Når kvinnen har unnfanget, har Gud skapt et menneske. «Fra unnfangelsesøyeblikket må alle menneskers liv respekteres absolutt, for mennesket er det eneste vesen Gud har villet ‘for seg selv’ (Vatikan II: Gaudium et spes, 24), og hvert menneskes åndelige sjel er skapt direkte av Gud; hele menneskets vesen bærer Skaperens billede. Menneskelivet er hellig fordi det helt fra begynnelsen av innebærer Guds skaperakt (Johannes XXIII: Mater et Magistra, III), og for alltid står i et spesielt forhold til Skaperen, dets eneste mål (Gaudium et spes, 24). Gud alene er Herre over livet fra dets begynnelse til dets slutt. Ingen kan under noen omstendighet påberope seg retten til å ødelegge et uskyldig menneske» (Kongregasjonen for troslæren: Instruksen Donum vitae, 5).
Katolikker foretar derfor ikke provosert abort, men støtter en restriktiv abortlovgivning. Kvinner og menn som har medvirket til svangerskapsavbrytelse, mottar sakramental syndsforlatelse når de ber om det. Dette forutsetter anger og fast forsett om ikke å begå samme synd. Kirkeretten forbeholder biskopen rett til å gi absolusjonen, for å understreke at det er en alvorlig sak.
Fruktbarhet er en gave fra Gud, og katolikker lar seg ikke sterilisere.
Nye etiske spørsmål oppstår etter hvert som forskningen gjør oss i stand til å gripe inn i menneskets tilblivelsesprosess.
Den 22. februar 1987 sendte Kongregasjonen for troslæren ut en detaljert instruks. Her understrekes først at et embryo er en person med en udødelig sjel. Det må behandles som en person, beskyttes, pleies og helbredes som ethvert annet menneske. Fostervannsdiagnose er tillatt hvis den har til hensikt å beskytte barnet, men den må ikke foretas i den hensikt å fjerne fosteret hvis det ikke er friskt. Inngrep på fosteret er tillatt når det har til hensikt å helbrede eller å redde barnets liv. Eksperimentering med døde fostre er bare tillatt med de etterlattes samtykke.
Prøverørsbefruktning forblir problematisk fordi overskytende egg tilintetgjøres eller brukes til forskning – det befruktes alltid flere egg enn de som blir ført inn i mors liv igjen. Befruktning med annen sædgiver enn ektemannen forkastes fordi troskapen i ekteskapet innebærer at ektefellene blir mor og far bare ved hverandre. Barnet finner sin identitet ved å kjenne foreldrene. Av samme grunn er det heller ikke tillatt å leie en «surrogat-mor».
Prøverørsbefruktning med ektemannens sæd forkastes også – også her tilintetgjøres befruktede egg. Forfatterne av teksten er klar over at prøverørsbefruktning likevel forekommer, og føyer til: «Selv om man ikke kan akseptere måten man oppnår befruktning i prøverør på, må alle barn som kommer til verden, mottas som en levende gave fra den guddommelige godhet, og oppdras med kjærlighet» (1,5). Til sist sier teksten at ingen har rett til å få barn, barnet er ikke foreldrenes eiendom, men en gave. Barnløshet kan være anledning til å gjøre andre mennesker viktige tjenester, som å adoptere, eller å hjelpe familier med handikappede barn. Dokumentet er ikke undertegnet av pave Johannes Paul II, men av daværende kardinal Ratzinger, noe som gir det karakter av å være foreløpig.
Se også pave Johannes Paul IIs encyklika Evangelium vitae (25. mars 1995), om menneskelivets verdi og ukrenkelighet.
Legevitenskapen er nå i stand til å forandre fosterets arvestoffer for å gi barnet ønskede egenskaper. Den katolske kirkes respekt for skaperverket gjør at man er negativ til slike inngrep, også fordi man ikke vet hva følgene ville være for barnets etterslekt.