestemmelse til å dekke alle menneskers grunnleggende behov forblir det viktigste. (2403, 2452)

505. Hva er formålet med privat eiendom?

Formålet med privat eiendom er å sikre de enkelte personers frihet og verdighet. Den skal dessuten hjelpe dem til å dekke de grunnleggende behov for dem de har ansvar for, og til å bistå andre som lever i nød. (2404-2406)

506. Hva krever det syvende bud av oss?

Det syvende bud krever at vi respekterer andres eiendeler ved å praktisere rettferdighet og kjærlighet, måtehold og solidaritet. Særlig forlanger dette budet respekt for avgitte løfter og inngåtte kontrakter; godtgjørelse for begått urett og tilbakelevering av stjålet gods; respekt for skaperverkets integritet; gjennom klok og måteholden bruk av mineralressurser, planter og dyr i hele verden, med særlig aktsomhet overfor utryddelsestruede dyrearter. (2407-2415, 2450-2451)

507. Hvordan skal mennesket behandle dyr?

Fordi dyrene er Guds skapninger, skal mennesket behandle dem med velvilje og unngå både overdreven kjærlighet til dem og urimelig bruk av dem, fremfor alt til vitenskapelige eksperimenter som overskrider fornuftige rammer og påfører dyrene unødvendige lidelser. (2416-2418, 2456-2457)

508. Hva forbyr det syvende bud?

Fremfor alt forbyr det syvende bud tyveri, som er å bemektige seg annens gods, mot eierens rimelige vilje. En bryter også budet ved å betale urettferdig lønn; når en oppnår fordeler ved å spekulere i verdien av gods til skade for andre; eller ved forfalskning av sjekker og regninger. I tillegg til dette forbyr det skatteunndragelse eller handelssvindel, villet skade på privat eller offentlig eiendom, urimelig høy rente, korrupsjon, privat misbruk av felles goder, med vilje dårlig utført arbeide og sløsing. (2408-2414, 2453-2455)

509. Hva inneholder Kirkens sosiallære?

Kirkens sosiallære er en organisk utfoldelse av evangeliets sannhet om menneskets verdighet innenfor en sosial dimensjon. Den inneholder grunnsetninger til refleksjon, uttrykker kriterier for bedømmelse og gir retningslinjer og anvisninger for handlinger. (2419-2423)

510. Når griper Kirken inn i sosiale anliggender?

Kirken griper inn og foretar en moralsk bedømmelse av økonomiske og sosiale anliggender når personens grunnleggende rettigheter, det allmenne vel eller sjelenes frelse krever det. (2420, 2458)

511. Hvordan må det sosiale og økonomiske liv utformes?

I samsvar med dets egne metoder må det utformes innenfor rammen av moralsk orden og sosial rettferdighet, slik at det står i tjeneste for hele mennesket og hele det menneskelige fellesskap. Mennesket må være opphav, midtpunkt og mål for det økonomiske og sosiale liv. (2426, 2459)

512. Hva står i motsetning til Kirkens sosiallære?

I motsetning til Kirkens sosiallære står økonomiske og sosiale systemer som gir avkall på menneskets grunnleggende rettigheter, eller gjør profitt til det eneste eller endelige mål. Derfor forkaster Kirken de ideologier som i moderne tid forbindes med "kommunisme" eller med ateistiske og totalitære former for «sosialisme». På den annen side forkaster den i "kapitalismens" praksis, individualismens og markedskreftenes absolutte forrett fremfor det menneskelige arbeid. (2424-2425)

513. Hvilken betydning har arbeide for menneskene?

Arbeide er en plikt og en rettighet for menneskene. Gjennom arbeide virker det sammen med Gud, dets skaper. Når mennesket arbeider med innsatsvilje og kompetanse, utfolder det sine naturlige evner, ærer Skaperens gaver og de mottatte talenter, sørger for seg og sine og tjener det menneskelige fellesskap. Videre kan arbeide ved Guds nåde, være et middel til helliggjørelse og samarbeid med Kristus for andres frelse. (2447-2448, 2460-2461)

514. Hva slags arbeid har ethvert menneske rett til?

Adgang til et trygt og ærlig arbeide må være åpent for alle uten urettferdig diskriminering. Det må tas hensyn til ledelsen av foretakets frihet og til en rettmessig lønn. (2429-2430, 2433-2434)

515. Hvilket ansvar har staten når det gjelder arbeid?

Det er statens plikt å garantere for individuell frihet og sikring av eiendom, så vel som for en stabil valuta og effektive offentlige tjenester. Det er også statens ansvar å overvåke og lede utøvelsen av menneskerettighetene i den økonomiske sektor. Etter omstendighetene skal samfunnet hjelpe borgerne til å finne arbeid. (2431, 2433)

516. Hvilken oppgave har bedriftsledere?

Bedriftsledere er ansvarlige for de økonomiske og økologiske følgene av sin virksomhet. De har plikt til å ta menneskers vel i betraktning og ikke bare økende profitt. Profitt er imidlertid nødvendig for å sikre investeringer, bedriftens fremtid, arbeidsplasser og en positiv utvikling i det økonomiske liv. (2432)

