Når katolikker vil inngå ekteskap, erklærer de først overfor en prest, at:
– de gifter seg med hverandre frivillig og uten tvang,
– at de vil være gift med hverandre livet ut,
– at de vil ta imot barn, hvis Gud vil gi dem noen.
Under brudevielsen gjentar de denne erklæringen før de gir hverandre løftene om troskap. Hvis en av disse forutsetningene manglet, var forholdet aldri noe ekteskap i Den katolske kirkes øyne, og ekteskapet kan erklæres «null», annulleres. Det har aldri eksistert.
For at katolikkers ekteskapsinngåelse skal være juridisk gyldig for Kirken, må den foregå i nærvær av en katolsk prest og to vitner. Dette kalles «den juridiske form» for inngåelse av ekteskap. Det kan dispenseres fra denne, og biskopen kan gi tillatelse til å inngå ekteskap i nærvær av en luthersk prest, eller lignende. Skulle en katolikk gifte seg borgerlig eller i en ikke-katolsk kirke uten først å ha fått dispensasjon fra «formen», er ekteskapet ikke gyldig ifølge katolsk kirkerett. I Norge er kirkelig vielse gyldig for staten, i det menighetsprestene er vigselsmenn for den norske stat. I mange andre land må brudefolkene vise borgerlig vielsesattest før Kirken har lov til å vie dem.
Når ekteskapet mellom to døpte er gyldig inngått, er det uoppløselig. Bare døden oppløser ekteskapet.
Skulle impotens hindre det seksuelle samlivet fra starten av, kan ekteskapet etter anmodning erklæres å ikke eksistere. Men hvis man er klar over hva man gjør, kan man inngå ekteskap selv om man er steril. Ekteskapets første formål, vekst i kjærlighet, kan man nå selv om man forblir barnløs. Det seksuelle samliv kan også fortsette når hustruen ikke lenger kan unnfange. Det er etisk selv om det er ufruktbart.
Den katolske kirke anerkjenner ekteskap mellom døpte ikke-katolikker, inngått kirkelig eller borgerlig, som likeverdig med katolikkers, og derfor sakramentalt og uoppløselig.