Jesu siste måltid var en offergave til Gud. Da han satt til bords med apostlene, visste Jesus at han skulle vise Gud sin fullstendige hengivelse ved å gi sitt liv. Han foregriper sin død på Golgata, og gir virkningen av soningen til apostlene. I et levende dyr eller menneske er blodet i kjøttet. Når Jesus gir apostlene legemet adskilt fra blodet («Dette er mitt legeme, dette er mitt blod»), antyder han at offerdyret er blitt slaktet. Han foregriper sitt offer som han skal bære frem for Gud på korset på vegne av menneskeheten. Denne gaven bar han frem «en gang for alle», understreker Hebreerbrevet (Hebr 10,10).
I messen gjenkaller Kirken Kristi ene offerhandling. Ved «offertoriet» bærer menigheten frem brød og vin som tegn på sin hengivenhet. Under den store takkebønnen («eukaristisk bønn») med Kristi innstiftelsesord over brød og vin, forvandler Den Hellige Ånd gavene til den levende og oppstandne Kristi legeme og blod. Menigheten frembærer sammen med presten Kristi hengivenhet for Gud, «det offer som er deg til behag, og som frelser verden» (Eukaristisk bønn IV. I: Messebok for søndager og festdager, s. 1180. St. Olav Forlag 2011). Kristi gave til Gud er identisk med hans gave på Golgata. Den fortidige begivenheten er blitt samtidig med dem som feirer messen.
Jesus Kristus representerte menneskeheten da han ga seg selv på korset. Ved dåpen er de kristne blitt innlemmet i «Kristi legeme». Kirkens hengivenhet til Gud var allerede tatt med da Kristus ga seg selv på våre vegne. Derfor kan vi gjøre oss selv til del av gaven som bæres frem i messen, uten at det kommer i tillegg til Golgatas offer. Vi var allerede trukket inn i det da Jesus døde «en gang for alle». Derfor kan vi be: «Herre, se ned til den offergave du selv har beredt for din Kirke, og gi alle som får del i dette ene brød og denne ene kalk, å samles til ett legeme av Den Hellige Ånd, så de kan fullkommengjøres som et levende offer i Kristus til din herlighets pris» (Eukaristisk bønn IV).
Messen er den nye pakts offermåltid. Brød og vin deles ut til dem som feirer den, det vil si: Gud gir gaven tilbake til menneskene. Nå er den blitt til den levende Kristus, som nærer gudslivet i dem som mottar ham. Båndet mellom Gud og mennesker blir knyttet strammere. Påskens soning blir skjenket menneskene. Skyld blir tilgitt: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet» (fra messen). Pakten blir styrket og fornyet.
Katolsk språkbruk foretrekker oftest ordet «kommunion» (forening) for «nattverd». Ordet brukes både om handlingen: «å gå til kommunion» og den innviede hostien: «å bringe kommunionen til syke». Det dreier seg om kommunion, forening, mellom Gud og mennesker, og om kommunion mennesker imellom: «Gi at vi, styrket med din Sønns legeme og blod og fylt av hans Hellige Ånd, må bli ett legeme og én ånd i Kristus» (Eukaristisk bønn III. I: Messeboken, s. 1171).
Før nattverdsutdelingen bes «Fader vår» med ordene «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Deretter hilser man dem som står nærmest, som tegn på forsoning med alle.
For å understreke måltid-aspektet i messen, står alteret i katolske kirker nå fritt fra veggen, så prest og menighet kan danne en tilnærmet ring, likesom man samles om et bord når man spiser. Det er normalt å spise når man er innbudt til et måltid, og i våre dager vil de fleste som er til stede i messen, «gå til kommunion». Før 2. verdenskrig måtte man være fastende fra midnatt før man mottok nattverden. Nå skal man være fastende i en time før man mottar Kristi legeme og blod, noe de fleste klarer. Kommunionen er blitt tilgjengelig for flere.