517. Hvilke plikter har arbeidstakerne?

De må samvittighetsfullt utføre sitt arbeid, med kyndighet og hengivenhet, og søke å løse eventuelle stridsspørsmål gjennom dialog. Det er moralsk tillatt å bruke en ikkevoldelig streik som utvei, når den ser ut til å være et nødvendig verktøy for å oppnå en proporsjonal fordel, og det tas hensyn til fellesskapets beste. (2435-2436)

518. Hvordan blir rettferdighet og solidaritet mellom nasjonene virkeliggjort?

På det internasjonale plan må alle nasjoner og institusjoner i solidaritet og subsidiaritet gå inn for at følgende problemer blir ryddet av veien eller i det minste redusert: fattigdom, ulikhet i ressurser og økonomiske midler, økonomisk og sosial urettferdighet, utnyttelse av mennesker, opphopning av gjeld i fattige land og umoralske anordninger som hindrer utviklingen i økonomisk svakere land. (2437-2441)

519. Hvordan deltar kristne i det politiske liv og samfunnslivet?

De troende legfolk griper direkte inn i det politiske liv og samfunnslivet, idet de gjennomsyrer den timelige virkelighet med en kristen ånd, og samarbeider med alle som autentiske vitner om evangeliet og som fredens og rettferdighetens tjenere. (2442)

520. Hva inspireres kjærlighet til de fattige av?

Kjærlighet til de fattige inspireres av saligprisningenes evangelium og av Jesu eksempel i hans uavbrutte omsorg for de fattige. Jesus sa: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» (Matt 25,40). Kjærlighet til de fattige viser seg i innsats mot materiell fattigdom, og også mot de tallrike former for kulturell, moralsk og religiøs fattigdom. De åndelige og legemlige barmhjertighetsgjerninger og de mange velgjørenhetstiltak som er oppstått gjennom århundrene, er et konkret vitnesbyrd om hvor viktig den særlige kjærlighet til de fattige er, som kjennetegner Jesu disipler. (2443-2449, 2462-2463)

Det åttende bud: Du skal ikke vitne falsk mot din neste

521. Hvilken plikt har mennesket overfor sannheten?

Ethvert menneske er kalt til oppriktighet og sannferdighet i ord og gjerning. Alle har plikt til å søke sannheten og til å holde fast ved den ved å rette hele livet etter sannhetens krav. I Jesus Kristus har Guds sannhet vist seg fullt og helt: Han er sannheten. Den som følger Ham, lever i sannhetens ånd og er på vakt mot listighet, forstillelse og hykleri. (2464-2470, 2505)

522. Hvordan avlegger en vitnesbyrd om sannheten?

En kristen må vitne om evangeliets sannhet på alle områder i sitt offentlige og private liv, om nødvendig til og med gjennom å ofre sitt eget liv. Martyriet er det høyeste vitnesbyrd som kan gis om troens sannhet. (2471-2474, 2505-2506)

523. Hva forbyr det åttende bud?

Det åttende bud forbyr:

falskt vitnesbyrd, mened og løgn. Alvoret avhenger av hva slags sannhet som forvrenges, omstendighetene, løgnerens hensikt og de skader løgnen påfører den som rammes av den;
lemfeldig dom, sladder, ærekrenkelse og bakvaskelse som minsker eller ødelegger det gode rykte og aktelsen som ethvert menneske har krav på;
smiger, smisking eller ettergivenhet, fremfor alt hvis det rettes mot alvorlige synder eller oppnåelse urettmessige fordeler.

En synd mot sannheten krever godtgjørelse hvis den har påført andre skade. (2475-2487, 2507-2509)

524. Hva krever det åttende bud?

Det åttende bud krever aktelse for sannheten, kombinert med kjærlighetens diskresjon: ved kommunikasjon og informasjon, hvor det alltid må tas hensyn til det personlige og allmenne vel, samt beskyttelse av privatlivet og fare for anstøt; ved overholdelse av yrkesmessig taushetsplikt, noe som er absolutt nødvendig unntatt i helt spesielle tilfeller hvor det foreligger proporsjonale grunner; og også når det gjelder betroelser som ble gitt under taushetens segl. (2488-2492, 2510-2511)

525. Hvordan skal de sosiale kommunikasjonsmidler brukes?

Informasjon gjennom mediene må stå i det allmenne vels tjeneste. Innholdsmessig må den alltid være sann. I den grad kjærlighet og rettferd tillater, må informasjonen også være fullstendig. Den må uttrykkes på en ærlig og passende måte, med samvittighetsfull aktelse for moralske retningslinjer, enkeltmenneskets lovbestemte rettigheter og dets verdighet. (2493-2499, 2512)

526. Hvilket forhold består det mellom sannhet, skjønnhet og hellig kunst?

Sannheten er i seg selv vakker. Den bærer med seg den åndelige skjønnhets glans. Ved siden av uttrykk for sannheten med ord, finnes det tallrike andre uttrykksformer, særlig kunstverkene. De er både frukten av talenter Gud har gitt og av menneskets anstrengelser. For å være sann og vakker må hellig kunst fremkalle og forherlige Guds mysterium, synliggjort i Kristus, og lede til kjærlig tilbedelse av Gud, Skaperen og Frelseren – Han som er sannhetens og kjærlighetens usynlige og altoverstigende skjønnhet. (2500-2503, 2513)

