Messen er alltid den samme. Men den kan gis forskjellig ramme, i katedral eller på speiderleir, med musikk eller uten, med messetjener, røkelse og blomster, eller uten «pynt». Uttrykksformene skifter, og somme tider setter forfallet inn. En liturgisk fornyelse, som ville bøte på forfall, begynte på 1800-tallet da det franske klosteret Solesmes rekonstruerte den middelalderske munkesang som kalles «gregoriansk». Denne sangformen fortrengte etter hvert de flerstemte messer. Fra begynnelsen av det 20. århundre ble folk oppfordret til å motta kommunionen oftere.
Vatikan II foretok en dyptgripende reform under slagordet «tilbake til kildene» (Konstitusjonen Sacrosanctum concilium om gudstjenestens fornyelse, St. Olav Forlag 1964). Kirkenes korparti ble forandret. Den liturgiske kalender ble revidert så Kristusmysteriets store linjer kom til sin rett. I tillegg til Eukaristisk bønn I – kalt «den romerske kanon» – som hadde vært enestående siden Tridentinerkonsilet, kom tre «nye» Eukaristiske bønner, til dels med meget gamle røtter. «Epiklesen», det vil si påkallelsen av Den Hellige Ånd som vigsler offergavene, er her eksplisitt. En større del av Bibelen blir lest under messen i løpet av en 3 års periode. Latin ble erstattet med folkets språk.
Som følge av det sistnevnte ble den gregorianske sang trengt i bakgrunnen. Den bygger på trykksvake og trykksterke stavelser i latin, og kan ikke uten videre synges til tekst på et annet språk. Musikalsk ble reformen en forarmelse. Mange menigheter er gått tilbake til å synge messens «faste ledd», Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei, på gresk (Kyrie) og latin. Koret synger også gregorianske hymner og sekvenser. Bønner, lesninger og naturligvis prekenen pleier å være på nasjonalspråket.
Før reformen leste presten den store eukaristiske bønn med lav stemme og med ryggen vendt mot menigheten. Ofte sang koret ennå Sanctus under denne bønnen, og ved konsekrasjonsordene ringte messetjeneren med en bjelle for å påkalle oppmerksomheten. I våre dager leser hovedcelebranten denne bønnen høyt og tydelig. Å ringe med bjeller eller å akkompagnere bønnen på orgel har ingen funksjon.
«Lex orandi – lex credendi», sier et gammelt ord: «Rettesnoren for bønnen er rettesnor for troen.» Kunnskap om hvordan fedrene ba, er en uvurderlig kilde til kunnskap om deres tro. Gamle hymner og liturgiske tekster er så rike vitnesbyrd om trosinnholdet at teologien bruker dem som kilder. Derfor forandrer Kirken sin grunnleggende gudstjenesteform bare når det er meget tungtveiende grunner til det.
Mange moderne mennesker stiller seg uforstående til tanken om soning, som ligger til grunn for Kirkens forståelse av Kristi påskemysterium. Kunne ikke den gode Gud tilgi uten at Kristus måtte lide?
Men vi må huske at åpenbaringen i Kristus kom i Israel, som var vant til å søke soning for synd i offerkulten i templet. For de første kristne var svaret høyst tilfredsstillende. Kristus er selv Gud som ble menneske for å sone på vegne av menneskene, og gjenopprette fred. Dette er svaret Kirken har fått i varetekt, og som den må bringe videre, også når menneskenes spørsmål ikke er: «Hvor finner jeg en nådig Gud, hvor finner jeg soning?»
Mange spør også: «Mange har lidt like mye som Kristus. Hvorfor er han frelser, og ikke de andre?» Det nye testamentes tanke er imidlertid ikke at Kristus led mest av alle. Han er frelser fordi han ikke hadde noen personlig skyld å sone. Hans soning ble til overskudd som kan komme hele menneskeheten til gode i form av rettferdiggjørelse og nåde. Fordi han er Gud, kan han gi denne frelsen til mennesker gjennom alle tider.