Messen er delt i to hoveddeler: Ordets liturgi og Nattverdens liturgi. I søndagsmessen og på høytider leses oftest en lesning fra Det gamle testamente, en epistel og en evangelielesning. Det er tre tekstrekker, år A, år B og år C. På hverdager leses fortløpende et utvalg av en bok fra Det gamle testamente eller av en epistel og en evangelielesning. Hverdagslesningene har to rekker, år I og år II.
Kirkeåret feirer Kristusmysteriet, og begynner med fire uker «i advent». «Adventus Domini» betyr «Herrens komme», og man dveler ved vår egen forventning om alle tings fullendelse på den ytterste dag. Samtidig minnes man Israels forventning og leser om Johannes Døper og Maria Bebudelse. Den liturgiske farve er fiolett: Advent er en botstid.
Åpenbaringssyklusen går fra midnattsmessen julenatt over festen for «Hellige tre konger» eller «Epiphania Domini» (Herrens åpenbaring) til Festen for Herrens dåp.» Kristus-fester feires i hvite eller gyldne messeklær.
Etter noen uker med «alminnelige søndager i kirkeåret», som markeres med grønn liturgisk farve, innledes fastetiden på Askeonsdag. De troende mottar askekorset på pannen som tegn på vilje til bot og omvendelse. Fastetiden varer i 40 dager pluss søndagene. Man faster ikke på søndag, oppstandelsens dag. På 1. søndag i faste leses evangeliet om Kristi 40 dagers faste i ørkenen. Messeklærne er fiolette.
Palmesøndag leser man i friluft evangeliet om Kristi inntog i Jerusalem, velsigner grønne grener og går i prosesjon inn i kirken. Under messen synges eller leses lidelseshistorien, pasjonen.
Den påfølgende uke kalles «Den stille uke» (ikke «påskeuken»). Skjærtorsdag formiddag presiderer biskopen «oljevigselsmessen» i sin kirke, domkirken. Der velsignes oljene som skal brukes til dåp, konfirmasjon og sykesalving gjennom hele det følgende år. Denne messen kan feires en dag eller to tidligere, for at bispedømmets prester skal kunne være til stede.
Skjærtorsdag minnes innstiftelsen av nattverden, og messen feires om aftenen – nattverd betyr aftensmat. Evangelielesningen forteller om da Jesus vasket disiplenes føtter (Joh 13,1–20), og hovedcelebranten kan vaske føttene til tolv frivillige efter prekenen. Etter messen bæres alterbrødet til et sidealter. Til minne om Jesu dødsangst i Getsemane blir menigheten i kirken i bønn til sent på kveld.
Langfredag minnes Kristi død på korset. Han døde «ved den niende time», det vil si ved tretiden, og gudstjenesten finner sted tidlig om ettermiddagen. Det feires ikke messe. Man synger pasjonen, og ber for verdens frelse. Menigheten går frem og kysser korset. Til sist utdeles kommunionen, konsekrert skjærtorsdag.
Feiringen av Kristi oppstandelse påskemorgen begynner allerede påskeaften før midnatt, med en vigiliemesse (vigilie: våkenatt, «vaka»). Som symbol på Kristi nye liv som oppstanden velsignes en ny ild. Påskelyset, tegnet på den oppstandne Kristus, blir tent, og diakonen eller en prest synger lovsangen «Exultet». Menigheten fornyer sine dåpsløfter. Denne messen er den sentrale i kirkeåret. Morgenmessen påskedag har samme preg av fest. Den følgende uke kalles «påskeoktaven» eller «påskeuken».
Påsketiden varer i 50 dager, til pinse. Messeklærne er hvite. Påskelyset brenner under alle messene. Ellers tennes det til dåp og begravelse hele året.
Etter Treenighets fest og Kristi Legemes og Blods fest kommer «alminnelige søndager i kirkeåret». Den liturgiske farven er grønn. Den står for Guds rikes vekst og for vårt håp. 1. november eller første søndag i november feirer Kirken resultatet av veksten med «Allehelgensdag». 2. november er «Allesjelersdag», med bønn for alle de avdøde. Siste søndag i kirkeåret er «Kristi Kongefest», en relativt ny høytid, som viser hen til alle tings fullendelse: «… når alt er (Kristus) underlagt, da skal også Sønnen selv underkaste seg ham som har underlagt ham alt, slik at Gud blir alt i alle (1 Kor 15,28).
Parallelt med feiringen av Kristus-mysteriet løper helgenkalenderen. Kyndelsmesse 2. februar og Herrens Bebudelse 25. mars regnes nå som Kristus-fester.
Messeboken inneholder bønner og lesninger for hele kirkeåret. Den er ment som hjelp til å forberede seg hjemme. I kirken lytter man, hvis akustikken tillater det og man forstår språket, og forsøker ikke å følge med i en bok.