Det niende bud: Du skal ikke begjære din nestes hustru

527. Hva krever det niende bud?

Det niende bud krever at vi overvinner sanselig begjær i tanker og ønsker. Kampen mot dette begjæret krever hjertets renselse og praktisering av måteholdens dyd. (2514-2517, 2528-2530)

528. Hva forbyr det niende bud?

Det niende bud forbyr å pleie tanker og ønsker knyttet til handlinger som forbys av det sjette bud. (2518-2519, 2531)

529. Hvordan oppnår en hjertets renhet?

I kampen mot uordnede begjær, oppnår den døpte ved Guds nåde renhet av hjertet gjennom kyskhetens dyd og gave, ved rene hensikter, et rent blikk (både i det ytre og det indre), ved beherskelse av følelsene og av fantasien, og ved bønn. (2520, 2532)

530. Hva krever renheten utover dette?

Renheten krever bluferdighet. Denne tar den enkeltes intimitet i vare, uttrykker kyskhetens finfølelse og leder blikk og bevegelser slik det sømmer seg for personenes og samfunnets verdighet. Den frigjør fra en diffus erotikk og holder på avstand alt som fremmer en sykelig nysgjerrighet. Den krever også en renselse av det sosiale klima gjennom en stadig kamp mot moralsk løssluppenhet, som hviler på en falsk forståelse av menneskelig frihet. (2521-2527, 2533)

Det tiende bud: Du skal ikke begjære noe som hører din neste til

531. Hva krever og hva forbyr det tiende bud?

Dette budet utfyller det foregående budet og krever en indre holdning av aktelse overfor andres eiendom. Det forbyr grådighet, tøylesløs havesyke etter andres gods og misunnelse, som består i at en blir trist når det går andre godt, og umettelig lengter etter å kunne tilegne seg deres eiendom. (2534-2543, 2551-2554)

532. Hva kaller Jesus oss til med hjertets fattigdom?

Jesus kaller sine disipler til å foretrekke Ham fremfor alt og alle. Løsrivelsen fra eiendom i den evangeliske fattigdoms ånd, og tilliten til Guds forsyn som befrir oss for bekymringene for fremtiden, er forberedelser de fattige i åndens salighet, for «himlenes rike tilhører dem» (Matt 5, 3). (2544-2547, 2555-2556)

533. Hva er menneskets største lengsel?

Menneskets største lengsel består i å ville se Gud. Hele dets vesen roper: «Jeg vil se Gud!» Mennesket oppnår sin sanne og fullkomne lykke i synet av og saligheten hos Ham som har skapt det ut fra kjærlighet, og som i sin uendelige kjærlighet drar det til seg. (2548-2550, 2557)

Fjerde del: Kristen bønn

Første avsnitt: Bønn i det kristne liv

534. Hva er bønn?

Å be er å løfte sjelen mot Gud eller å spørre Ham om goder som svarer til hans vilje. Bønn er alltid en Guds gave som kommer mennesket i møte. Kristen bønn er Guds barns personlige og levende relasjon til deres uendelig gode Far, til hans Sønn Jesus Kristus og til den Hellige Ånd som bor i deres hjerter. (2558-2565, 2590)

Første kapittel: Åpenbaringen av bønnen

535. Hvorfor finnes det et universelt kall til bønn?

Fordi Gud ved skapelsen kaller Gud hvert vesen ut av intet, til å være, og fordi mennesket også etter syndefallet forblir i stand til å erkjenne sin Skaper. Det beholder lengselen etter Ham som kalte det til å være. Alle religioner, og i særlig grad hele frelseshistorien, vitner om denne menneskets lengsel etter Gud. Men først er det alltid Gud som uopphørlig trekker hvert menneske inn i det gåtefulle bønnens møte. (2566-2567, 2591)

Åpenbaringen av bønn i Det gamle testamente

536. På hvilken måte er Abraham et bønnens forbilde?

Abraham er et bønnens forbilde fordi han vandrer i Guds nærvær, lytter til Ham og adlyder Ham. Hans bønn er en troens kamp, for også i prøvelsens øyeblikk bevarer han sin tro på Guds trofasthet. Etter at Abraham har tatt imot Herren i sitt telt, og Herren har betrodd ham sin plan, våger han å gå i forbønn for syndere med frimodig tillit. (2568-2573, 2592)

537. Hvordan bad Moses?

Mose bønn er typisk for kontemplativ bønn. Gud kaller på Moses fra den brennende tornebusken, og taler ofte og lenge med ham «ansikt til ansikt, som en mann taler med en annen» (2 Mos 33, 11). Ut fra denne fortrolige omgangen med Gud, henter Moses sin utholdende styrke i forbønnen for folket. Slik er hans bønn et forbilde på den ene mellommanns forbønn, Kristus Jesus. (2574-2577, 2593)

538. Hvilket forhold til bønnen har templet og kongen i Den gamle testamente?

I skyggen av Guds bolig – paktkisten og deretter templet – utfolder Guds folks bønn seg under ledelse av dets hyrder. Blant dem er David, kongen «etter Guds hjerte», hyrden som ber for sitt folk. Hans bønn er et forbilde for folkets bønn, for den består i fastholdelse ved det guddommelige løftet, og i kjærlig tiltro til Ham som er den eneste konge og Herre. (2578-2580, 2594)

