Profetene ligner ofte forholdet mellom Gud og folket med et ekteskap. Guds troskap er lik en trofast ektemanns, og folket skal være som en trofast hustru (cf. Hos 1,1–3; 4).
Evangeliene forteller at Kristus løftet den gammeltestamentlige skikk – hustruen var ektemannens eiendom og han kunne sende henne fra seg når han ville – opp på et plan som passer i den nye pakt. Han gjorde forpliktelsen til troskap i ekteskapet gjensidig.
Paulus tar utgangspunkt i Kristi kjærlighet til Kirken, og skriver at det jordiske ekteskap har noe felles med slik kjærlighet. «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme. Disse ordene rommer et stort mysterium – jeg tenker på forholdet mellom Kristus og Kirken» (Ef 5,28–33).
Skriftens ord har overbevist Kirken om at ekteskapet er «et synlig tegn på Guds nåde i verden, som virkelig gir den nåden det er tegn på og som er innstiftet av Kristus». Ekteskapet er et sakrament.
«Tegnet» er løftet om troskap livet ut, som brud og brudgom gir hverandre, og livet som følger av dette løftet. Ved ekteskapets inngåelse gir kvinne og mann hverandre sakramentet. Presten stadfester og velsigner pakten.
Ekteskapet har to hoved-formål: Først å være en spesiell form for personlig vennskap som gir den beste anledning til å vokse i kjærlighet. Dernest, å sørge for at slekten fortsetter, ved å ta imot de barn som Gud måtte gi. Pave Paul VI skrev i 1968 i sin rundskrivelse Humanae vitae (St. Olav Forlag 1968):
«Den ekteskapelige kjærlighet åpenbarer sin sanne natur og høyhet når den betraktes i sitt utspring, nemlig i Gud, som er kjærlighet, ’Faderen, som alt som heter far har sitt navn fra i himmelen og på jorden’.
Langtfra å være et resultat av tilfeldigheter eller et utviklingsprodukt av ubevisste naturkrefter, er ekteskapet i virkeligheten av Skaperen forordnet med visdom og forutseenhet, i den hensikt at det skulle virkeliggjøre i menneskene hans kjærlighets plan. Gjennom den hengivelse til hverandre som alene tilkommer ektefeller, strever mann og hustru mot en forening i sinn og vesen med den gjensidige personlige fullendelse for øye, og er derved Guds medarbeidere til å frembringe den verdighet å være et sakramentalt nådetegn, fordi det er et billede på Kristi enhet med sin Kirke.» (Humanae vitae, 8)
[…]
«Ekteskapelig kjærlighet er først og fremst en fullt ut menneskelig kjærlighet, dvs. samtidig sanselig og åndelig. Det dreier seg derfor ikke bare om drifter og følelser, men også og primært om en fri viljesakt som er bestemt til å vare ved og vokse gjennom dagliglivets gleder og sorger, slik at mann og hustru blir ett hjerte og en sjel og sammen når frem til sin fullendelse som mennesker.
Ekteskapelig kjærlighet er en total kjærlighet, dvs. en ganske spesiell form for personlig vennskap, der ektefellene med et stort hjerte deler alt med hverandre uten utilbørlige forbehold og selviske beregninger. Den som virkelig elsker sin ektemake, elsker ikke bare på grunn av det han eller hun får, men for den annens egen skyld, for å kunne berike den annen gjennom å gi seg selv.
Den ekteskapelige kjærlighet er videre en trofast og eksklusiv kjærlighet inntil døden. Slik betrakter også brud og brudgom den på den dag de fritt og bevisst påtar seg ekteskapets forpliktelser.
[…]
Endelig er ekteskapelig kjærlighet en fruktbar kjærlighet, som ikke er uttømt i og med to menneskers forening, men som er bestemt til å fremkalle nye liv […]» (Humanae vitae, 9)