Når presten uttaler Kristi innstiftelsesord, eller konsekrasjonsord, over brød og vin, forvandler Den Hellige Ånd elementene til Kristi legeme og blod. For å gjøre rede for hvordan Kristus er til stede, utarbeidet man i middelalderen dogmet om «transsubstansiasjonen». Etter Aristoteles’ filosofi har hver ting sin «natur» eller sitt «vesen», som for eksempel å være stol, bord eller brød. I tillegg har tingen «uvesentlige» egenskaper, som størrelse, farve, osv.
Ved «transsubstansiasjonen» går alterbrødets «vesen» over til å være Kristi legeme, og vinens til å være Kristi blod. Derimot beholder de brødets og vinens «uvesentlige» egenskaper, som form, farve, konsistens og lukt. Når man ikke er vant til Aristoteles’ begreper, kan forklaringen virke vanskelig, men neppe ubegripelig.
Middelalderen gledet seg så sterkt over Kristi virkelige nærvær i sakramentet, eller «realpresensen», at det på 1200-tallet ble innstiftet en fest til ære for Kristi legeme, «Corpus Christi». Bønnene og hymnene til denne messen er skrevet av Thomas Aquinas. Man kan bære den konsekrerte hostien i prosesjon gjennom byen. Festen har nå navnet «Festen for Kristi legeme og blod», og feires 2. søndag etter pinse.
I forlengelse av troen på Kristi virkelige nærvær i brød og vin, kan det holdes «sakraments-andakt», eller «sakramental velsignelse», hvor den konsekrerte hostien stilles ut i en «monstrans» på alteret. Den gang man ikke kunne feire messe om kvelden fordi man måtte være fastende fra midnatt, var denne andakten meget populær. Nå foretrekker man å feire aftenmesse, også på hverdager, og mange former for andakt er kommet i skyggen.
I Den katolske kirke er messen den helt sentrale gudstjenesten. Den tar i de troendes liv plassen som i andre trossamfunn fylles av møter og oppbyggelse. Messen har alltid nattverd. Den feires hver dag. Den har sin plass til bryllup og begravelse. Katolikker skiller ikke mellom «personlig kristen» og «andre kristne», men mellom «praktiserende» og «ikke-praktiserende». Den praksis det er snakk om, gjelder å gå i messen og motta sakramentene. Messen gir anledning til å bringe sin tilværelse og sin takknemlighet som en gave til Gud: «Måtte (Kristus) gjøre oss til en evig gave for deg» (Eukaristisk bønn II. I: Messebok for søndager og festdager, s. 1162. St. Olav Forlag 2011). Messen gir mening til hele livet.
Kirken har et bud om «messeplikt på søn- og festdager». Der det er praktisk mulig, forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det.