539. Hvilken rolle spiller bønnen i profetenes sendelse?

Ut fra bønnen henter profetene lys og styrke til å oppmuntre folket til tro og hjertets omvendelse. De lever i en stor fortrolighet med Gud, og går i forbønn for sine søsken. For dem forkynner de hva de har sett og hørt hos Herren. Elija er profetenes far, det vil si til dem som søker Guds åsyn. På fjellet Karmel oppnår han at folket vender tilbake til troen takket være Guds inngripen, for han bønnfaller Ham: «Svar meg, Herre, svar meg!» (1 Kong 18, 37). (2581-2584, 2595)

540. Hvilken betydning har Salmene for bønnen?

Salmene utgjør bønnens høydepunkt i Det gamle testamente. Guds ord blir i Salmene til menneskets bønn. De frembyr to uatskillelige bestanddeler: den personlige og den kollektive. De er inspirert av den Hellige Ånd og avspeiler Guds storverk i skaperverket og i frelseshistorien. Derfor er de et vesentlig og vedvarende element i Kirkens bønn. De passer for mennesker i alle livssituasjoner og til alle tider. (2585-2589, 2596-2597)

I Jesus Kristus blir bønnen fullstendig åpenbart og virkeliggjort

541. Hvem har lært Jesus å be?

I sitt menneskelige hjerte har Jesus lært å be av sin mor og av den jødiske tradisjon. Men hans bønn springer også ut av en annen, skjult kilde: Han er Guds evige Sønn, som i sin hellige menneskelighet retter den fullkomment sønnlige bønn til Faderen. (2598-2599)

542. Når bad Jesus?

Evangeliet viser ofte Jesus i bønn. Vi ser hvordan Han trekker seg tilbake i ensomhet, også om natten. Han ber foran de avgjørende skrittene i sin egen og apostlenes sendelse. Faktisk er hele hans liv en bønn, for Han står i et vedvarende kjærlighetsfellesskap med Faderen. (2600-2604, 2620)

543. Hvordan bad Jesus under sin lidelse?

Jesu bønn under hans dødsangst i Getsemane hage og hans siste ord på korset åpenbarer dybden i hans sønnlige bønn: Jesus oppfyller Faderens plan og tar all menneskehetens angst, og alle frelseshistoriens anmodninger og forbønner på seg. Han bringer disse til Faderen, som mottar dem og bønnhører dem ut over alt menneskelig håp, idet Han oppvekker sin Sønn fra de døde. (2605-2606, 2620)

544. Hvordan lærer Jesus oss å be?

Jesus lærer oss å be, ikke bare gjennom bønnen Fadervår, men også gjennom sin egen bønn. På denne måten viser Han oss, ved siden av innholdet, også de holdninger som kreves for den sanne bønn: et rent hjerte, som søker Guds rike og som tilgir fiendene; modig og barnlig tillit hinsides følelser og fatteevne; og årvåkenhet som bevarer disippelen fra fristelse. (2607-2614, 2621)

545. Hvorfor er vår bønn virksom?

Vår bønn er virksom fordi den i troen er forent med Jesu bønn. I Ham blir kristen bønn til et kjærlighetens fellesskap med Faderen. Slik kan vi legge frem våre bønner for Gud og bli bønnhørt: «Be, så skal dere få, og deres glede skal bli full og hel» (Joh 16, 24). (2615-2616, 2621)

546. Hvordan ba Jomfru Maria

Jomfru Marias bønn er kjennetegnet av hennes tro og den storsinnede hengivelse av hele hennes vesen til Gud. Jesu Mor er også den nye Eva, «de levendes mor»: Hun ber sin sønn, Jesus, om å ta seg av menneskenes nød. (2617-2618, 2622, 2674)

547. Finnes det en Mariabønn i evangeliet?

Ved siden av Marias forbønn i Kana i Galilea overleverer evangeliet oss Magnificat (Luk 1, 46-55), Guds Mors og Kirkens lovsang. Magnificat er den glade takk som stiger opp fra de fattiges hjerter fordi deres håp blir til virkelighet, ved de guddommelige løfters oppfyllelse. (2619, 2622)

Bønn i Kirkens tidsalder

548. Hvordan bad den første kristne menighet i Jerusalem?

I begynnelsen av Apostlenes Gjerninger er det skrevet at den første menigheten i Jerusalem, som var oppdradd av den Hellige Ånd til et bønnens liv: «fortsatte trofast å følge apostlenes undervisning, og trofast tok de også del i fellesskapet, i brødsbrytelsen og i bønnene» (Apg 2, 42). (2623-2624)

549. Hvordan griper den Hellige Ånd inn i Kirkens bønn?

Den Hellige Ånd, den kristne bønns indre læremester, oppdrar Kirken til et bønnens liv, og lar den stadig trenge dypere inn i betraktningen av og fellesskapet med Kristi uutgrunnelige mysterium. De bønneformer som kommer til uttrykk i de apostoliske, kanoniske Skrifter, forblir retningsgivende for kristen bønn. (2623, 2625)

550. Hvilke vesentlige kristne bønneformer finnes det?

De vesentlige bønneformer er velsignelsesbønn og tilbedelse, anmodende bønn og forbønn, takksigelse og lovprisning. Eukaristien inneholder og uttrykker alle disse bønneformene. (2644)

551. Hva er velsignelsesbønn?

Velsignelsesbønn er menneskets svar på Guds gaver: vi velsigner den Allmektige som først velsigner oss og fyller oss med sine gaver. (2626-2627, 2645)

552. Hvordan definerer vi tilbedelse?

I tilbedelsen kaster mennesket seg ned for sin tre ganger hellige Skaper, idet det innser at det er en skapning. (2628)

553. Hvilke forskjellige former for anmodende bønn finnes det?

Det kan være en bønn om tilgivelse, eller en ydmyk og tillitsfull bønn for alle våre åndelige og materielle behov. Men først og fremst ber vi om Guds rikes komme. (2629-2633, 2646)

554. Hva består forbønn i?

Forbønn består i å be om goder for andre. Den tilpasser oss og forener oss med Jesu bønn, Han som trer inn for alle mennesker hos Faderen, særlig for syndere. Forbønn skal innbefatte våre fiender. (2634-2636, 2647)

555. Når takker vi Gud?

Kirken takker Gud uavlatelig, fremfor alt i feiringen av eukaristien. I den lar Kristus oss ta del i sin egen takksigelse overfor Faderen. Enhver hendelse blir for kristne en grunn til takksigelse. (2637-2638, 2648)

556. Hva er lovprisningsbønn?

Lovprisning er bønneformen som mest umiddelbart anerkjenner Gud som Gud. Den er fullstendig uegennyttig: Den lovsynger Ham for hans egen skyld og ærer Ham fordi Han er. (2639-2643, 2649)

Annet kapittel: Bønnens Tradisjon

557. Hvilken betydning har Tradisjonen for bønn?

I Kirken er det gjennom den levende Tradisjon at den Hellige Ånd lærer Guds barn å be. Bønnen begrenser seg nemlig ikke bare til et spontant utbrudd av en indre impuls. Den omfatter også kontemplasjon, studium og forståelse av de åndelige realiteter en erfarer. (2650-2651, 2661)

Ved bønnens kilder

558. Hvilke er kildene til den kristne bønn?

Bønnens kilder er: Guds ord, som gir oss «den overveldende vinning det er å kjenne Jesus Kristus» (Fil 3, 8); Kirkens liturgi, som forkynner, meddeler og gjør nærværende frelsens mysterium; de guddommelige dyder; og dagligdagse situasjoner, for i dem kan vi møte Gud. (2652-2660, 2662)

Bønnens veier

559. Finnes det forskjellige veier til bønn i Kirken?

I Kirken finnes det flere veier til bønn, knyttet til forskjellige historiske sammenhenger, samfunnsmessige og kulturelle. Læreembetet må bedømme hvorvidt disse veiene står i sann overensstemmelse med den overleverte apostoliske tro. Sjelesørgere og kateketer har til oppgave å forklare meningen med dem, alltid sett i forhold til Jesus Kristus. (2663)

560. Hva er veien for vår bønn?

Kristus er veien for vår bønn, for bønn rettes til Gud, vår Far, men den når Ham bare dersom vi – i det minste indirekte – ber i Jesu navn. Hans menneskenatur er altså den eneste veien den Hellige Ånd fører oss langs for å lære oss å be til vår Far. Derfor avsluttes de liturgiske bønnene med formuleringen: «Ved Jesus Kristus, vår Herre». (2664-2669, 2680-2681)

561. Hvilken rolle har den Hellige Ånd i bønnen?

Da den Hellige Ånd er den kristne bønns indre læremester, og «vi selv ikke vet å be slik vi burde» (Rom 8, 26), oppmuntrer Kirken oss til ved enhver anledning å påkalle Ham og bønnfalle: «Kom, Hellige Ånd!» (2670-2672, 2680-2681)

562. I hvilken henseende er kristen bønn knyttet til Maria?

På grunn av hennes enestående samarbeid med den Hellige Ånd gjerning, er Kirken glad i å be til Maria og sammen med Maria, den fullkomne bederske. Med henne opphøyer og påkaller den Herren. Maria viser oss veien: hennes Sønn, den eneste mellommann. (2673-2679, 2682)

563. Hvordan ber Kirken til Maria?

Fremfor alt gjennom bønnen Hill deg, Maria. I den ber Kirken om Jomfruens forbønn. Andre bønner knyttet til Maria er Rosenkransen, Hymnus Akáthistos og litaniet Paráklesis, så vel som hymner og sanger i de forskjellige kristne tradisjoner. (2672-2678, 2682)

Bønnens veivisere

564. På hvilken måte er helgenene veivisere til bønnen?

Helgenene er våre forbilder i bønnen. Vi ber dem også om å tre inn for oss og for hele verden hos den Hellige Treenighet. Deres forbønn er deres høyeste tjeneste for Guds plan. I de helliges fellesskap har det i historiens løp utviklet seg forskjellige former for spiritualitet. Disse lærer oss hvordan vi skal be og kunne leve ut fra bønnen. (2683-2684, 2692-2693)

565. Hvem kan oppdra til bønn?

Den kristne familie er det første sted hvor oppdragelse til bønn finner sted. Den daglige familiebønn blir særlig anbefalt, for den er det første vitnesbyrd om Kirkens bønneliv. Katekese, bønnegrupper og «åndelig veiledning» tilbyr en skole og en hjelp for bønnen. (2685-2690, 2694-2695)

566. Hvilke steder er egnet til bønn?

En kan be overalt, men valget av et passende sted er ikke uten betydning for bønnen. Kirken er det egentlige rette sted for den liturgiske bønn og den eukaristiske tilbedelse. Også andre steder kan være en hjelp for bønnen: for eksempel en «bønnekrok» i huset, et kloster eller et valfartssted. (2691, 2696)

Tredje kapittel: Bønnelivet

567. Hvilke tider er best egnet for bønn?

Ethvert øyeblikk er velegnet for bønn. Men for å fremme bønn anbefaler Kirken en fast bønnerytme for de troende: morgen- og aftenbønn; bønn før og etter måltidene; tidebønnen; søndagens eukaristifeiring; rosenkransen; det liturgiske års fester. (2697-2698; 2720)

568. Hvilke uttrykksformer for bønnelivet finnes det?

Kristen tradisjon har bevart tre former for å uttrykke og leve bønnen: bønn i ord, meditasjon og kontemplativ bønn. De har hjertets rolighet og årvåkenhet som et felles grunntrekk. (2699, 2721)

569. Hva kjennetegner bønnen i ord?

Ved bønnen i ord blir legemet forent med hjertets indre bønn. Også den indre bønn trenger bruk av bønn i ord. Den må alltid og i ethvert tilfelle springe ut fra en personlig tro. Med Fadervår har Jesus lært oss en fullkommen formulering av bønnen i ord. (2700-2704, 2722)

570. Hva er meditasjon?

Meditasjon er en bedende ettertanke som fremfor alt går ut fra Guds ord i Bibelen. Den gjør bruk av tenkning, forestillingsevne, følelser og lengsler, og vil fordype vår tro, omvende vårt hjerte og styrke vår vilje til å følge Kristus. Den er et begynnelsesstadium til foreningen i kjærlighet med Herren. (2705-2708, 2723)

571. Hva er kontemplativ bønn?

Kontemplativ bønn er en enkel iakttakelse av Gud i taushet og i kjærlighet. Den er en Guds gave, en tid for ren tro der den bedende søker Kristus, overlater seg til Faderens elskende vilje og samler seg under Åndens innvirkning. Den hellige Teresa av Avila beskriver kontemplativ bønn som en vennskapelig omgang «hvor en på tomannshånd samtaler med den Gud en vet seg elsket av». (2709-2719, 2724)

572. Hvorfor er bønnen en kamp?

Bønnen er en nådegave, men krever alltid et bevisst gjensvar fra vår side. For de som ber, kjemper mot seg selv, mot omgivelsene, og fremfor alt mot Fristeren, som gjør alt for å holde dem borte fra bønnen. Bønnens kamp kan ikke skilles fra fremskritt i det åndelige liv. Vi ber slik vi lever, fordi vi lever slik vi ber. (2725, 2752)

573. Finnes det innvendinger mot å be?

Ved siden av falske oppfatninger av bønn, mener mange at de ikke har tid til å be, eller at bønnen er nyttesløs. Stilt overfor vanskeligheter og tilsynelatende nederlag kan de som ber miste motet. For å overvinne disse hindringene behøves det ydmykhet, tillit og utholdenhet. (2726-2728, 2753)

574. Hvilke vanskeligheter er forbundet med bønn?

Distraksjon er en vedvarende hindring for vår bønn. Den avleder oppmerksomheten fra Gud, og kan også vise oss hva vi virkelig er opptatt av. Så må vårt hjerte ydmykt vende tilbake til Herren. Ofte er bønnen truet av tørke. Den som overvinner tørken, makter å høre Herren til uten merkbar trøst. Akedi er en form for åndelig dovenskap som blir fremkalt ved hjertets svekkede årvåkenhet og manglende omhu. (2729-2733, 2754-2755)

575. Hvordan kan vi styrke vår barnlige tillit?

Vår barnlige tillit blir satt på prøve når vi tror vi ikke blir bønnhørt. Da må vi spørre oss selv om Gud er en Far hvis vilje vi søker å oppfylle, eller bare et middel for oss til å oppnå det vi selv vil. Når vår bønn blir forent med Jesu bønn, vet vi at Han gir oss langt mer enn den ene eller andre gaven: Vi mottar den Hellige Ånd, som forvandler vårt hjerte. (2734-2741, 2756)

576. Er det mulig å be hvert øyeblikk?

Det er alltid mulig å be. Den kristne tid er den oppstandne Kristi tid, Han som er med oss alle dager (jfr Matt 28, 20). Derfor er bønn og kristent liv uatskillelige. (2742-2745, 2757)

577. Hva er bønnen i Jesu time?

Dette er navnet på Jesu yppersteprestelige bønn ved det siste aftensmåltidet. Jesus, ypperstepresten i Den nye pakt, retter denne bønnen til Faderen idet timen for hans «overgang» kommer, timen for hans offer. (2604, 2746-2751, 2758)

Annet avsnitt: Herrens bønn

«Fadervår»

Fadervår	Pater Noster
Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike, Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden. Gi oss i dag vårt daglige brød. Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere. Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde. (For riket er ditt, og makten og æren i evighet.) Amen.	Pater noster, qui es in cælis: sanctificétur Nomen Tuum: advéniat Regnum Tuum: fiat volúntas Tua, sicut in cælo, et in terra. Panem nostrum cotidiánum da nobis hódie, et dimítte nobis débita nostra, sicut et nos dimíttimus debitóribus nostris. et ne nos indúcas in tentatiónem; sed líbera nos a Malo.

578. Hva er opprinnelsen til Fadervår?

Jesus lærte oss denne uerstattelige kristne bønn, Fadervår, da en av disiplene engang så Ham be, og sa til Ham: «Herre, lær oss å be!» (Luk 11, 1). I Kirkens liturgiske tradisjon har alltid versjonen hos Matteus blitt tatt i bruk (Matt 6, 9-13). (2759-2760, 2773)

«Hele evangeliet sammenfattet»

579. Hvilken plass har Fadervår i Skriften?

Fadervår er «hele Evangeliet sammenfattet» (Tertullian), «den mest fullkomne av alle bønner» (St. Thomas av Aquino). Den står sentralt i Bergprekenen (Matt 5-7) og tar i bønneform opp Evangeliets vesentlige innhold. (2761-2764, 2774)

580. Hvorfor blir den kalt «Herrens bønn»?

Fadervår kalles «Oratio Dominica», altså Herrens bønn, fordi Herren Jesus selv lærte oss den. (2765-2766, 2775)

581. Hvilken plass inntar Fadervår i Kirkens bønn?

Herrens bønn er Kirkens bønn par excellence. I dåpen blir den «overlevert» Guds barn for å bringe til uttrykk deres gjenfødelse til guddommelig liv. Eukaristien åpenbarer dens fulle mening: Dens bønner, som støtter seg til det allerede virkeliggjorte frelsesmysterium, vil bli fullkomment oppfylt ved Herrens komme. Fadervår er en vesentlig bestanddel av tidebønnene. (2767-2772, 2776)

«Fader vår, du som er i himmelen»

582. Hvordan kan vi våge å nærme oss Faderen i full frimodighet?

Fordi Jesus, vår Forløser, gjør oss til Guds barn overfor Faderens og hans Ånds åsyn. Så kan vi be Fadervår med enkel og barnlig tiltro, glad tillit, ydmyk dristighet, og med vissheten om å være elsket og lyttet til. (2777-2778, 2797)

583. Hvordan er det mulig å påkalle Gud som «Far»?

Vi kan påkalle Gud som Far fordi Guds Sønn som er blitt menneske, har åpenbart Ham for oss, og fordi hans Ånd lar oss erkjenne Ham. Denne påkallelsen lar oss med stadig ny undring gå inn i Faderens mysterium, og oppvekker lengselen etter å handle som hans barn i oss. Med Herrens bønn blir vi oss altså bevisst at vi i Sønnen er Faderens barn. (2779-2785, 2789, 2798-2800)

584. Hvorfor sier vi Fader «vår»?

Ordet «vår» uttrykker et helt nytt forhold til Gud. Når vi ber til Faderen, tilber og forherliger vi Ham sammen med Sønnen og den Hellige Ånd. I Kristus er vi «hans» folk, og Han er «vår» Gud, fra nå av og inn i evigheten. Vi sier Fader «vår» fordi Kristi Kirke er et fellesskap av mange brødre og søstre, som er «ett i sjel og sinn» (Apg 4, 32). (2786-2790, 2801)

585. Med hvilken fellesskaps- og sendelsesånd ber vi til Gud, «vår» Far?

Bønnen til «vår» Far er et fellesgode for alle døpte. Derfor føler de seg sterkt anmodet til å be med Jesus om enhet blant hans disipler. Å be «Fadervår» betyr å be med alle og for alle mennesker, om at de må erkjenne den ene, sanne Gud og finne sammen i en enhet. (2791-2793, 2801)

586. Hva betyr uttrykket «i himmelen»?

Dette bibelske uttrykket betegner ikke et sted, men en tilstand: Gud er hinsides alt og står over alt. Uttrykket betegner Guds opphøydhet og hellighet, og også hans nærvær i de rettferdiges hjerter. Himmelen, Faderens hus, er det sanne fedreland som vi i håpet streber etter mens vi ennå er på jorden. «Skjult med Kristus i Gud» (Kol 3, 3) lever vi allerede i dette fedrelandet. (2794-2796, 2802)

De syv bønner

587. Hvordan er Herrens bønn bygget opp?

Den inneholder syv bønner til Gud Faderen. De første tre bønnene trekker oss i retning av Faderen og fører oss til Ham for hans æres skyld: Det er et kjærlighetens kjennetegn å tenke først på Ham vi elsker. De innprenter i oss hva vi særlig skal be Ham om: om at hans navn skal bli helliget, om at hans rike skal komme og om at hans vilje skal bli oppfylt. De siste fire bønnene bringer våre behov og våre forventninger til barmhjertighetens Far: Vi ber Ham om å gi oss næring, om å tilgi oss, om å støtte i fristelse og om å fri oss fra det onde. (2803-2806, 2857)

588. Hva betyr «helliget vorde ditt navn»?

Å hellige Guds navn er fremfor alt en lovprisning som anerkjenner Gud som den hellige. Gud åpenbarte sitt hellige navn for Moses. Han ville at hans folk skulle bli viet til ham som en hellig nasjon, som Han kunne bo i. (2807-2812, 2858)

589. Hvordan blir Guds navn helliget i oss og i verden?

Gud kaller oss til «et liv som er viet Ham» (1 Tess 4, 7). Å hellige hans navn betyr å lengte etter at vigselen i dåpen skal gjennomtrenge hele vårt liv. Dessuten betyr det å bønnfalle – med våre liv og våre bønner – om at Guds navn skal bli erkjent og lovprist av hvert menneske. (2813-2815, 2858)

590. Hva ber Kirken om når den sier: «Komme ditt rike»?

Kirken ber om Guds rikes endelige komme ved Kristi gjenkomst i herlighet. Men den ber også om at Guds rike allerede nå skal vokse gjennom helliggjørelsen av menneskene i Ånden, og ved at de ved sin innsats ifølge saligprisningene, tjener rettferdigheten og freden. Denne bønnen er Åndens og Brudens rop: «Kom, Herre Jesus!» (Åp 22, 20). (2816-2821, 2859)

591. Hvorfor skal en be: «Skje din vilje, som i himmelen så og på jorden»?

Det er Faderens vilje «at alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2, 4). Jesus er kommet for fullkomment å oppfylle Faderens frelsesvilje. Vi ber Gud Faderen om at Han må forene vår vilje med sin Sønns vilje, etter Marias og helgenenes eksempel. Vi ber om at hans kjærlige plan må bli helt oppfylt på jorden, som den allerede er i himmelen. Gjennom bønn kan vi erkjenne «hva Guds vilje er» (Rom 12, 2), og oppnå «standhaftigheten» til å oppfylle den (Hebr 10, 36). (2822-2827, 2860)

592. Hvilken mening har bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød»?

Med barnlig tillitsfull hengivelse ber vi Gud om den daglige næring som alle trenger for å kunne opprettholde livet, og vi anerkjenner at Gud, vår Far, er god, hinsides all godhet. Vi ber også om nåde til å vite hvordan å handle, slik at rettferdighet og solidaritet lar den enes overflod dekke den andres behov. (2828-2834, 2861)

593. Hvilken spesifikk kristen mening har denne bønnen?

Fordi «mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som lyder fra Guds munn» (jfr. Matt 4, 4), gjelder denne bønnen også hungeren etter Guds ord, hungeren etter Kristi legeme som vi mottar i eukaristien, så vel som hungeren etter den Hellige Ånd. Med fullstendig tillit ber vi om disse gavene for denne dag – Guds «i dag». De blir fremfor alt gitt oss i eukaristien, som foregriper feiringen av det kommende rike. (2835-2837, 2861)

594. Hvorfor sier vi: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere»?

Når vi ber Gud Faderen om å tilgi oss, erkjenner vi oss som syndere overfor Ham. Men samtidig bekjenner vi hans barmhjertighet, for i hans Sønn og gjennom sakramentene «er vi da frikjøpt, gjennom Ham er våre synder tilgitt» (Kol 1, 14). Vi blir imidlertid bare bønnhørt under betingelsen at vi har tilgitt først. (2838-2839, 2862)

595. Hvordan er tilgivelse mulig?

Barmhjertighet trenger bare inn i vårt hjerte når vi lærer å tilgi – selv våre fiender. Selv om det kan synes umulig for mennesket å oppfylle dette kravet, kan likevel hjertet som åpner seg for den Hellige Ånd, lik Kristus elske til det ytterste; det kan la skade bli til medlidenhet og fornærmelse bli forvandlet til forbønn. Tilgivelse har del i den guddommelige barmhjertighet og er et høydepunkt i kristen bønn. (2840-2845, 2862)

596. Hva betyr «og led oss ikke inn i fristelse»?

Vi ber Gud Faderen om å ikke la oss være alene igjen i fristelsens vold. Vi ber Ånden om at Han vil lære oss å skjelne mellom prøvelse, som lar oss vokse i det gode, og fristelse som fører til synd og død. Vi må også lære å skjelne mellom å bli fristet og å gi etter for fristelsen. Denne bønnen forener oss med Jesus, som overvant fristelsen gjennom sin bønn. Den ber om årvåkenhetens nåde og nåde til å holde ut inntil enden. (2846-2849, 2863)

597. Hvorfor avslutter vi med bønnen: «Men fri oss fra det onde»?

Det onde indikerer personen Satan, som står Gud imot og «fører hele verden vill» (Åp 12, 9). Seieren over djevelen er allerede vunnet av Kristus. Vi ber imidlertid om at den menneskelige familie blir befridd fra Satan og hans verk. Vi ber også om fredens dyrebare gave, og om nåde til standhaftig å vente på Kristi komme, som endelig vil befri oss fra det onde. (2850-2854, 2864)

598. Hva betyr avslutningen Amen?

«Når bønnen er avsluttet, sier du: ‘Amen’, som betyr ‘det skje’. Slik skriver du under på hele innholdet i den bønn Gud har lært oss» (St. Kyrillos av Jerusalem). (2855-2856, 2865)